Mafiaens sosiale forankring

Den 13. januar startet en masserettssak, maxiprocesso, i Lamezia Terme i provinsen Catanzaro i Calabria, Italias fattigste område. Rettssaken har hele 250 tiltalte, 438 tiltalepunkter, 600 advokater og 30 fornærmede. Journalister fra hele verden farer rundt i det 3300 kvadratmeter store callsenteret som er gjort om til en høysikkerhetsdomstol. På denne store scenen skal påtalemyndighetene, gjennom aktor Nicola Gratteri, forsøke å bevise at den calabriske mafiaen, ’Ndrangheta, har forbindelser til både politikken, næringslivet og frimurerordenen (som synes å bli brukt til å etablere kontakt med lokale eliter). Tiltalene omfatter kriminell sammensvergelse, drap, utpressing, hvitvasking og underslag av offentlige midler.

Rettssaken er kulminasjonen av en fire år lang etterforskning hvor drapstruslene har haglet mot Gratteri, som beskyttes av politiet døgnet rundt. Den har fått navnet «Rinascita-Scott» – rinascita, «gjenfødsel», i håp om at den vil rive regionen løs fra mafiaens grep, og «Scott» etter FBI-agenten Scott W. Sieben (døde i 2015) som hjalp Gratteri å avdekke forbindelsene mellom de kolombianske narkokartellene og ’Ndrangheta.

Rettssaken er en anledning til å kikke nærmere på mafiaen og dens ulike bestanddeler – ’Ndrangheta i Calabria, Cosa Nostra på Sicilia, Camorra i Napoli og Sacra Corona Unita i Puglia.

Historisk vendepunkt

13. januar er Gratteri tidlig på plass. Klokka 8.30 sier han til kameraene at det er viktig med en rask saksgang (særlig for å unngå foreldelse) og ber den offentlige opinionen se på dommere og politiet som «folk man kan stole på». Mens han snakker minnes italienerne om utallige uklare og forvirrende saker, statistikk og parlamentariske rapporter (den første om mafiaen stammer fra 1876), og et stort persongalleri med helter, forbrytere og dommere. Bruddstykker av historien til Italia, landet hvor det siden 1962 har eksistert en parlamentskomité mot mafiaen og som har flere professorater viet fenomenet (blant annet på Universitetet i Pavia og Universitetet i Roma).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Den pågående rettssaken minner også om en annen maxiprocesso, rettssaken mot Cosa Nostra i Palermo i 1986–1987, den første i sitt slag som viste at staten faktisk var interessert i å gjøre noe med problemet. Den endte med lange straffer for de tiltalte, som til sammen ble dømt til 2265 år i fengsel. Mafiaen svarte på grusomste vis: en del av motorveien på Sicilia ble sprengt i filler med 500 kilo sprengstoff 23. mai 1992, i et angrep som tok livet av etterforskningsdommeren Giovanni Falcone, hans kone og tre livvakter. Hendelsen ble et vendepunkt i italiensk historie. Etter drapet trappet myndighetene opp kampen mot mafiaen. Cosa Nostra forlot gradvis sin ultravoldelige strategi, og da Bernardo Provenzano (1995–2006) tok over som mafiaboss etter Salvatore «Toto» Riina, trakk Cosa Nostra seg tilbake til skyggene for å operere mer under jorden, i dypet.

Disse masserettssakene viser at staten har makt og vilje til å gjøre noe med mafiaen. Samtidig reiser Rinascita-Scott-rettssaken også mange spørsmål: Hvordan og når vil den ende (rettssaken i Palermo varte i nesten fem år)? Hvor mange tiltalte vil til slutt bli dømt, og hvilke straffer vil de få? Hva blir de økonomiske og politiske konsekvensene? Og ikke minst: Hva er egentlig mafiaen?

«Bedriftsmafia»

«Meningen dette ordet har endt opp med å få, er blitt nesten umulig å definere», mener Giuseppe Pitrè.¹ Spesialisten på sicilianske folketradisjoner snakker om en «mafiøs disposisjon», det vil si et bestemt syn på livet, et sett med atferdsregler, og metoder for å sørge for rettferdighet på utsiden av loven og staten. Forfatteren Leonardo Sciascia definerer sicilianske Cosa Nostra som «et system som forvalter de økonomiske og politiske interessene til en klasse som vi omtrentlig kan kalle borgerlig; den oppstår ikke og utvikler seg ikke i et statsløst tomrom, men innad i staten. Mafia er kort fortalt bare et parasittisk borgerskap, et borgerskap som ikke skaper, bare utbytter».² Samtidig snakker han også om en mafiøs disposisjon.

«Mafiaen er et fjell av dritt!» er en setning mange har ropt eller skrevet på husveggene i Italias byer. Det er en helt legitim fordømmelse, men å fordømme er ikke nok til å forstå fenomenets vesen og bli i stand til å bekjempe det. Hvis mafiaen er et fjell, er det framfor alt et fjell av varer – sigaretter, kopivarer, narkotika, våpen og penger – som den har skaffet seg i stor grad gjennom vold og korrupsjon. En kompetent «bedriftsmafia»³ har for lengst utviklet seg, en mafia som administrerer, organiserer og akkumulerer, hvor alle har sin plass, med ledere, oppsynsmenn, ambassadører, medarbeidere, allierte, produsenter, leverandører, kunder og forbrukere. Mafiaen vedtar og dikterer sine lover, inngår kompromisser, forhandler og mekler. Som en stat nummer to som aldri ville oppstått eller vokst seg så mektig uten manglene til den første staten.

Det er altså nødvendig å forstå «mafiaens grunner».⁴ På ingen måte for å unnskylde den, men fordi man for å effektivt bekjempe en kriminell organisasjon må forstå de dypereliggende årsakene til at den finnes, man må forstå dens verdier, symbolske univers og den juridiske orden den er del av, kort fortalt, forstå dens kultur.

Tradisjonelle verdier

Mafiaens historie begynner med den italienske statens opprinnelse. Da Italia ble samlet i 1861 dukket det tornete «sørlige spørsmålet» opp. Underutvikling gjorde at landets sørlige del, Mezzogiorno, fikk en underordnet posisjon i den nye staten. Det skapte helt fra begynnelsen av en gapende motsetning i den nye staten, et avvik i den unge nasjonens økonomiske, politiske og sivile utvikling, som to organismer med hver sin egen evolusjon. Borgerskapet i nord, hvor de tidligere region-statene hadde utviklet seg økonomisk i kontakt med nabolandene, ble raskt hegemonisk.

I sør, hvor økonomien og infrastrukturen var i en sørgelig forfatning, var landeierne den dominerende klassen, og den fryktet at dens makt ville bli truet av revolter og bondeopprør. Derfor henvendte den seg til mafiaen, som den gang besto av ulike væpnede bander, for å forsvare landet sitt og bevare makten. Disse kriminelle gruppene hadde allerede kjempet mot Giuseppe Garibaldi, Italias «landsfader», og hans løfte om å omfordele land til bøndene: Mafiaen fungerte den gang som de store landeiernes væpnede gren og forhindret omfordeling av land. På den tiden da Italia ble samlet var Sør-Italia splittet mellom de store landeierne og mafiaen på den ene siden, bønder og små grunneiere på den andre. Men den nye staten vekket forargelse da den innførte skatter og militærtjeneste, som fratok fattige familier viktig arbeidskraft på åkrene. Staten begynte å hevde sine nye privilegier og sendte inn carabinieri, som ikke kjente til den lokale kulturen, for å overbevise de gjenstridige. Det bidro til å styrke mafiaen og ga den legitimitet i deler av befolkningen.

Bukt med stereotypier

I innvielsesritualet hvert nye medlem må gjennom, finner vi et spesifikt ideal med vekt på ulike kvaliteter: mot, ypperlighet, prestasjon, tapperhet, moralsk dyd, distinksjon og ære.⁵ Mafia-kulturens prinsipper ligner på de tradisjonelle og folkelige verdiene som har vært utbredt i Sør-Italia i uminnelige tider. Mafiaen har tilpasset disse verdiene til sin egen virkelighet og sine egne mål.

Samtidig har ’Ndrangheta, som så mange andre kulturer og subkulturer, mutert kontinuerlig over tiårene. Beskyttet av den tette vegetasjonen i Aspromonte-fjellene drev mafiaen fram til 1980-tallet med utpressing og kidnapping. Så forvandlet den seg med narkohandelen til et internasjonalt holdingselskap for kriminalitet og kokainsmugling, uten å endre sine regler og verdier. Den framstiller seg nå som en blanding av arkaisme og modernitet, tradisjon og innovasjon, primitive ritualer og bedriftskultur. Innvielsesritualene har ikke endret seg (rensing av sted, nesten esoteriske formler, utveksling av blod), men personellet er blitt «moderne», og bruker det nyeste av digital teknologi for å resirkulere inntektene sine på nettet.⁶

I mafia-kulturen spiller fengselet en sentral og strategisk rolle. Det er et sted for prøvelse og læring, der man lærer gjennom pugnali, cuteddi e bastuni («knyttnever, kniver og kjepper») og kan stige i gradene. Ordet «’Ndrangheta» (eller «Ndranghita») stammer fra gresk anér agathós, «den modige mann» som slutter seg sammen for å forene territoriet til ’ndrine («klaner» eller «familier»). Et paradoks i ’Ndrangheta, hvor machokulturen er innbakt i navnet, er at moren spiller en sentral symbolsk rolle, som den samlende figuren for ‘ndrina, for familien og klanen. Klansjefen heter il mamma santissima, «han helligste mor», den som holder gruppen sammen.

I motsetning til Cosa Nostra og Camorra har ’Ndrangheta hatt svært få pentiti, «angrende» medlemmer som vitner mot sine egne. Dessuten har de mange bølgene med utvandring fra sør, og spesielt fra Calabria, tømt byer og landsbyer for en stor del av de mannlige beboerne og dermed gitt kvinnene makten til å organisere de sosiale rommene, i fravær av både fedrene og staten. Dette er en nøkkel for å forstå ’Ndranghetas dype forankring i lokalsamfunnene og mafiaens sammenfiltrede forgreininger.

For å se denne virkeligheten må man kvitte seg med de stereotype, reduktive forestillingene, som at mafiaen bare dreier seg om kriminalitet og at politi og retts-vesen er alt som skal til for å bli kvitt den, eller at mafiaen er et fenomen som ikke har noe som helst å gjøre med massenes vilje, fordi folket ifølge en ukritisk nyromantikk er iboende godt, eller at mafiaen er en sykdom, det vil si at den er uunngåelig, at det ikke er noe man kan gjøre for å bli fullstendig kvitt den.

Sørlig mentalitet

Vil mafiaen en dag opphøre å eksistere? Det virkelige spørsmålet er ikke om mafiaen til slutt vil forsvinne. For som den drepte dommeren Falcone sa i en nå berømt uttalelse, «mafiaen er et menneskelig fenomen, og som alle menneskelige fenomener har den en begynnelse, en utvikling og følgelig også en slutt». Men når og hvordan? Det er illusorisk å tro at den kan kveles med rettssaker og spektakulære arrestasjoner, uansett hvor nødvendige og nyttige de måtte være. «Hvis vi vil bekjempe mafiaen, må vi ikke gjøre den til et monster. Den er verken en blekksprut eller en kreftsvulst. Vi må innse at den ligner på oss», sa Falcone. Kampen består hovedsakelig i å forhindre at den vinner terreng.

Her kan utdanning spille en avgjørende rolle, og skolen er det ideelle stedet for å organisere «motstand». Ifølge Gratteri handler det framfor alt om å skape et ønske om å ikke bli mafia, å forbinde mafia med utelukkende negative «verdier». «Hvis ungdommen startet å fornekte dens verdier, ville den allmektige og gåtefulle mafiaen forsvinne som et vondt mareritt», sa en annen siciliansk dommer, Paolo Borselino, som også ble drept i 1992. En slik endring forutsetter åpenbart en sterk og ukorrumpert stat, en stat som beskytter og hjelper borgerne – for mafiaen støtter, også økonomisk, familiene til medlemmene som sitter i fengsel eller har havnet i andre vanskeligheter. Med en arbeidsledighet på 20,1 prosent i Calabria, mot et landsgjennomsnitt på 9,2 prosent,⁷ står den italienske staten overfor en gigantisk oppgave.

«Hvordan mener du vi kan bekjempe mafiaen?» spurte en gang en student Saverio Strati. Forfatteren fra Calabria svarte: «La meg komme med en bemerkning som også gjelder meg. Jeg tror at alle vi innbyggere i sør har en mafia-mentalitet, for hver en av oss bryr oss bare om våre egne små anliggender, vår stamme, vår familie. Når vi ber om noe – fra en institusjon eller en næringsdrivende – ønsker hver en av oss å bli betjent umiddelbart. Vi har ennå ikke lært å stå i kø. En slik enkel høflig og sivil praksis kan virke som en bagatell, men så lenge vi ikke klarer å stå i kø, vil mafiaen ha gode vekstvilkår.»⁸

Oversatt av redaksjonen

Giovanni Ierardi er leder for Sezione Alto Crotonese ved Istituto Calabrese Rafaele Lombardi Satriani og tidligere ordfører i Petilia Policastro (Calabria).

1
Giuseppe Pitrè, La Mafia e l’Omertà, Edizioni Brancato, Catania, 2007.
2
I et senere etterord til Il giorno della civetta (1960), som ikke er tatt med i den norske oversettelsen: Uglens dag, overs. Jon Rognlien, Spartacus, Oslo, 2011.
3
Pino Arlacchi, La Mafia imprenditrice. L’etica mafiosa e lo spirito del capitalismo, Il Mulino contemporanea, Bologna, 1983.
4
Francesco Faeta et al., Le Ragioni della Mafia. Studi e ricerche di ‘Quaderni calabresi’, Jaca Book, Milano, 1983.
5
Om innvielsesritualer, se Enzo Ciconte, Criminal Storia. La resistibile ascesa di Mafia, ’Ndrangheta e Camorra dall’Ottocento ai giorni nostri, Rubbettino, Soveria Mannelli (Catanzaro), 2008.
6
Se Nicola Gratteri og Antonio Nicaso, Fratelli di sangue. La ’Ndrangheta tra arretratezza e modernità: da Mafia agro-pastorale a holding del crimine, Luigi Pellegrini Editore, Cosenza, 2006.
7
Italias institutt for statistikk (ISTAT), Roma, 2020.
8
Strati a Petilia, Stampa Due L, Mesoraca, 2014.