Natta vi tapte

De første dagene av høsten 1878 vandret den 27-årige Robert Louis Stevenson tolv dager i den sørfranske fjellkjeden Cevennes. Hans eneste reisefølge var et esel kalt Modestine. Hans litterære berømmelse med Skatten på sjørøverøya lå ennå fem år fram i tid. Midtveis i vandringen slo han leir i en liten lysning omgitt av furutrær. Etter et styrkende kveldsmåltid krøp han ned i soveposen med en lue over øynene da sola hadde gått sin gang. Men i stedet for å sove til daggry, våknet han en stund etter midnatt, røykte en sigarett og nøt en times kontemplasjon. Aldri før hadde han opplevd en så «behagelig time», fri fra «vår sivilisasjons fengsel». «Til hvilket uhørlig signal», undret han, «til hvilket ømt streif fra moder natur blir så alle disse sovende på samme tid vekket til liv?»¹

Det Stevenson ikke visste var at det han opplevde denne høstnatta var påfallende lik en form for søvn som en gang var svært utbredt. Inntil moderne tid var faktisk en time eller mer med våketid midt på natta vanlig for de fleste vesteuropeere, og ikke bare for gjetere og tømmerhuggere som slumret under åpen himmel. Folk sto opp for å tisse, røyke eller til og med besøke naboene. Mange ble liggende i senga, hvor de elsket, ba eller, kanskje enda viktigere, reflekterte over drømmene de ofte hadde før de våknet fra sin «første søvn».

Endret bevissthetstilstand

Historikernes manglende interesse for søvn synes delvis å komme av en tilsynelatende mangel på kilder, men det finnes mye spredt informasjon i dagbøker, legebøker, litteratur og rettsreferater på ulike språk. Fra disse fragmentene er det mulig å rekonstruere denne gåtefulle måten å sove på.² På engelsk ble den første søvnperioden som oftest kalt first sleep, eller sjeldnere, first nap eller dead sleep. På fransk ble den kalt premier sommeil eller premier somme, på italiensk primo sonno eller primo sono, og på latin primo somno eller concubia nocte. Nattevåken – som Stevenson poetisk kalte «den nattlige oppstandelse» – ble vanligvis kalt watch eller watching. De to bolkene med søvn var omtrent like lange. Folk våknet etter midnatt, og så sov de resten av natta. Selvsagt la ikke alle seg til samme tid, eller våknet likt, heller ikke de som la seg tidlig nok til å oppleve disse to søvnintervallene. Og når noen la seg etter midnatt, våknet de sannsynligvis ikke før daggry.

Ved første øyekast er det fristende å se dette mønsteret med avbrutt søvn som en kulturell relikvie med røtter tilbake til den tidlige kristendommen. Etter at St. Benedikt på 500-tallet krevde at munkene skulle stå opp etter midnatt for å resitere bibelvers og salmer, spredte denne og andre av benediktinerordenens regler seg til mange frankiske og tyske klostre. Men også personer utenfor kirken, som Pausanias og Plutark, bruker uttrykket «første søvn» i sine skrifter, i likhet med klassiske forfattere som Titus Livius i sitt verk om Romas historie, og Vergil i Æneiden, som begge ble skrevet i det første århundre f.Kr. Uttrykket finnes også i Homers Odysseen skrevet på slutten av det åttende eller begynnelsen av det sjuende århundret f.Kr. Dessuten har man i ikke-vestlige kulturer med en annen tro enn kristendommen så sent som på 1900-tallet sett et delt søvnmønster som ligner påfallende mye på søvnmønsteret til førindustrielle europeere.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I motsetning til hva Stevenson antok, hadde denne nattlige oppvåkningen lite å gjøre med at han sov i friluft, selv om gjetere og jegere ofte sov slik. Denne vanen ble delt av de aller fleste mennesker i før- og tidligmoderne tid. Kliniske eksperimenter som ble utført på National Institute of Mental Health (NIMH) i Maryland i USA på 1990-tallet, antyder at forklaringen sannsynligvis ligger i mørket som omsluttet de fleste familier i førindustriell tid. Da Dr. Thomas Wehr og kollegene hans forsøkte å gjenskape de fysiske vilkårene for «forhistorisk» søvn, oppdaget de at uten kunstig lys etter mørkets frambrudd begynte forsøkspersonene etter noen uker å få et søvnmønster som var så å si identisk med søvnmønsteret i førindustriell tid. Uten kunstig lys i opptil 14 timer hver natt, lå Wehrs forsøkspersoner først våkne i senga i to timer, så sov de i fire timer før de var våkne i to–tre timer med rolig hvile og refleksjon, så sovnet de igjen og våknet for fullt fire timer senere. Perioden i midten med «ikke-engstelig våkenhet» hadde en «helt egen hormonaktivitet» med et tydelig økt nivå av prolaktin, et hormon som produseres i hypofysen og er kjent for å gjøre at høner ruger fornøyd på eggene sine i lange perioder. Wehr sammenlignet denne våkenheten med noe som lignet en endret bevissthetstilstand, ikke ulikt meditasjon.³

Et mellomrom

Folk i tidligmoderne tid som våknet etter midnatt sovnet nok stort sett raskere igjen enn Wehrs forsøkspersoner. Noen reiste seg likevel fra senga når de våknet. Mange av dem trengte selvsagt bare å tømme blæren, men noen benyttet anledningen til å røyke, eller holde liv i peisen eller bålet. Andre igjen brukte tiden til arbeid. På 1600-tallet sto bonden Henry Best fra Elmswell alltid opp «rundt midnatt» for å hindre at omflakkende kveg raserte åkrene hans. I tillegg til å passe på barna, sto kvinnene opp for å gjøre husarbeid, som klesvask, som kunne forstyrre husholdningenes aktiviteter på dagen. «Ofte rundt midnatt står vi opp fra sengene våre», klaget Mary Collier i The Woman’s Labor (1739). Å våkne midt på natta åpnet også for andre muligheter. Ingen annen tid på døgnet var mer gunstig for all slags småkriminalitet, som å robbe butikker, skipsverft og andre arbeidsplasser i byen, eller å stjele ved, gå på ulovlig jakt eller plyndre frukthager på landsbygda.

De fleste forlot sannsynligvis ikke senga når de våknet. I tillegg til å be, snakket de med sengefølget eller sjekket at alt var vel med barn eller ektefelle. Par benyttet ofte anledningen til å ha sex. På 1500-tallet konkluderte den franske legen Laurent Joubert med at denne sexen gjorde at bønder, håndverkere og andre arbeidere kunne få mange barn. Ettersom utmattelse forhindret arbeiderne i å kopulere ved leggetid, fant samleie sted «etter den første søvnen», når «de har mer glede av det og gjør det mer avslappet og lystig».

For hvert sinn som var aktivt etter den første søvnen var det andre som til å begynne med verken sov eller var våkne. Med mindre de hadde hatt en foruroligende drøm, var de første øyeblikkene umiddelbart etter den første søvnen ofte kjennetegnet av to trekk: forvirrede tanker som vandret fritt, kombinert med en tydelig følelse av tilfredshet. I sin stemningsfulle beskrivelse av å våkne etter «midnattslumringen» i The Haunted Mind (1835), skriver Nathaniel Hawthorne: «Hvis du kunne velge en time å være våken på gjennom hele natta, ville det være denne […]. Du har funnet et mellomrom, der livets anliggender ikke trenger inn, hvor det forbigående øyeblikket varer ved og blir virkelig nåværende.»

Varige visjoner

Ofte våknet folk fra sin første søvn for å undre seg over et kaleidoskop av delvis utkrystalliserte bilder, litt uskarpe, men ellers levende tablåer fra drømmene deres. Som i tidligere tider spilte drømmene en viktig rolle i det tidligmoderne livet. De avdekket framtiden like mye som fortiden, ifølge en utbredt tro. Folk satte ikke bare pris på drømmene som spådommer, men også den dypere forståelsen av kropp og sjel som de åpnet for. Noen drømmer gjenspeilte den fysiske helsen, slik Aristoteles og Hippokrates en gang hadde hevdet, mens andre kastet et lys på personens innerste dyp. Lenge før de romantiske filosofene på 1800-tallet og Sigmund Freud, verdsatte europeere drømmer for den personlige innsikten de ga, og spesielt om deres forhold til Gud. For de lavere samfunnslagene ga drømmer ikke bare tilgang til en selvbevissthet, men var også en flukt fra de daglige lidelsene. En skikkelse i en av Jean de La Fontaines fabler uttrykte det slik: «Av gulltråder vil mitt liv ikke spinnes / Over min seng vil ingen overdådig himling finnes / Er det dermed ingen verdi i søvnen min? / Er den mindre dyp, frydefull og fin?»

Disse bildene fra drømmene kunne være så mektige at grensene nærmest ble utvisket mellom den våkne og den usynlige verden. Forvirring var, naturligvis, en vanlig reaksjon hos de som nettopp hadde våknet. «Er dette en drøm nå, etter min første søvn?» spør Lord Lovel i Ben Jonsons skuespill The New Inn (1631). I samfunnets nedre og midterste lag kan det populære tidsfordrivet med å fortelle historier og eventyr ha bidratt til forvirringen, ettersom en fortellingsteknikk var å lage et virvar hvor historiene ble fortalt på en usammenhengende måte og dermed minnet om drømmer, kanskje for å gjøre dem mer autentiske.

Om man i førindustriell tid hadde sovet uavbrutt helt til morgengry, ville mange av disse drømmebildene sannsynligvis ha forduftet på sengekanten – «flakset bort med lyset», som dikteren John Whaley formulerte det. I stedet gjorde vanen med å våkne midt på natta at mange fikk tid til å la visjonene fra drømmene synke inn før de igjen vendte tilbake til ubevisstheten. Når man hadde våknet fikk drømmen også nok tid til å finne sin struktur etter det første kaoset av usammenhengende bilder.

Kommunikasjonskanal

Slik var det i hundrevis, sannsynligvis tusenvis av år. Fra slutten av 1700-tallet begynte todelt søvn, med et våkent intervall, å bli sjeldnere, først i de velstående samfunnslagene som bodde i bedre opplyste byområder, så gradvis i alle andre samfunnslag, med unntak av de mest isolerte samfunn. Søvnmønsteret forsvant ikke over natta. Først på begynnelsen av 1800-tallet begynte mørket å forsvinne fra de større stedene i England, med industrialiseringen og økende velstand og fritidssysler hos middel- og overklassen. «Livet våkner til alle døgnets tider», sa en London-beboer i 1801. Med innføringen av profesjonelt politi, handel på natta, kveldsskift for arbeidere og ikke minst bedre belysning i hjemmene og gatene ble natta stadig mindre mørk. Lyset fra gasslampene var tolv ganger sterkere enn stearinlys og oljelamper, mens lyset fra en elektrisk pære på slutten av 1800-tallet var hundre ganger sterkere. Det er bred vitenskapelig enighet om at kunstig belysning – eller fravær av det – har en enorm fysiologisk innvirkning på søvnen. «Hver gang vi skrur på lyset inntar vi uvitende et stoff som påvirker søvnen vår», bemerker kronobiologen Charles A. Czeisler. De mest åpenbare konsekvensene er endringer i kroppstemperatur og i melatonin-nivået i hjernen.

Oppdagelsen av at natta en gang var delt i to av en våken periode gjør mønsteret med å sove i én bolk, slik stadig større deler av menneskeheten har gjort de to siste århundrene, til et overraskende nytt fenomen og et produkt av moderne kultur snarere enn av forhistorien. Denne erkjennelsen kan gi en bedre forståelse av vanlige søvnforstyrrelser. Men i et historisk perspektiv er det store spørsmålet, slik Wehr spekulerer, om nattevåken «ga en kommunikasjonskanal mellom drømmer og våkent liv, som gradvis ble stengt etter hvert som menneskene komprimerte og samlet søvnen sin». I motsetning til ikke-vestlige kulturer som har institusjonalisert drømmene sine, har vår assimilering av nattlige visjoner gradvis avtatt, og med det en bedre forståelse av våre dypeste drifter og følelser. Det er ironisk at moderne teknologi, ved å forvandle natt til dag, har bidratt til å hindre en av de eldste tilgangene til den menneskelige psyken samtidig som den har gjort oss i stand til å granske hjernen ned til den minste detalj.

Oversatt av redaksjonen

Roger Ekirch er historiker og forfatter av boka At Day’s Close: Night in Times Past (2005), som denne teksten bygger på.

1
Robert Louis Stevenson, På vandring med et esel i Cevennene, overs. Alexander Leborg, Spartacus, Oslo, 2018.
2
For referanser til de siterte kildene, se At Day’s Close: Night in Times Past, W.W. Norton, New York, 2005.
3
Thomas A. Wehr, «A ‘clock for all seasons’ in the human brain», i R. M. Buijs et al. (red.), Hypothalamic Integration of Circadian Rhythms, Elsevier, Amsterdam, 1996.