En bølge av apokalyptisk sakprosa ruller mot oss fra en framtid full av forestilte katastrofer. Selv ikke en overfladisk lesning av de mest profilerte titlene som er stilet til et allment publikum, tillater oss å se dem kun som rene projeksjoner av samtidens frykt eller håp, eller forsøk på å skremme oss til besinnelse. Katastrofens mangetydige mening blir diskutert som en kulturell utfordring. Et påfallende og oppløftende element i flere av disse bøkene, er at spørsmålet om undergang og kollaps også vender blikket vårt mot en kommende verden og menneskehetens fjerne framtid.
Fra miljøet ved Oxford-universitetets Future of Humanity Institute kommer Thomas Moynihans X-Risk – How Humanity Discovered Its Own Extinction (2020). I Moynihans fascinerende argument er faren for utslettelse selve modernitetens kongstanke og det som står på spill i forsøket på gjøre sivilisasjonen til et moralsk fornuftsprosjekt. Han påpeker at «framtiden», forstått som menneskenes felles framtid, var så å si fraværende som forestilling i antikken og forble en sjelden tematikk helt fram til moderne tid. Moynihan forklarer dette fraværet med at man slett ikke var åpen for at menneskene og naturen overhodet kunne forsvinne. Mennesker, dyr og planter var en selvsagt del av kosmos’ faste møblement. Selv de som tidvis har fantasert om menneskehetens utryddelse, som Platon, naturfilosofen Lukrets og senere opplysningstenkeren Denis Diderot, forestilte seg at alt det levende som eventuelt gikk heden simpelthen ville komme tilbake i samme form. Naturen ble sett som god, uutslettelig og full av overflod. Først på 1800-tallet begynte man å se livet som et skjørt unntaksfenomen i verdensrommet. Det dukket opp fantasier om kosmiske katastrofer, romantisk-melankolske forestillinger om sønderknuste planeter, verdener som går til grunne, eller menneskehetens samlede bortgang, slik som i Mary Shelley sin epidemiske framtidsfortelling The Last Man (1826).
Framtiden som forskningsfelt
Future of Humanity Institute har, under Nick Bostroms ledelse, markert seg som et sted som nettopp transponerer problemstillinger fra science fiction inn i akademisk tenkning og forskning. Fra miljøet omkring Bostrom kommer også den høystemte boka The Precipice – Existential Risk and the Future of Humanity (2020) av altruisten og filosofen Toby Ord. Istedenfor å skrive om undergangsideens historie, retter Ord blikket framover mot den overlevelsen vi må sikte mot: en lang framtid for menneskeheten. Boka utmerker seg også ved å legge vekt på jorden som et hjem som kan bestå: «Hvis alt går godt, er menneskenes historie bare begynnelsen. Menneskeheten er omkring to hundre tusen år gammel. Men jorden vil forbli beboelig i hundrevis av millioner år inn i framtiden – nok tid for millioner av framtidige generasjoner.»
Bokas uttalte prosjekt er overlevelsen inn i en fjern framtid, men dette betyr også å se menneskehetens liv som levd i skyggen av en risiko for total utslettelse, som først ble et troverdig og påtrengende scenario i kraft av atomvåpnenes utbredelse i etterkrigstiden. Den litt bisarre konsekvensen av dette utryddelsesperspektivet er at både klimaendringer og miljø-ødeleggelser blir et underordnet problem hos Ord. Han skriver at «selv om det i allmenn språkbruk blir omtalt som ‘verdens ende’, trenger ikke sivilisasjonens kollaps å bli slutten på menneskehetens historie». Ords perspektiv er nemlig at et totalt sammenbrudd, der skriftspråk, kunnskap og teknologi helt går tapt, er svært usannsynlig: Europa overlevde svartedauden og tapet av halve befolkningen. Selv med en mye lavere overlevelsesprosent ville vi bevare nok kunnskap til å regenerere en katastroferammet kultur.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det lyder rimelig og troverdig, men med sitt ensidige fokus på menneskehetens overlevelse, risikerer Ords bok å ende opp med et perspektiv som er alt annet enn altruistisk: Hvis det viktigste er at menneskeheten overlever, rykker omsorgen for de mest utsatte menneskelige befolkninger, dyr, planter og landskaper i bakgrunnen.
Til støtte for tanken om at overlevelsen kommer først, påminner Ord om at det bare er flaks at menneskeheten så langt har styrt unna full atomkrig, som kunne blitt utløst av konfrontasjoner som Cuba-krisen eller av uhell som forskningsraketten fra Andøya, som i 1994 utløste alarm i Russland og nesten startet tredje verdenskrig. Ord påpeker at teknologiske trusler i en slik skala dukket opp i historien som noe nytt og uforutsett, og dermed blir mye av diskusjonen viet spekulasjoner om kommende ekstremtrusler som ondskapsfulle biovåpen og løpsk kunstig intelligens, som vi foreløpig bare kjenner fra science fiction-dystopier.
Framtiden som mytologi
De tidligste bidragene til science fiction-sjangeren var langt mer enn underholdning: For de mer oppløftende framtidsvisjonene henter Ord inspirasjon fra den utopiske sosialisten H.G. Wells, som i foredraget «The Discovery of the Future» (1902) avsluttet med de berømte ordene: «Vi må kunne tenke oss at hele menneskehetens historie er begynnelsen på en begynnelse, demringen før daggryet.» Da Wells beveget seg inn i den fjerne framtiden i den berømte romanen Tidsmaskinen (1895), lot han den tidsreisende hovedpersonen like fullt se tilbake på vår tid som en epoke som ender katastrofalt i krig og flammer.
Hans samtidige landsmann Olaf Stapledon skrev med romanen Last and First Men: A Story of the Near and Far Future (1930) en skånselløst alvorlig historie om menneskehetens neste to milliarder år og den virkelige slutten, fortalt i tilbakeblikk fra de siste mennesker, resultatet av 18 generasjoner med mutasjoner: De er konfrontert med en endelig utryddelse på grunn av en kosmisk katastrofe og sender telepatiske budskap tilbake til oss, de første mennesker. Denne merkverdige og dypsindige boka ble nylig gjort til en eksperimentell film av komponisten Jóhann Gunnar Jóhannsson, som med sin underlige musikk, som blander det urgamle og det futuristiske, klarer å mane fram en følelse av framtidige eoner.
I Stapledons roman er menneskenes siste etterkommere truet av en sol som er i ferd med å blusse opp som en supernova, en kosmisk katastrofe som vil gjøre et helt område av galaksen ubeboelig: en endelig slutt som det er umulig å flykte fra. En slik fullstendig katastrofe illustrerer det viktige skillet mellom apokalypsen som religiøs forestilling og utslettelsen. I Thomas Moynihans ord: «Apokalypsen er en meningsfull slutt, mens utslettelsen er slutten på all mening.» Slutten for all menneskelig hukommelse og bevissthet var også noe den franske filosofen François Lyotard var opptatt av på slutten av livet: Hva skal skje med menneskene når solen dør om milliarder av år, og alt blir glemt, som om menneskene aldri hadde eksistert? Slutten på all tenkning var utenkelig for Lyotard.1Se Jean François Lyotard, L’inhumain: Causeries sur les Temps, Galilée, Paris, 1988. Det kunne innvendes at vi som enkeltmennesker har et for kort liv til rådighet til å venne oss til tanken om døden, men to milliarder år burde kanskje være nok til å forsone seg med at også arten er forgjengelig – noe framtidsmenneskene i Stapledons Last and First Men også gjør.
Målet med Stapledons roman, som han gjør det klart i forordet, er å skape en mytisk fortelling som kan få oss til å begripe de enorme tidsperspektivene som ligger foran oss, der mennesket lever gjennom mangfoldige kriser og kollapser. Med blandet hell forsøker Toby Ord å gjøre noe lignende med sin blanding av teknologisk spekulasjon og nøktern moralfilosofi: å mane fram muligheten av en høyerestående framtidskultur, en levende visjon av menneskehetens fortsettelse på den samme planeten gjennom kommende årmillioner.
Det avgjørende er uansett tidsformatet og tankegangen: Hvis vi ser menneskeheten og sivilisasjonen som gammel og utmattet, er ingenting mer naturlig enn å akseptere slutten og forberede seg på den. Hvis vi derimot tenker at vi som art og sivilisasjon er i vår barndom eller tidlige ungdom, må vi skånes og beskyttes: Vi er riktignok en fare for oss selv, men problemene våre er noe vi kan vokse av oss hvis vi bare får sjansen. Håpet er ikke bare å bevare sivilisasjonen, men å skape en sivilisasjon som er verdt å bevare.
Hvilken ende?
Et problematisk premiss hos både Ord og Moynihan er at de snakker om menneskehetens utryddelse som art, og dermed får det til å framstå som om alle mennesker de facto er forent. I samme vending har de en tendens til å se «menneskeheten» og «sivilisasjonen» som det samme, i en forlengelse av det vestlige opplysningsprosjektet. Finnes det ikke andre måter å tenke verdens ende på, andre perspektiver enn det vestlige?
Den brasilianske antropologen Viveiro de Castro og filosofen Deborah Danowski har undersøkt verdens ende fra et postkolonialt og amerindiansk perspektiv i Ha mundo por vír? («En verden å leve i?», 2015). De påpeker at den verden vi snakker om når vi forestiller oss verdens ende alltid er noens verden: Hva «verden» er kommer an på når og hvordan vi lever, hvem vi er. Det er lett å ta for gitt at det er «vår verden», den verden vi selv kjenner og trenger, som skal bevares mot undergangen. Siden verdensbegrepet er så uklart er det også uklart hva som ender. Snakker vi om totaliteten av den jordiske biosfæren, kosmos som en «helhet»? Eller dreier det seg om «en verden i dens metafysiske forstand», kanskje «Væren som sådan»? Snakker vi om den menneskelige, sosiokulturelle Umwelt eller, smalere definert, et levesett som blir ansett som den eneste som er mennesket verdig? Er omsorgen for menneskehetens bevaring et tynt dekke for en mangel på omtanke for alle de verdner den vestlige sivilisasjonen har utradert?
Spørsmålet om hva verdens ende kan bety i verdens tilsynelatende utkanter blir diskutert i den lille boka Ideas To Postpone the End of the World (2020) skrevet av de Castro og Danowskis kollega Aliton Krenak. Krenak er en urinnvåner fra Minas Gerais i den sydlige delen av den brasilianske regnskogen, som i barndommen ble tvunget bort fra folket han tilhørte. For hundre år siden talte stammen over 5000 personer, mens det nå bare er 130 igjen. I dag er Krenak aktivist og filosof, leser Foucault og bruker Facebook, men han har like fullt en intim kjennskap til en annen historisk erfaring og tenkemåte. Han og urbefolkningen i landsbyen han bor i har lenge sett hvordan de selv har blitt drevet mot utryddelse og hvordan kulturen og naturområdene deres går i oppløsning.
Krenaks landsby ligger ved elva Doce, og selve landskapet omkring dem er på vei mot å gå tapt: Elva er forgiftet, skogen hugget ned. I tillegg lider innbyggerne under koronaviruset og Brasils president Jair Bolsanaro, som systematisk behandler urbefolkningen som mennesker som kan ofres. De regnes i praksis ikke med som en vesentlig del av menneskeheten, og er ufrivillig del av et land som ikke tar hensyn til dem. I en tid der menneskehetens fellesprosjekter, definert av en kolonialistisk vestlig kultur dominert av det globale Nord, driver verden mot undergangen, er det ikke lenger åpenbart hvorfor urbefolkningsgrupper i det hele tatt skal prøve å se seg selv som medlemmer av den brasilianske nasjonen eller den vestlig-globale sivilisasjonen – begge deler påtvunget dem. «Var virkelig Bibelen, korset, en høyskole eller to, noen universiteter, en motorvei og jernbanen verdt gruveselskapene, skogsdriften, kveg-ranchene og gullgraverne som kom med på kjøpet?», spør Krenak på vegne av alle de folkene og kulturene som har blitt marginalisert og landskapene som er ødelagt.
Redde sivilisasjonen eller naturen?
Det radikale, nesten umulige spørsmålet Krenak stiller, er om ikke miljøvern kan og bør dreie seg om noe annet enn å redde det vi kaller sivilisasjonen. «Mens planeten jorden er nær ved å kollapse under menneskenes umulige vekt», skriver han, «har denne tragedien blitt unngått noen steder der politikken – politisk makt og politiske valg – har skapt trygge områder som, selv om de er tappet for enhver følelse av felles rom, fortsatt er beskyttet, i mangel av et bedre ord, av et helt apparat som blir stadig mer avhengig av å suge livet ut av skogene våre, elvene våre og fjellene. Et apparat som setter oss i en katastrofal situasjon der det ser ut til at den eneste måten vi kan overleve på er på bekostning av alle andre livsformer.» Til andre livsformer må vi kanskje også regne med de rundt regnet 370 millioner menneskene som tilhører urfolk og som bebor andre verdener, kulturelt sett. De har bare delvis har blitt ønsket velkommen til sivilisasjonsklubben, og menneskehetens suspekte fellesverden – et fellesskap som, påpeker Krenak, den amerindianske urbefolkningen har blitt tvunget inn i og samtidig er utestengt fra.
Sivilisasjonen er i en slik sammenheng ikke lenger så mye navnet på et moderne prosjekt som innbefatter moralske framskritt, som det betegner en global infrastruktur som opprettholder en viss livsform. Om det er aldri så rimelig å anta at sivilisasjonen ikke kan fortsette i sin nåværende form, virker det likevel sannsynlig at man kommer til å sette alt inn på å bevare den. Denne motsetningen er en oppskrift på kollaps.
Som Krenak påpeker, dreier det å overleve seg om mer enn å fortsette å eksistere: Det handler om å drømme i fellesskap for å skape en meningsfull verden og en bedre framtid. Drømmer er ikke bare noe vi har enkeltvis om natten, det er også en kollektiv affære: Å virkelig drømme innebærer å frambringe det Krenak kaller en «kosmovisjon», en hel verden å leve i. Her stiller ikke-vestlige kulturer kanskje sterkere enn oss i Vesten, som gjør all mytologi til kunst eller underholdning, som vi i neste omgang avskriver som fantasi. Framtidsforestillingene blir dermed berøvet den investeringen av lidenskap og overbevisning som skal til for å skape kollektive drømmer. Høvdingen Davi Kopenawa Yanomami, som både Krenak og Danowski og de Castro siterer, sier det slik: «De hvite behandler oss som uvitende, fordi vi er annerledes. Men tankene deres er korte og uklare; de kan ikke strekke seg langt og høyt, for de vil ignorere døden […] De hvite drømmer ikke som oss. De sover mye, men drømmer bare om seg selv.»2Davi Kopenawa Yanomani, The Falling Sky: Words of a Yanomami Shaman, Belknap press, Harvard 2013
Overlevelse
Drømmen om enklaver som yter motstand mot en selvdestruktiv verdensorden, er allerede satt ut i livet, blant annet av «zadistene» i Frankrike, en bevegelse som oppsto med okkupasjonen, kalt zone à defendre (ZAD), mot byggingen av en flyplass nord for Nantes.
Fra dette miljøet kommer kollapsologene Pablo Servigne og Raphaël Stevens som i år er aktuelle på engelsk med Another End of The World is Possible. Her blir de faktabaserte argumentene for at vi ubønnhørlig går mot kollaps, fulgt opp av en slags kulturell terapi: For hvordan lever vi i vår kultur og verden hvis vi er på vei mot et sammenbrudd? Hva slags forestillinger kan vi danne oss om de neste årtiene og framtiden til barn og barnebarn? Hvordan kan vi forberede oss?
Servigne og Stevens er ikke entydige i sine forslag, og foretrekker å gjengi et mylder av alternative strategier som historiefortelling, selvpleie, motstandskamp og aktivisme. Der kollapsologien er læren om betingelsene og sannsynligheten for kollaps, er kollapsismen et anarkistisk idékompleks som regner sivilisasjonens sammenbrudd inn som et ledd i etableringen av bedre samfunn både på et globalt og lokalt plan. Hvis kollapsen skal bli en begynnelse, gjelder det å foregripe og mane fram en ny kultur, en ny verden og et nytt folk som vil leve, tenke, bygge og føle annerledes.
Selv en beskadiget verden kan være rik på liv. Den kroatiske aktivisten og filosofen Srećko Horvat beskriver i After The Apocalypse (2020) hvordan vi må begynne å innta en tidsforståelse hinsides framskrittstanken. Han foreslår, i tråd med Krenak, de Castro og Danowski, at vi må tilnærme oss katastrofen som noe som allerede har skjedd, «for noen, ett eller annet sted, og som oftest dem som var mindre privilegerte og ikke kunne dra nytte av det vi kaller framskritt (krutt, papir, religion, kolonialisme, kapitalisme)».
Livet i ruinene og på mer uberørte steder kan være en langsom rekonvalesens både kulturelt og materielt. Slik sett kunne vi apropos Horvats bok trekke inn den såkalte Gibson-linjen, prinsippet om at framtiden allerede er ankommet, men ikke kommer overalt til samme tid. Noen steder er framtidens katastrofer allerede en realitet. Horvats referanser er særlig Marshall-øyene der USA testet atomvåpen på 1940- og 1950-tallet og Tsjernobyl, der naturen som kjent har gjeninntatt den forlatte byen Pripjat. Hvis apokalypsen ankommer på ulike steder til ulike tider, er det også tenkelig at noen steder vil gå klar av katastrofale endringer – noe som i sammenheng med global oppvarming er høyst sannsynlig. Ikke bare dét, men den typen samfunn som kan berge og skåne både natur og mennesker, kan også tenkes å være ankommet noen steder i verden – eller de kan simpelthen ha overlevd fra en eldre og mindre destruktiv samfunnsepoke. Med kollapsen er det rom for å drømme, for hvis ikke sammenbruddet er absolutt blir det en sjanse til å tenke enden som en ny begynnelse.
En profetisk kultur
Lengre enn andre kollapstenkere går kanskje den sicilianske filosofen Federico Campagnas i sin underlige bok Prophetic Culture – Recreation for Adolescents (2021). Med en blanding av eksistensiell dybde og poetisk letthet, beskriver Campagna en «verden» som noe vi ordner og dikter frem i møtet med erfaringen. Eksistensielt sett er vi ikke bare kastet inn i en verden, men vi vever verdener rundt oss. Verdener kommer og går både i historien og i våre egne liv: Vi har alle opplevd hvordan det vi gjerne kaller «barndommens verden» på et visst tidspunkt blir borte og i tilbakeblikk føles som et tapt rike. Tilsvarende har mange tidligere kulturer opplevd at verdenene de bebodde – mytisk, religiøst og praktisk – gikk til grunne: Byer brant, guder falt eller trakk seg tilbake, gullaldere tok slutt og barbarene overtok sammen med kulturell glemsel og en desorientert mørketid.
En slik famlende åpenhet kjennetegnet erfaringen til folkene Campagna omtaler som «arkaiske»: den greske mørketiden etter den mykenske kulturens fall eller folkevandringstiden etter Romerriket. I et tankeeksperiment, som Campagna tilsynelatende legger fram i fullt alvor, tar han det for gitt at det vi kjenner som vår sivilisasjon i all hovedsak vil forsvinne, og etterlate forvirrende fragmenter som våre etterkommere bare delvis vil klare å tyde. Digitale lagringsmedier og maskinene som gjør det mulig å lese dem, selv bøker av alle slag, vil smuldre opp på noen hundre år. I tiden etter kollapsen vil vi ikke ende opp i verdens eller menneskehetens alderdom, men heller i en senpubertal eksistensiell krise – der barndommens trygge og overbeskyttede sfære, som kanskje skal forstås som forbrukssamfunnets søvndyssende overflod, er sønderslått.
Vi befinner oss heller ikke i endetiden, ifølge Campagna, men i framtidens begynnelse. Et slikt arkaisk tenåringsstadium inntreffer samtidig på terskelen til en kulturell mørketid. Senpuberteten er for en kultur, som for enkeltmennesket, en eksistensiell krise som også er full av muligheter for å skape ny mening. Her forestiller Campagna seg at det ikke bare vil være rom – men også behov – for nye profeter som kan skape en ny virkelighet, som kan gi livserfaringen en ny form. Menneskehetens potensial, som Toby Ord beskriver i nokså konvensjonelle vendinger, står for Campagna som en anledning til å slå an en helt annen livsstemning, å åpne rom for helt andre måter å erfare verden på, som er marginalisert i vår moderne livsform: helt nye epoker med nye mennesker, ukjente guder, sansemåter og melodier.
Drømmen om sammenbruddet
Er det rom for helt nye historiske epoker? Hva er de neste kapitlene i framtidens kulturhistorie? De Castro og Danowski hevder at antropocenen for oss innebærer slutten på alle epoker: «Selv om den begynte med oss, vil den bare avløses av en ny geologisk epoke lenge etter at vi har forsvunnet fra jordens overflate.» Menneskets påvirkning på klimaet ser ut til å ville prege jorden på irreversible måter i hundretusener av år. Det er noe lett absurd i Toby Ords tanke om at det er «fortrøstningsfullt» at naturen vil gjenopprette CO2-balansen og det biologiske mangfoldet: Hvis vi bare er tålmodige vil alt ordne seg … om 100 000 000 år. «Jeg håper og tror at vi kan gjøre noe med forurensning og tap av biologisk mangfold før dette», skriver Ord. «Men det er en trøst at i det minste kan jorden, på egen hånd, helbrede skaden vi har forvoldt.» Sett i forhold til de to milliardene år jorden vil forbli beboelig, er altså ikke hundre millioner år all verdens.
Denne snusfornuftige distansen bør kanskje settes i kontrast til sorgen vi kan føle over tapet av menneskelige språk og kulturer. Menneskehetens overlevelse er én ting, men når kultur blir utradert mister vi også en hel verden: en unik måte å oppleve verden på som vi også mister muligheten til å lære av og sameksistere med. Tapet av arter som har levd i millioner av år, burde berøre oss enda dypere. Servigne og Stevens forteller i sin bok om en marinbiolog som forsker på koraller. Hun hadde bare gradvis tatt inn over seg at korallene kan forsvinne for alltid, og da denne nærliggende muligheten endelig gikk opp for henne måtte hun løpe til toalettet og kaste opp. Når artene forsvinner, er de borte for alltid. Aksepten av at noe tar slutt mens noe annet begynner, kan i verste fall utarte til en livsfjern geologisk hardhudethet, en fremmedgjort og kosmisk distanse som nærmer seg det umenneskelige.
Kollapsistene tillater seg å drømme om sammenbruddet som mulighet og åpning, mens Ord tillater seg å la være å bekymre seg for sivilisasjonskollapsen, siden noen nok vil overleve. En ny storhetstid for lokale kulturer og halvselvstendige økologiske enklaver er kanskje tenkbart, men den åpenbare faren er at kollapsen, langt fra å være en anledning til besinnelse, i stedet blir en permanent global borgerkrig med dårlige vilkår for både naturvern og politisk reform. En ny «arkaisk» mørketid, som den Campagna forbereder seg på, vil antagelig bli en grusom og ødeleggende epoke med fatale tap av arter, kunnskaper og kulturer. Da er det er en fattig trøst at noe nytt og bedre kan oppstå fra asken eller at vi har flere geologiske æraer foran oss.
Begynnelse uten ende
Skal vi holde på et ansvarlig og menneskelig perspektiv, bør vi holde oss til de neste århundrene og ansvaret overfor de kommende generasjonene. Vi må være det poliovaksinens oppfinner Jonas Salk kalte «gode forfedre» – et begrep som har gitt tittelen til Roman Krznarics The Good Ancestor – A Radical Prescription for Long-Term Thinking (2020). Når Krznaric diskuterer kollapsismen, advarer han om noe som er like ille som klimafornektelse, nemlig den deterministiske fornektelsen av at vi har en evne og mulighet til å unngå kollaps og forvandle oss i møte med påtrengende globale problemer. Han forstår dermed overlevelsen mer som kulturell selvbevaring og selvovervinnelse, og undersøker de verdimessige og institusjonelle betingelsene for sivilisasjonen som et kontinuerlig prosjekt.
Der de andre titlene ovenfor kan sies å komme fra teoretiske og aktivistiske subkulturer, er Krznarics bok gjennomført mainstream, skrevet i en avbalansert og pedagogisk tone med stadige referanser til nobelprisvinnere og FN-utvalg, samt den toneangivende smultringteorien om økologisk økonomi, utarbeidet av Krznarics livspartner Kate Raworth. Ført i en fortrøstningsfull og inkluderende vi-form gir boka en tilgjengelig gjennomgang av tankegods som for ikke lenge siden framsto som sært, men som nå med all mulig rimelighet kan framstilles som noe som angår oss alle – og som forhåpentligvis kan nå fram til mange.
Krznarics diplomatiske bok tegner opp en framtid som er en begynnelse uten ende, kontinuiteten som utopi. Uten å fornekte de verst mulige scenarier, tillater han seg å snakke om farene verdenssamfunnet står overfor som utfordringer – vi må kunne overvinne dem hvis vi setter alt inn på å lykkes og forvandle kulturen vår. I diskusjonen av en mulig kollaps i tråd med Romaklubben og vekstanalysene på 1970-tallet, presenterte Salk en alternativ kurve. Den vanlige kurven for overforbruk av ressurser i en voksende befolkning stiger eksponentielt for så å falle brått. Salk foreslo en dobbel kurve: Først er en epoke A, der kurven stiger brått, fulgt av epoke B der en brå stigning flater ut. A-epokens verdier er forbruk, eksess, uavhengighet og kortsiktighet, mens B-epoken er preget av bærekraft, balanse, gjensidig avhengighet og langsiktighet. Det avgjørende er selvsagt at vi må få til en verdimessig, administrativ og politisk overgang fra A til B for å unngå en brutal kollaps. En slik overgang er på ingen måte gitt, og til tross for sin sindige tone har Krznaric bare forakt til overs for opplysningsoptimisten Steven Pinker, som omhyggelig velger ut kvantifiserbare eksempler på moralsk framskritt og forlenger tendensene lineært inn i framtiden. Forutsetningen for forandring er at framtiden er åpen, på godt og vondt. Uten trusselen fra katastrofen, ingen besinnelse.
Økologisere sivilisasjonen
Vi vet ennå ikke hvordan en industriell global sivilisasjon som ikke er selvødeleggende ser ut. Vi lever midt i den store akselerasjonen, i den eksponentielle vekstkurven i Salks epoke A. Skjematisk framstilt har vi å gjøre med en stigende kurve av økende farer, løpsk forurensning og tiltagende ressursbruk. I erfaringen fortoner alt dette seg som en uhåndterbar kompleksitet, et økende sosialt og økologisk kaos. Det aller meste av verdens infrastruktur er frenetisk improvisert fram i løpet av skarve hundre år. Siden vi ikke kan vente på det Ord kaller for den lange refleksjonen, må vi i stedet med ekstrem hast revurdere absolutt alt på en gang. Paradoksalt nok har vi det utrolig travelt med å begynne å tenke langsiktig.
Krzsnaric legger vekt på at vi må tenke på flere plan fra hundre år til tusen år, titusen, millioner. Mellomformatet gir oss kanskje det viktigste kriteriet: Det som ikke kan vare i 10 000 år er ikke bærekraftig. Å skulle omsette slike kriterier til politikk krever en total mentalitetsendring. Vi må finne en måte å gjøre demokratiske institusjoner virkelig lang-tenkende på og finne en måte å representere kommende generasjoner på politisk.
Framtiden må framfor alt holdes åpen og ikke forfalle til en nedtelling mot en forestilt undergang. Det avgjørende er at vi begynner, at menneskehetens framtid blir sett som noe langvarig og langsiktig som vi bare så vidt har begynt å begripe og planlegge. For å oppnå dette må vi bevare troen på at vi kan unngå total katastrofe og at vi kan overleve en eventuell kollaps, slik urfolk har overlevd kolonitidens katastrofer. Skal vi lykkes i det vil vi ikke bare trenge instrumenter og strategier, men det Aliton Krenak kaller en «kosmovisjon. For de som kan betrakte den vestlige verden utenfra, som Krenak, er det ikke en talemåte, men en realitet at vi har mistet kontakten med jorden. I arbeidet med å økologisere den moderne «sivilisasjonen», må vi lære av – og utveksle med – lokale tradisjoner i et arbeid som bare så vidt er påbegynt, og som må forstås som noe mer og annet enn en appropriering av tradisjonell naturkunnskap.
Eksistensielt håp
For Thomas Moynihan er motstykket til eksistensiell risiko og faren for menneskehetens utryddelse det han kaller eksistensielt håp. For ham innebærer det å gjenopprette og videreføre opplysningstidens tanke om menneskehetens mål, visstnok først kastet fram i en pamflett om «Menneskets kall» av Johann Joachim Spalding i 1748, som fikk en rekke ulike svar av opplysningsfilosofene. Moynihan selv går historisk til verks og kan tillate seg å fortape seg i et mylder av science fiction-fantasier om erobring av verdensrommet og filosofiske forestillinger om forvandlingen av jorden. Men han spekulerer også over om ikke tanken om forgreining og mangfold av drømmer, verdener og prosjekter er det beste vi kan oppnå, hvis vi bare først kan unngå en felles vanskjebne.
Slutten er én, begynnelsene er mange. Eksistensiell risiko må tenkes globalt, samlet og systematisk, men det eksistensielle håpet må kanskje spille på et mer lokalt, poetisk og intimt register. Hvis vi virkelig skal tro på en forvandling og forlengelse av sivilisasjonen, må vi begynne å se oss selv som de første mennesker: en mangfoldig jordbefolkning som lever i historiens begynnelse og bygger livsverdener for kommende årtusener.
© norske LMD
Anders Dunker er skribent.
- 1Se Jean François Lyotard, L’inhumain: Causeries sur les Temps, Galilée, Paris, 1988.
- 2Davi Kopenawa Yanomani, The Falling Sky: Words of a Yanomami Shaman, Belknap press, Harvard 2013
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
