Israels ubønnhørlige høyredreining

Den 17. mai 1977 tapte Arbeiderpartiet valget, og for første gang siden staten Israel ble opprettet kom høyresiden til makten. Likud satt nå ved roret. Landets nye statsminister Menachem Begin var en trofast tilhenger av Gush Emunim («De troendes blokk»), en religiøs høyreradikal organisasjon som hadde som mål å kolonisere Vestbredden, og som var for en annektering av de palestinske territoriene. I den offentlige flerspråklige radiokanalen Kol Israel («Israels stemme»), hvor jeg den gang jobbet i den franskspråklige redaksjonen, førte valgseieren med seg et nytt vokabular. Vi skulle ikke lenger si «Vestbredden», men «Judea og Samaria», og ordet «bosetninger» ble i praksis forbudt. Så langt som mulig skulle vi heller kalle dem jødiske «lokaliteter». Da det på den tiden fortsatt var valgfritt, brukte jeg ikke alltid det anbefalte språket, som uansett ikke klarte å dekke over okkupasjonens realiteter.

Det gjorde at mine reportasjer og kommentarer ikke alltid falt i smak hos mange israelere med fransk bakgrunn. Spesielt ikke hos professor André Neher, en viktig figur det fransk-jødiske samfunnet som nylig hadde emigrert til Jerusalem, som mente at journalistikken min var uakseptabel. Langt senere skulle jeg oppdage advarslene han kom med etter seksdagerskrigen i juni 1967, til «de som forsvarer en plettfri venstreside, [og til de] mange jødiske intellektuelle i diasporaen som påberoper seg retten til å kritisere Israel, uten å innse den livsfarlige mekanismen de dermed aksepterer å bli del av. […] Å være imot Israel, uansett i hvilken grad, er nettopp i dette øyeblikket å være virkelig og fatalt imot Israel. Det er å bidra til anklagen mot Israel, med alle de farlig uforutsigbare ringvirkninger det medfører. Denne ‘kritikken’ er derfor skadelig, rent logisk sett». (…)