Nyere tids historie om vestlige tegneserier er historien om motkulturen som ble hovedstrømmen. Vi kan trekke en solid og ganske rett strek fra nåtidens bejublede tegneserieromaner til de særlig amerikanske undergrunnsseriene på 1960- og 70-tallet. Det handler om tegneseriene som et personlig kunstnerisk uttrykk, og til dels også om å være et meningsbærende medium der seriene kommenterer samfunnet.
Det sterkeste eksemplet på samfunnsrefsende serier fra undergrunnsperioden er antologien Slow Death, som i vår har gjenoppstått nesten tretti år etter forrige utgave. Tema for den ferske boka Slow Death Zero er miljø, med undertittelen «The Comix Anthology of Ecological Horror». Seriene beveger seg bredt i science fiction- og skrekksjangrene, og det er gjerne vi mennesker som er monstrene.
Slow Death ble skapt av motkulturen. Redaktøren Ronald E. Turner var imponert over hvor direkte tegnere som Robert Crumb kommuniserte, og at seriene nådde mange lesere. Turner mente derfor at tegneserier var perfekt for propaganda. Første nummer ble utgitt i april 1970, med blant andre Crumb som bidragsyter, og inntektene skulle gå til et lokalt senter for økologi i San Fransisco. Omslaget, tegnet av Greg Irons året etter månelandingen, viser et rosa monster som etter å ha fortært mye av jordkloden strekker en hånd begjærlig mot månen.
Klimakrise i revers
Den nye boka er i samme stil som eldre utgaver av Slow Death. Omslagstegningene dyrker sjokkeffekter, og redaktør Turner er et synlig og syrlig vertskap som introduserer seriene, etter inspirasjon fra de omstridte skrekkseriene fra forlaget E.C. på 1950-tallet, i Norge kjent som Iskalde grøss. Seriene har derimot et større mangfold enn skrekkinnpakningen kanskje gir inntrykk av.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Et av de sterkeste bidragene i boka er dokumentariske «A Garden in Ghouta» om kjemisk krigføring i Syria. En nøktern, men grufull, skildring av giftgassens drap og ødeleggelser. Forfatteren M. Yafa har basert seg på vitnefortellinger, og serien er gjennomført realistisk tegnet av Kellie Strom. Et annet overveiende dokumentarisk bidrag er forsidetegner William Stouts «Antarctica». Serien er dels en reportasje fra Stouts reise til Antarktis, med fine naturskildringer, og dels et essay om den internasjonale reguleringen av polområdet og arbeidet for å bevare naturen der.
Bruce Jones og Richard Corbens «Garbage Man» er en post-apokalyptisk serie i mer typisk skrekkterreng, men med en mørk humor og tragiske vendinger som gjør at den har egne kvaliteter. Bryan Talbots «Memento» er en annen veltegnet dystopi, om en totalitær framtid der menneskeheten lever i et underjordisk samfunn fordi jordoverflaten har blitt ulevelig. Peter Kuper skildrer i fargesterke og ekspressive bilder, uten tekst, klimakrisen baklengs i «Climate Unchange». Serien starter med at kloden er overopphetet og oversvømt, og går deretter bilde for bilde tilbake i tid for å vise konsekvensene av klimaendringene og finne en årsakssammenheng. Flesteparten av de nærmere tretti bidragene er dystre og levner lite håp, med Stouts skildring av vernearbeidet for Antarktis som et godt unntak.
Verden etterpå
Dyster er også amerikanske James Rombergers tegneserieroman Post York, som skildrer et New York etter at polisen har smeltet. Hver dag er en kamp om å overleve for den unge mannlige hovedpersonen, som navigerer i storbyens oversvømte ruiner med en liten robåt. Premisset er ikke originalt, men Romberger håndterer det på neorealistisk vis med troverdige personer. Tegningene i svart-hvitt er stemningsfulle, med en kløktig bruk av skyggeflater, og rutene er strødd utover sidene på en måte som gir følelsen av hele tiden å være i øyeblikket når vi leser.
I franske Jean-Christophe Chauzys tobindsverk som i fjor utkom på dansk, Resten af verden og Verden bagefter, er det mer uvisst hva som er årsaken til naturkatastrofen, men det synes å være en kjedereaksjon av jordskjelv. Vi opplever den dramatiske situasjonen gjennom strabasene for en mor og hennes to barn, som er på ferie i landlige omgivelser når katastrofen inntreffer. Moren og faren er nylig separert. Samfunnets sammenbrudd skaper en naturtilstand med den sterkestes rett. Koblingen til klimaendringer er ikke like direkte som hos Romberger, men når Chauzy i store tablåer viser sønderknuste bygninger, veier, skip, vindmøller, ja, all slags infrastruktur, sier det mye om hvordan vårt samfunn er underlagt naturen.
En annen planet
To andre tegneserier følger Stephen Hawkings advarsel om at menneskehetens utvei for å unngå utslettelse er å kolonisere en annen planet. I argentinske Planeta Extra er naturødeleggelsene ute av kontroll, men de superrike lever skjermet i kolonien Luna Europa, flere lysår unna jorden. Forfatter Diego Agrimbau bruker økosystemets kollaps som ramme for en velkjent dystopi i utrangerte bylandskap, malerisk illustrert av Gabriel Ippóliti. Mer enn miljøkamp er det klasseperspektivet som preger serien, der hovedpersonen er en lavtlønnet sliter i et flyttefirma.
Franske Thomas Cadène og Benjamin Adams bok Soon, tilgjengelig i engelsk oversettelse, er et bredere drama lagt et par tiår fram i tid. Klimaendringer og pandemier har drastisk redusert verdens befolkning, som lever i en håndfull separate bysoner. Vi følger en kvinnelig astronauts forberedelser til en ekspedisjon for å finne en beboelig planet fire lysår unna, men også hennes reise til alle jordens bysoner sammen med sønnen. Serien er en interessant skildring av morens eventyrlyst og sønnens vansker med å akseptere hennes valg, fortalt på spektakulært vis. Tegneren Adam gir hvert kapittel en egen koloritt, og selve tegnestilen skifter når sekvensene hopper fra jorden til verdensrommet.
Mad Max på pedaler
Den ferske utgaven av Slow Death er tilegnet Greta Thunberg, og antologien har alltid vært aktivistisk. Seriene trykker hardt på alarmknappen om at naturen er truet, og skal få leserne til å reflektere og helst også handle for å bevare miljøet. Spørsmålet er om budskapet og framstillingsmåten er egnet til å overbevise de brede lag, eller om antologien bare treffer trofaste lesere som allerede er overbevist. At budskapet er omtrent det samme nå som for 51 år siden tyder på det siste.
Kanskje har australske Pat Grant bedre forutsetninger for å engasjere flere med sin mykere humor. Tegneserieromanen The Grot er en komedie om to naive gründere i en mye varmere og våtere framtid, der pedalkraft er den dominerende energikilden. Hovedpersonenes ivrige forsøk på å tjene penger er like vittige som de er mislykket, i en solbrun dystopi der Mad Max kunne dukke opp rundt neste gatehjørne.
Thoreau og Taling
Det er likevel franske Cédric Talings Thoreau et moi, som også foreligger i engelsk utgave, som best inviterer til refleksjon og selvransakelse. Taling, som er i 40-årene, forteller selvbiografisk om klimaangst og følelsen av å føle seg fanget i et forbrukssamfunn. Han iscenesetter villrådigheten som samtaler med den amerikanske forfatteren og miljøfilosofen Henry David Thoreau. Inspirert av Thoreaus bok Walden – livet i skogene (1854), drømmer Taling om hvordan han kommer seg vekk fra bylivet i Paris. Det oppkonstruerte fortellergrepet fungerer overraskende godt. Taling henter elementer fra Thoreau som er relevante også for vår tids miljødebatt, og han er både åpen og selvironisk om sin egen livskrise. Tegningene er dessuten forlokkende med sine fargerike forenklinger, et flytende sted mellom realisme og karikatur.
Det er mange paralleller mellom Thoreau på 1800-tallet og Taling i vår tid, likevel er behovet for dype endringer enda mer presserende nå. Thoreau opplevde den industrielle revolusjonen, men det er Taling som merker miljøkonsekvensene av den. Bokas budskap er at forandringene starter på det personlige planet. Som Taling skriver i siste boble: «Tingene forandrer seg ikke; vi endrer oss. Selg klærne dine og behold tankene.»
© norske LMD
Jon B. Cooke og Ronald E. Turner (red.), Slow Death Zero, Last Gasp Comix, 2021.
James Romberger, Post York, Berger Books, 2021.
Tomas Cadène og Benjamin Adam, Soon, Europe Comics, 2020.
Pat Grant, The Grot, Top Shelf, 2020.
Cédric Taling, Thoreau and Me, Self Made Hero, 2020.
Jean-Christophe Chauzy, dobbeltalbumet Resten af verden og Verden bagefter, Forlaget Fahrenheit, 2020.
Diego Agrimbau og Gabriel Ippóliti, Planeta Extra, Sarbacane Editions, 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
