Midt i ferietiden i august i fjor henvendte et stort skilt seg til bilistene i en stillestående kø på den eneste veien til badebyen Quiberon sør i Bretagne: «Rogers gårdsysteri. Åpent hver dag fra 17.00 til 19.30. Melking kl. 18.00». Feriegjestene som tar en avstikker, kommer til et lite murhus, en tørkesnor med sengetøy, en frodig grønnsakhage omgitt av ugress og en vindturbin som snurrer i den lette brisen og minner om at havet bare er en kilometer unna. Litt bortenfor huset springer ungkalver rundt i en innhegning ved en gammel låve full av høyballer. Et treskur med verktøy fra en svunnen tid setter prikken over i-en for inntrykket av tidløs lykke.
Den spreke femtiåringen Roger Abalain tar imot meg med et stort smil. Han kommer fra låven hvor han har åtte kyr av den gamle beskyttede rasen Breton pie noir. Hver ku har fått et bretonsk navn. En ferierende familie fra Rennes er kommet for å se på melkingen. De kjenner Abalain fra før, og deler hans begeistring for trekkhester – «det eneste som virkelig duger, i motsetning til traktorene som de late bøndene bruker», sier de. For noen år siden bestemte det besøkende paret fra Rennes seg for å si opp sine lederjobber og bosette seg på landsbygda i et trehus de bygde selv, for å finne tilbake til det «ekte og opprinnelige livet» med grønnsaksdyrking og urtemedisin.
Mens han kobler den ene kua etter den andre til melkemaskinen, forteller Abalain at han lever «utenfor de vanlige kretsløpene og forbrukersamfunnet». «Vi er ikke jordbrukere som utnytter naturen, vi lever i pakt med den», sier han. «Jeg er selvforsynt med både mat og energi.» Måten Abalain driver på vekker ikke bare begeistring hos de besøkende fra Rennes, som sier at «Roger er en bra kar, for han pleier kyrne sine med eteriske oljer», men også lokale, nasjonale og internasjonale medier: «Det har kommet russiske, amerikanske og tyske journalister, og en gang kom det til og med en fra Alaska», forteller Abalain. Alle kjenner ham på torget i Quiberon, hvor han står ved en bod og roper ut sine tilbud på bred bretonsk dialekt til stor glede for turistene.
Produsere, produsere, produsere
Turistene er ikke like glade for å kjøre bak store traktorer som frakter gjødsel. Irritert forsøker de å sikre seg dyrebare minutter på stranda med tuting og banning. Heldigvis for dem ligger gårdene disse traktorene tilhører på motsatt side av kystveien og deres små oaser. En av dem er gården til Yannick Morvan. Selv om melkebonden i førtiårene bare bor ti kilometer fra badebyene Carnac og La Trinité-sur-Mer, og tjue kilometer fra Quiberon, kan han ikke huske sist han stakk tåa i havet: «Jeg jobber hele tiden, jeg har ikke tid. Jeg har aldri ferie», sier han og legger til: «Vi lever ikke i samme verden.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Hans verden er gården han har jobbet på siden han var 16 år, en gård som har tilhørt familien i generasjoner. Gårdens historie er ikke ulik historien til mange andre gårder i området. Faren, Bernard Morvan som nå er pensjonert, forteller følelsesladd:
«Foreldrene mine hadde tre eller fire kyr. De dro til torget for å selge varene sine – smør, egg og kalv hvis det hadde vært en fødsel – med en vogn trukket av arbeidshesten. Med moderniseringen av jordbruket på 1960-tallet, kom meieri-kooperativene som oppmuntret oss til å produsere mer melk og slutte å lage smør selv. De kom og hentet melken på gården. Det var mye mindre slitsomt enn å tilbringe dagen på torget og å lage smør. Det ga også en mer stabil inntekt. Litt etter litt kjøpte foreldrene mine flere kyr. Kooperativene ble større, og snart hadde medlemmene ikke lenger noe de skulle ha sagt. De ble underlagt beslutninger, for eksempel innkjøpsprisen på melk, tatt av organisasjoner som var for store til at de kunne utfordre dem.»
På 1960-tallet valgte regjeringene å satse på økt produktivitet ut fra en idé om «å brødfø Frankrike». Så da Bernard Morvan tok over gårdsdriften var det forventet at han skulle doble antall kyr. «Vi investerte», forteller han. «Vi tok opp lån for å bygge et større fjøs og modernisere gården. Det var det jeg hadde lært på skolen. Det var det som sto i lærebøkene og det var det bøndene var opptatt av. Vi tenkte også at teknologien ville gjøre arbeidet fysisk lettere.» Slik var det også for neste generasjon. «På videregående lærte vi å produsere, produsere, produsere, og på landbrukshøyskolen handlet det om å kutte kostnadene og bli lønnsomme.» Om pensumet forteller han: «Vi ble lært opp i konvensjonelt landbruk.»
Samme holdning finner vi i landbrukskamrene, som har i oppgave å godkjenne nyetableringer og «gi jordbrukere administrativ og teknisk støtte». Disse har i lang tid vært dominert av den største bondeorganisasjonen i Frankrike, FNSEA. Organisasjonen har også «et ord med i laget om landbruksutdanningen», bemerker organisasjonens lokale leder Frank Guéhennec. «Vi følger med på arbeidsmarkedet og tilpasser utdanningen etter det. For eksempel er agronomutdanningen rettet mot visse felt og ferdigheter. Men vi har også kurs for bønder i nye teknikker og metoder.» Den pensjonerte landbrukslæreren Patrick Danzé er oppgitt: «Hvis undervisningen var underlagt utdanningsdepartementet i stedet for landbruksdepartementet, ville det kanskje gjort at studentene fikk innblikk i andre produksjonsmåter. Det kunne også løsrevet utdanningen fra lobbyene.»
Marginalisert og stigmatisert
I tre generasjoner har den franske regjeringen og FNSEA fremmet samme modell. Men livet har utviklet og endret seg. Befolkningen er nesten doblet i kommunen hvor Morvan-familiens gård ligger. Nybygg og boligfelt huser familier som ikke lenger har råd til bolig langs kysten i Carnac, La Trinité-sur-mer eller Quiberon, hvor over 70 prosent av husene er sekundærboliger (over en tredjedel eid av folk som bor i Paris-regionen).1Ifølge en undersøkelse den regionale turistkomiteen i Bretagne utførte blant folk med sekundærbolig i regionen i februar i fjor. Boligprisveksten, som delvis skyldes eiendomsspekulasjon, får ringvirkninger innover i landet: Mange bygg med «karakter» blir kjøpt og pusset opp av kjøpere som vil ha «autentisitet». Yannick Morvan peker på et pent renovert gårdshus i stein med fargerike blomsterbed og svømmebasseng, og forteller hvorfor han selv måtte bygge boligen sin på en parsell på eiendommen: «Da jeg flyttet ut fra foreldrene mine, ville jeg kjøpe det forlatte gårdshuset, men jeg la det fort fra meg da advokaten fortalte om prisen. Et pensjonert ektepar fra Paris kjøpte det. Men de er sjelden der.»
De nyinnflyttede som bor i landsbyen hele året «jobber i byen, i butikker og kontorer», sier Bernard Morvan. Utviklingen har gjort at bøndene nå bare utgjør en marginal del av befolkningen i Frankrikes rurale kommuner, under to prosent i 2019,2«Emploi, séries longues sur le marché du travail», Frankrikes nasjonale statistikkbyrå (Insee), Paris, 23. juni 2020. mot over førti prosent i 1968.3Jean Molinier, «L’évolution de la population agricole du XVIIIe siècle à nos jours», Économie et statistique, nr. 91, Insee, juli–august 1977. De har ikke lenger mye innflytelse på livet i kommunen: «De to siste ordførerne var henholdsvis regnskapsfører og sykepleier. Før det var de alltid bønder.»
To verdener eksisterer dermed på samme sted. Det skaper en del spenninger, ettersom produktivt landbruk går dårlig overens med de nye innbyggernes interesser. «Vi er mislikt», sier melkebonden Pierre Jouanno. «I landsbyen ser de på oss som forurensere. Når vi kjører forbi med gjødselsprøyta, skyver foreldrene barna sine unna og holder dem for nesa. Vi føler oss som skurker. Når jeg kjører møkk, må jeg ta stadig større avstikkere for å unngå å kjøre forbi landsbyen. Folk klager over lukta og skjeller oss ut. Det er nå kommet traktorer med LED-lys så man kan gjødsle på natta», sier han og legger til: «Og nå blir vi også beskyldt for å mishandle dyrene våre. Hvis folk bare visste hvordan vi jobber, ville de fått et helt annet bilde av oss. Folkene i L214 [dyrevernsorganisasjon] er flinke på kommunikasjon med videoer og alt sånt.» En annen bonde forteller at folk ofte peker på barna hans: «De får slengt bemerkninger etter seg på skolen. En dag kom en av sønnene mine gråtende hjem etter å ha blitt kalt bondeknøl på bussen.»
Konkurranse og klisjeer
Bøndene blir stadig mer marginalisert og stigmatisert, og bondemiljøet blir stadig svakere, også fordi det interne fellesskapet oppløses i jakten på større avlinger og volumer. Den pensjonerte melkebonden Jean-Charles Jacopin, som nå er regionleder for Solidarité paysans, en forening for bønder som sliter, forklarer: «Det er et kappløp om jord: Alle vil ha mer land for å utvide og produsere mer. Det er mye konkurranse, og folk oppfører seg dårlig. Det er hver mann for seg selv.» Med stadig større gårder forsvinner også den gjensidige hjelpen. «I dag tar selskaper seg av det tunge arbeidet på markene, som innhøstingen og siloleggingen. De er det eneste som har de nødvendige maskinene», forteller en pensjonert bonde. «Før var siloleggingen en anledning til å treffes. Alle dro for å hjelpe hverandre. Nå ser vi ikke hverandre så ofte.» Dette forsterker også problemene med å få barna eller andre til å ta over driften:4I Bretagne var nesten en tredjedel av brukene registrert i 2000 forsvunnet i 2010 (-32,7 prosent), med en årlig nedgang på 3,9 prosent (kilde: «Tableaux de l’agriculture bretonne», Direction générale de l’alimentation, de l’agriculture et de la forêt [Draaf Bretagne], 2016). Fra 2010 til 2016 var nedgangen i antall gårder i regionen 12 prosent. «Jeg har vurdert å ta over, men det er vanskelig å etablere seg. Det er svært dyrt, for gårdene blir bare større. Og når du ser at foreldrene dine sliter med å få endene til å møtes, er det ikke spesielt fristende», sier Marie Jouanno.
Isolasjonen forsterkes av at disse levekårene og arbeidsforholdene svekker organiseringen. «For tiden sliter vi med å finne folk som vil engasjere seg, for bøndene har ikke lenger tid til å involvere seg», forteller Guéhennec. Yannick Morvan utdyper: «Det er de store som kan ta ansvar, fordi de har ansatte og derfor lett kan finne noen til å ta over mens de er på møter. Mens medlemmer som meg føler oss ikke representert. Selv om vi fortsatt er med i FNSEA.»
Det er derfor ikke overraskende når en ung mann sier: «Det er mange single i området». Han langer ut mot tv-programmer som «Jakten på kjærligheten», som har vært sendt siden 2005 i Frankrike hvor fire millioner seere følger med på single bønder som inviterer beilere til gards. «Programmet forsterker de verste klisjeene», sier han. «Hvordan skal det gjøre damer tiltrukket av oss?» Jacopin trekker også fram slike tv-programmer, som «er svært opptatt av at bønder er single, men ikke av årsakene. Stadig flere ringer til Solidarité paysans med psykiske problemer. Selvmord er dessverre ikke uvanlig.»5Ifølge undersøkelsen «Charges et produits MSA 2020», utført av Mutualité sociale agricole og publisert i juli 2019, tok 372 franske bønder og 233 landbruksansatte sitt eget liv, noe som gjør dem til den yrkeskategorien som er mest berørt av fenomenet.
For å holde ut klamrer bøndene seg til arbeidet og jobber enda hardere: «Man måler sin verdi på antall arbeidstimer, på antall liter levert.» Men når forsøket på å løse isolasjonen forverrer den, begynner mange av dem «å spørre seg om meningen med livet, med en følelse av at de ikke utøver det yrket de en gang valgte». Yannick Morvan ser på de innesperrede kyrne sine og sier: «Det var ikke slik jeg ønsket å gjøre det da jeg vokste opp, og da jeg begynte som bonde. Det gjør vondt i hjertet å se dem slik, men jeg har ikke noe valg. Jeg gir dem ikke lenger navn, det gjelder å ikke bli knyttet til dem. Dessuten er de altfor mange.»
Langhårede hippier
Uansett hvilke vansker de støter på, er det ikke snakk om å gi opp, forteller Jacopin: «Bøndene som har overtatt familiegården og sliter, føler at om de legger ned driften ødelegger de noe som er bygget opp gjennom generasjoner. Det er ofte vanskelig å leve med. Det er som om de blir skyldige i å bryte en arverekke, et familiebånd. Arbeidere som mister jobben sliter fordi de ikke lenger har en jobb, ikke lenger lønn, men de har en klar fiende: sjefen, drittsekken som sparket dem. Raseriet deres retter seg mot sjefen. Bonden, derimot, sier til seg selv: ‘Det er min feil, jeg duger ikke.’»
For to år siden falt melkebonden Stéphane Le Scouarnec ned fra en stige på låven. Femtiåringen fikk flere brudd og var sengeliggende i seks måneder, og kunne ikke drive gården. Han måtte selge jorda, maskinene, dyrene og noen av gårdsbygningene for å kunne betale gjeld. Det var et «stort nederlag overfor familien». Nå ser han ingen framtid for seg selv eller kollegene sine: «Jeg føler meg fullstendig ubetydelig. Vi bønder kan umulig være uunnværlige, siden vi bare får småpenger for det vi produserer. Dessuten er det ikke noe poeng i å drive med melk lenger, for snart vil de importere melk fra landene i øst hvor den er billigere.»
Han snur seg mot nabo-åkeren som inntil nylig tilhørte familien hans, og sier med en blanding av bitterhet og vantro mens han ser på de fire arbeidshestene til et ungt par fra Nantes som har nettopp har flyttet til bygda: «Det er de som tjener pengene nå.» Moren hans legger til: «Vi har ikke brukt arbeidshester siden jeg var liten. Vi gikk over til traktor, det er mye mindre slitsomt.» Datteren, som er stolt over å studere på landbruksskolen faren gikk på, forteller at «på skolen min er halvparten barn av bønder, halvparten turister» – som hun kaller studentene som ikke har bondebakgrunn. «Oss behandler de som fehoder. De velger yrket fordi de elsker dyr og å klappe kalvene. De er helt sprø!»
Rektor for en av de største landbruksskolene i regionen, Cyrille Troadec, forteller at «disse studentene ofte kommer fra byen rundt og er der fordi de har droppet ut av det vanlige skolesystemet». Han sier at «hvis vi bare snakket om konvensjonell drift, ville de ikke kommet. Og hvis vi bare snakket om økologisk landbruk, ville ikke konvensjonelle bønder sendt barna sine. Derfor underviser vi i agroøkologisk landbruk.» Det vil si «et økologisk intensivt jordbruk»: «Produsere mer med mindre bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler.»
Også datteren til ostebonden Abalain går på landbruksskole og forteller at hun møter fordommer. «Folk tror ‘økobønder’ er langhårede hippier.» Men, tilføyer faren, som hun ønsker å jobbe sammen med, «økobøndene som slår seg ned her er for det meste nyutdannede agronomer fra landbrukshøyskolene». Abalain er selv utdannet elektroingeniør og har brukt kunnskapen sin til å gjøre gården selvforsynt med strøm ved hjelp av vindmøller, solcellepaneler og oppsamling av regnvann. Studenter besøker gården hans for å se nærmere på driften eller fordi de ønsker å lære om rasekyrne. «Jeg har heller ingen bondebakgrunn. Jeg er en såkalt nyrural», sier han.
Valg av nødvendighet
Dét er ikke melkebøndene i femtiårene, Françoise og Bruno Macé, som har begynt å lage ost og selge den fra familiegården i stedet for bare å levere melken de produserer til meieriene. «Før slet vi med mye gjeld», sier Françoise Macé. «Nå klarer vi oss.» De har også «gått over til økologisk drift»: «Du tjener mer på det. Du selger melken din tretti prosent dyrere for det samme arbeidet. Vi så at det var en ny kundegruppe, en etterspørsel, og vi er ikke dummere enn de andre. Vi har fått større marginer, fordi vi har omstilt oss. Fortjenesten er mye større. Det er mange turister her om sommeren, og vi skjønte at vi burde utnytte det», forteller Bruno.
Paret fikk rask suksess da gården har bra beliggenhet rett ved veien, nær hotellene, campingplassene og fritidsboligene i en badeby med åtte kilometer lang strand, mange severdigheter og et marked for lokale produsenter. I dag selger de ikke lenger bare fra gården og på markedene, men også til restauranter. De holder også omvisninger på gården, med støtte fra turistkontoret. «Vi føler at vår økologiske produksjon blir verdsatt. Vi har mange lojale kunder. Vi ser turister komme tilbake år etter år. Det betyr at de liker det vi gjør», sier Françoise bak kjøledisken i den lille butikken ved siden av låven hvor hun selger ost og andre lokale produkter. Sønnen Benjamin, som er i trettiårene, har bestemt seg for å slå seg sammen med foreldrene: «Han ser at det fungerer, og vi får stadig flere kunder. Det motiverer ham», forteller de. «Det er virkelig mye å gjøre!» utbryter sønnen entusiastisk.
For Françoise og Bruno handlet overgangen til økologisk og kortreist, bare «om å ta et valg». «Vi gjorde det fordi vi dro rundt og så hvordan andre gjorde det», sier de og peker mot andre siden av veien hvor det var konvensjonell drift: «De har lagt ned.» Men i løpet av samtalen vår framstår «valget» mer som en nødvendighet: Da de ikke lenger klarte å levere den avtalte mengden melk, reduserte meieriet volumet. En beslutning som i utgangspunktet var en økonomisk katastrofe for dem, viste seg å bli et lykketreff, siden de fikk melk til overs som de kunne gjøre hva de ville med. De dro derfor rundt for å se «hvordan andre gjorde det», og brøt med det de hadde lært av foreldrene og på skolen. For melkebonden Yannick Morvan er omlegging derimot ikke aktuelt: «Jeg er utdannet innen et yrke, jeg kan ikke annet. Salg er ikke min greie. Jeg kunne ikke hatt kunder inne på gården, jeg ville ikke taklet det».
Kortreist og kortvarig
Det er kanskje best slik, for «hvis alle skulle begynne med direkte salg fra gården, ville markedet bli mettet og prisene falle», sier Arthur Souchet, som etter å ha fullført arkitektstudiene har begynt å produsere geitost. Det er dessuten «stadig flere folk med alternative og nyrurale prosjekter som sliter, som ikke hadde forestilt seg at det skulle være så tøft», forteller Danzé, som også er frivillig i Solidarité paysans.
«Du må skille deg ut og være original», sier Abalain, som opplevde et oppsving under nedstengningen i fjor vår. I en gammel vogn trukket av en arbeidshest dro han rundt i byen med varene sine. Det førte til en rekke artikler i lokalpressen, noe som bidro til suksessen. Abalain er en av dem fransk presse elsker å løfte fram som «bondestandens nye ansikter». I en nylig artikkel i dagsavisen Le Monde presenteres flere av dem, deriblant en «tidligere regissør fra Paris, som forelsket seg i lammene i Cotentin og ble gjeter og miljøaktivist», ledsaget av portretter i svart-hvitt. «Koronakrisen har brakt fram disse håndverksprodusentene [som] hver dag jobber med naturen – og ikke imot den – for å få fram det beste den kan gi», skriver avisen.6Camille Labro, «Fermiers urbains, bergers militants, maraîchers bio … Les visages du renouveau paysan», Le Monde, 11. desember 2020. «Mer enn noensinne, vet vi og føler vi at disse bøndene, i den edleste betydning av ordet, kan brødfø menneskeheten, og kanskje også redde den.» I motsetning til det «franske landbruksmiljøet» vet nemlig disse bøndene at det dreier seg «å dyrke jorda og samtidig fornye den, og ikke lenger overutnytte og utarme den». Begeistringen for Abalains varer skulle likevel vise seg å bli kortvarig: «Folk sviktet oss etter nedstengningen. Vi har kanskje beholdt ti prosent av disse kundene. Det er bare å innse det, det var mer en motegreie enn en reell endring i forbruksvaner.»
Adskilte leire
Lovprisningen av økologi og kortreist mat virker på et mer generelt plan nokså irrelevant. «Visste du at det er mulig å lage en økologisk industrigård med tusen kyr uten å overskride de europeiske reglene for økologisk drift?», skriver Claude Gruffat, leder for økonettverket Biocoop fra 2004 til 2019. «Hva er meningen med dette nye såkalte økologiske landbruket som ikke tar hensyn til arbeidsforhold og påfører dyrene lidelse med sin masseproduksjon?»7Claude Gruffat, Les Dessous de l’alimentation bio, La Mer salée, Rezé, 2017.
I et raskt voksende fransk marked for økologiske matvarer (12 milliarder euro i 2019, mot 3,7 milliarder euro i 2010),8Kilde: Agence française pour le développement et la promotion de l’agriculture biologique. som agroindustrien for lengst har lagt beslag på, «er økobøndene i ferd med å havne i de samme fallgruvene som de konvensjonelle», sier Morgan Ody, talsperson for Confédération paysanne (Bondeforeningen) i Morbihan: «Stadig større og billigere. Kampen om jord utspiller seg også her. I Bretagne ser vi økologiske gårder med lokalproduserte varer, som er på fire tusen mål og har melkeroboter.»
Hun advarer også mot fokuset på kortreist mat: «Med boomen for kortreist mat under nedstengningen satser agroindustrien og matvarekjedene nå for fullt på slike produkter. Men kortreist betyr ikke at bøndene vil sitte igjen med mer av fortjenesten.» Som Yuna Chiffoleau, forskningsleder ved det franske instituttet for landbruksforskning INRA påpeker, handler den offisielle definisjonen av kortreist mat bare om antall mellomledd: «bare ett er tillatt, og definisjonen sier ikke noe om produksjonsmåte». Definisjonen sier heller ikke noe om hva bøndene får betalt. «Driftsformen blir ikke berørt. De store matvarekjedene bestemmer fortsatt vilkårene for markedsadgang.» Dessuten, «i motsetning til det matvarekjedene antyder, jobber de heller med store og mellomstore gårder som har tilstrekkelige volum og kvalitet» enn småbønder.9«’Local’, ‘éthique’: ces nouveaux filons qui rapportent gros», L’Humanité, Saint-Denis, 22. februar 2019. Ody påpeker også «at direkte salg ikke kan være den eneste muligheten, ettersom det markedet mettes raskt. Og lange kjeder har også sine fordeler. I Bretagne kan vi for eksempel ikke produsere nok tomater. Slike varer må nødvendigvis komme fra andre steder, også utlandet om nødvendig.»
Problemet, mener Jacopin, er at de som, slik som Bondeforeningen, sier at de er kritiske til den rådende organiseringen som er dominert av lange verdikjeder og produktivitetsfokus, «i realiteten er mest opptatt av de som driver alternativt, og ikke så mye av menneskene i den konvensjonelle næringen. I medlemsbladet deres skrives det hele tiden om folk som selger direkte gjennom innovative kanaler. Det er som om de andre ikke eksisterer. Det virker som om FNSEA sier til seg selv: ‘Det er egentlig ikke så dumt at de tar seg av de alternative, mens vi tar oss av resten’.» Selv om han ikke føler seg ordentlig representert av FNSEA, vil ikke Yannick Morvan gå «til Bondeforeningen, for den er for økobøndene som selger sine småvarer på torget, men som ikke vil brødfø Frankrike». På den andre siden «deltar økobøndene ikke på møtene i landbrukskammeret, for det er mest rettet mot de konvensjonelle», sier Souchet. «Dermed møter vi dem aldri.»
Oversatt av redaksjonen
Maëlle Mariette er journalist.
- 1Ifølge en undersøkelse den regionale turistkomiteen i Bretagne utførte blant folk med sekundærbolig i regionen i februar i fjor.
- 2«Emploi, séries longues sur le marché du travail», Frankrikes nasjonale statistikkbyrå (Insee), Paris, 23. juni 2020.
- 3Jean Molinier, «L’évolution de la population agricole du XVIIIe siècle à nos jours», Économie et statistique, nr. 91, Insee, juli–august 1977.
- 4I Bretagne var nesten en tredjedel av brukene registrert i 2000 forsvunnet i 2010 (-32,7 prosent), med en årlig nedgang på 3,9 prosent (kilde: «Tableaux de l’agriculture bretonne», Direction générale de l’alimentation, de l’agriculture et de la forêt [Draaf Bretagne], 2016). Fra 2010 til 2016 var nedgangen i antall gårder i regionen 12 prosent.
- 5Ifølge undersøkelsen «Charges et produits MSA 2020», utført av Mutualité sociale agricole og publisert i juli 2019, tok 372 franske bønder og 233 landbruksansatte sitt eget liv, noe som gjør dem til den yrkeskategorien som er mest berørt av fenomenet.
- 6Camille Labro, «Fermiers urbains, bergers militants, maraîchers bio … Les visages du renouveau paysan», Le Monde, 11. desember 2020.
- 7Claude Gruffat, Les Dessous de l’alimentation bio, La Mer salée, Rezé, 2017.
- 8Kilde: Agence française pour le développement et la promotion de l’agriculture biologique.
- 9«’Local’, ‘éthique’: ces nouveaux filons qui rapportent gros», L’Humanité, Saint-Denis, 22. februar 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
