Før vi fikk mulighet til å se de oppleste og vedtatte klassikerne hjemme i vår egen stue, hadde den ene generasjonen filmhistorikere etter den andre oppført mer eller mindre de samme filmene og filmskaperne i sin kanon.
Nå er store deler av filmhistorien tilgjengelig og ukjente eller glemte regissører kan dukke opp igjen. Det er tilfellet med svenske Bo Widerberg, som fortjener å trekkes fram på ny. For filmene hans, som ofte handler om sosial urett, har aldri helt falt i smak hos kritikerstanden, som kun liker egenrådige regissører hvis de ender med å slutte seg til den rådende estetikken – for eksempel den franske kritikeryndlingen Maurice Pialat, som debuterte med den rå og improviserte L’Enfance nue (1968) og avsluttet med den platte Le Garçu (1995). (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
