Historien gjentar seg regelmessig i Palestina, ubønnhørlig og hensynsløst. Og den gjentar seg alltid som tragedie, en tragedie som er lett å forutsi med de umiskjennelige fakta på bakken, men som gang på gang overrasker de som tror at medienes taushet betyr at ofrene er enig. Hver gang tar krisen en ny form og nye veier, men den koker alltid ned til en krystallklar kjensgjerning: at den israelske okkupasjon har vart i flere tiår, at det palestinske folket nektes grunnleggende rettigheter og at Israel ønsker å fordrive dem fra landet deres.
For lenge siden, etter krigen i juni 1967, så Charles de Gaulle hva som kom til å skje: «På territoriene de har tatt utøver Israel en okkupasjon som ikke er mulig uten undertrykkelse, vold og fordrivelser. Og det dukker opp en motstand mot okkupasjonen, som Israel i sin tur kaller terrorisme.»1Se Hélène Aldeguer og Alain Gresh, Un chant d’amour. Israël-Palestine, une histoire française, La Découverte, Paris, 2017. Han sa også, i forbindelse med kapringen av et israelsk fly i 1969, at man ikke kunne sidestille handlingen til en liten gruppe, Folkefront for Palestinas frigjøring (PFLP) som på den tiden var definert som en terrororganisasjon, og «represaliene» til en stat som Israel, som i 1968 hadde ødelagt Libanons sivile flyflåte på flyplassen i Beirut. Han stanset derfor alt våpensalg til Israel. En annen tid, et annet utsyn.
Definisjonen på apartheid
Det siste kapitlet i denne evig gjentakende katastrofen begynte i Jerusalem. Bestanddelene er velkjente. Unge palestinere ble brutalt jaget fra de offentlige stedene rundt Damaskusporten og Al-Aqsa-moskeen, hvor de hadde samlet seg til ramadanmåltidet på kvelden. Over tre hundre ble skadet da det israelske politiet inntok området og skjøt rundt seg med tåregass og såkalte gummikuler, som navnet skjuler at er vanlige kuler kledd i gummi.2Se Jean-Pierre Filiu, «Le mythe des ‘balles en caoutchouc’ israéliennes», Un si proche Orient, 16. mai 2021. Samtidig planla de israelske myndighetene å kaste ut hele familier fra strøket Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem, mens jødiske ekstremister tok seg inn i de palestinske områdene og ropte «død over araberne», oppildnet av deres nylige seier i valget, hvor de fikk mye drahjelp fra statsminister Benjamin Netanyahu. Mange i Israel har i etterkant av denne krenkingen av Ramadan, skjendingen av en av islams helligdommer og den brutale maktbruken, fordømt «feiltrinnene» som er blitt begått.
Feiltrinn? Det dreier seg snarere om blind arroganse og forakt for et kolonisert folk. Som en CNN-journalist bemerket, hva kunne vel myndighetene frykte, «som sporer bevegelsene til individuelle mobiltelefoner, bruker droner for å overvåke all bevegelse i og rundt gamlebyen, samt har hundrevis av overvåkningskameraer»?3Ben Wedeman og Kareem Khadder, «Israel holds all the cards in Jerusalem, yet the city has never been more divided», CNN, 12. mai 2021. Spesielt siden de også hadde sendt ut «flere tusen væpnede politifolk for å slå ned den pågående uroen, med hjelp fra lastebiler som spyr ut det palestinerne kaller ‘kloakkvann’, en stinkende væske som sprøytes mot demonstranter, forbipasserende, biler, butikker og hus».
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Men myndighetene hadde ikke regnet med hvor bestemte de unge i Jerusalem var, som uten noen politisk organisasjon i ryggen, sto opp mot det israelske politiet. En annen «overraskelse» var de store støttedemonstrasjonene til deres brødre og søstre i Israels palestinske byer, fra Nasaret til Umm al-Fahm. Denne unisone motstanden knuste myten om at Israel likebehandler alle sine innbyggere. Det hadde holdt å lese de nylige rapportene til to anerkjente menneskerettsorganisasjoner, israelske B’Tselem og amerikanske Human Rights Watch, for å forutse oppstanden. Rapportene fastslår at det eksisterer et apartheidsystem i hele territoriet til det tidligere mandatområdet Palestina, og ikke bare i de okkuperte områdene. Apartheid slik FN definerer det, kan oppsummeres i en setning: På et og samme land lever to folkegrupper, iblant bare noen meter fra hverandre, som ikke har de samme rettighetene, ikke er underlagt de samme lovene og ikke blir behandlet likt.4«Abusive Israeli Policies Constitute Crimes of Apartheid, Persecution», Human Rights Watch, 27. april 2021. Denne forskjellsbehandlingen fører til det samme som i Sør-Afrika før apartheidregimet falt der: uro, opptøyer og opprør.
Evig delt
Byene hvor palestinerne er i flertall, forsømmes av staten og mangler infrastruktur, mens myndighetene gjør minimalt for å bekjempe kriminalitet. I blandede byer blir palestinerne forvist til overfylte strøk, eller drevet bort av presset fra jødiske tilflyttere, vel vitende om at det endelige målet til den israelske regjeringen er å bli kvitt alle disse «ikke-jødene». En ung palestiner fra Israel forklarer sin solidaritet med demonstrantene i Sheikh Jarrah slik: «Det som skjer i Jerusalem er nøyaktig det samme som skjer i Jaffa og Haifa. Det pågår en systematisk forvisning av det arabiske samfunnet i Israel. Vi har nådd kokepunktet. Vi føler ikke at noen bryr seg om vi fortsetter å eksistere. Tvert imot. Det finnes folk som gjør alt for at vi skal dra.»5Nir Hasson, «’There’s systematic expulsion of Arab society in Israel, and we’ve reached a boiling point’», Haaretz, Tel Aviv, 12. mai 2021.
I Lod, en by med 75 000 innbyggere, har sammenstøtene mellom jøder og palestinere, som utgjør en fjerdedel av befolkningen, vært spesielt brutale. Palestinerne her har ikke glemt den etniske rensingen i 1948, da væpnede sionistgrupper tvang 70 000 av dem på flukt.6Se Ari Shavit, «Lydda, 1948», The New Yorker, 14. oktober 2013. Viljen til «å fullføre jobben» og drive ut de gjenværende lever i beste velgående. De 8000 boligene som for tiden bygges i byen er alle forbeholdt jøder, og her, som i Jerusalem og på Vestbredden, er det i praksis umulig for palestinere å få byggetillatelse, selv om de er israelske statsborgere.
Første akt av dramaet i Øst-Jerusalem ble avsluttet 10. mai, da de israelske myndighetene måtte trekke seg tilbake, i det minste delvis. Den palestinske ungdommen fikk igjen kontroll over gatene. Al-Aqsa-moskeen ble evakuert, mens israelsk høyesterett utsatte å godkjenne utkastelsen av flere familier fra Sheikh Jarrah – slik den regelmessig godkjenner nye jødiske bosetninger i Palestina.7Se Sylvain Cypel, «En Israël, la Cour suprême conforte les partisans de la colonisation», Orient XXI, 27. april 2015. Selv den planlagte demonstrasjonen for å feire «frigjøringen» av byen og dens hellige steder i 1967 ble en fiasko. Ruten ble endret for å unngå de palestinske strøkene, og bekreftet at Israels «evige og udelelige hovedstad» er delt og at palestinerne ikke vil gi seg uten kamp: Palestinerne utgjør 40 prosent av byens befolkning (men kommunen bruker bare ti prosent av budsjettet sitt på dem),8Se spesielt B’Tselems rapport om Jerusalem. mens de bare utgjorde 25 prosent i 1967.
Palestinsk forbrødring
Samme dag, etter å ha stilt et ultimatum om at politiet måtte trekke seg ut fra Jerusalem, begynte Hamas, som har makten i Gaza, å skyte raketter mot israelske byer og innledet neste akt i opprøret. Umiddelbart kom det et mediebombardement mot «terrororganisasjonen», som det påstås forhindrer enhver politisk løsning med sin voldsbruk. Men har Netanyahus regjering på noe som helst tidspunkt i «de rolige periodene», det vil si når det bare er palestinere som blir drept og uten at drapene havner på avisforsidene, forhandlet om en reell fred? Som Nelson Mandela skriver i sine memoarer: «Det er undertrykkerne som avgjør hvordan kampen skal føres, og de undertrykte har ofte ikke annen utvei enn å bruke metoder som er et speilbilde av undertrykkernes».9Nelson Mandela, Veien til frihet, overs. Per Malde og Kjell Olaf Jensen, Aschehoug, Oslo, 1994.
Verken Hamas’ voldelighet eller merkelappen «terrorbevegelse» har forhindret Netanyahu fra å gjøre Hamas til sin foretrukne samtalepartner ved flere anledninger etter at han ble statsminister for første gang i 1996. Det åpenbare målet har vært å svekke den palestinske Selvstyremyndigheten og splitte palestinerne i Gaza og på Vestbredden – med den bonus at han ville kunne si at han ikke kunne forhandle med palestinerne når de er så splittet. Det var han som godkjente overføringen av flere hundre millioner dollar fra Qatar til Gaza for delvis å rehabilitere territoriet som har vært under blokade siden 2007 og ble lagt i ruiner under krigen i 2014. Det er ingen tvil om at en del av disse pengene gjorde det mulig for Hamas, med hjelp fra Iran og libanesiske Hizbollah, å gjenoppbygge og utvikle sitt militære arsenal og sin kampevne.
Den israelske hæren, overbevist om at den hadde gitt Hamas et nådestøt i 2014 og kjøpt fred for en neve dollar, ble overrasket over at Hamas sluttet seg til slaget om Jerusalem – nok et bevis på hærens arroganse og manglende evne til å forstå «mentaliteten til de koloniserte». Alle palestinere, både muslimer og kristne, anser Jerusalem som helt sentral for deres identitet. Hjemmene deres er prydet av bilder og malerier av byen, og av modeller av Al-Aqsa-moskeen eller Den hellige grav. Omfanget på protestene rundt Sheikh Jarrah, som spredte seg til palestinerne i Israel, drev Hamas til å kaste hele sin tyngde inn i slaget. Spesielt siden utsiktene til politiske framskritt var blokkert av beslutningen til Selvstyremyndighetens leder, Mahmoud Abbas, om å utsette de palestinske valgene – fordi han fryktet en valgsmell og fordi Israel nektet å la de palestinske myndighetene holde valg i Øst-Jerusalem.
Med sin involvering har Hamas bidratt til å forene palestinerne igjen, både i det tidligere mandatområdet Palestina, i flyktningleirene og i resten av verden. Det viste generalstreiken som palestinerne i Jerusalem, de okkuperte områdene og Israel sluttet seg til 18. mai – den første på over tretti år. Palestinerne har klart å samle seg til tross for vedvarende politiske splittelser, både mellom Hamas og Selvstyremyndigheten og innad i Fatah. Men disse splittelsene vil fortsatt påvirke palestinernes mulighet til å bygge videre på sine seire i mai.
Opp av asken
Militært sett har den israelske hæren gjort det den pleier å gjøre: Den har fulgt den såkalte Dahiya-doktrinen som general Gadi Eizenkot laget etter krigen mot Libanon i 2006. Doktrinen, oppkalt etter en bydel sør i Beirut hvor Hizbollahs kontor lå, går ut på å gjennomføre et disproporsjonalt motangrep og «represalier» mot sivile områder som fienden kan tenkes å oppholde seg i.
Ingen andre hærer i verden har våget å formulere direkte en slik «terrordoktrine» – selv om mange åpenbart ikke har nølt med å handle på lignende vis, som amerikanerne i Irak eller russerne i Tsjetsjenia. Den israelske hæren har mer enn ett ideelt påskudd: Ettersom Hamas har kontrollert Gaza siden 2007 kan ethvert skattekontor, enhver sosialtjeneste og enhver utdanningsinstitusjon defineres som et legitimt mål. Med forferdelige følger: over 230 drepte palestinere, hvorav over seksti barn, 1800 skadde og 600 hus jevnet med jorden, i likhet med ti skyskrapere samt en rekke klinikker, universiteter og kraftstasjoner. Disse tallene bør være av interesse for Den internasjonale straffedomstolen, som igjen har satt situasjonen i Palestina på sin dagsorden.
Så mye død og ødeleggelse for ingenting. «Dette er Israels mest mislykkede og unødvendige Gaza-operasjon noensinne», skriver sjefredaktør Aluf Benn i den israelske avisen Haaretz.10 Aluf Benn, «This is Israel’s most failed and pointless Gaza operation ever. It must end now», Haaretz, 18. mai 2021. Ikke bare klarte ikke hæren å forutse noe som helst, en hær som etter hver runde skryter av å ha utryddet terrororganisasjonene og basene deres, den «vet heller ikke hvordan den skal lamme og vippe Hamas av pinnen. Med sin ødeleggelse av Hamas’ tunneler med kraftige bomber avslørte hæren Israels strategiske kapasitet uten å skade fiendens kampevne nevneverdig». Enda mer alvorlig for hæren er det at om rakettskjoldet Jernkuppelen bidro til å begrense dødstallet i israelske byer til tolv, forhindret det ikke at innbyggerne fikk hverdagen sin snudd opp ned, da de ble tvunget til å søke tilflukt i bomberom, også i Tel Aviv og Jerusalem. Raketter og missiler har endret styrkeforholdene: Nå er ingen by i Israel trygg – noe vi så allerede under krigen mot Hizbollah i 2006. Og vi kan forestille oss en framtidig krig på flere fronter: Gaza og Libanon, eller også Jemen, hvor houthiene, som har et betydelig arsenal av missiler som de har brukt for å gjengjelde saudiske bombeangrep, har truet med å bruke dem mot Israel.
Allerede under krigen i 2014 la mange observatører merke til at Hamas hadde styrket sine militære evner. Hamas har nå økt sin evne til å gjennomføre missilangrep. «De mange høytstående Hamas-lederne den israelske hæren har drept viser at Hamas ikke er en ‘kortvarig organisasjon’, slik mange analytikere har hevdet», bemerker Zvi Bar’el i Haaretz.11 Zvi Bar’el, «Looking for Gaza victory against Hamas, Israel lost the battle for Jerusalem», Haaretz, 15. mai 2021. «Noen av disse hadde imponerende stillinger – øverstkommanderende for brigaden i Gaza by, leder for Hamas’ cyberoperasjoner og missilutvikling, leder for prosjekt- og utviklingsavdelingen, leder for ingeniøravdelingen, leder for militæretterretningens tekniske avdeling og leder for industriell utstyrsproduksjon. Dette er en hierarkisk og godt organisert hær med et budsjett og medlemmer med relevant utdanning og kunnskap til å lage infrastruktur for både overlevelse og offensiver.» Drapene på noen Hamas-ledere vil ikke endre stort: En ny generasjon stiger allerede opp av asken, drevet av et enda mer uslukkelig sinne.
Neste akt
Det er ikke bare palestinerne som er sinte. Den arabiske verden har ikke mobilisert så massivt for palestinerne siden den andre Intifadaen (2000–2005). Flere hundre tusen mennesker tok til gatene i Jemen og Irak – det er ironisk å tenke på at et av målene for den amerikanske invasjonen i 2003 var å skape diplomatiske bånd mellom Bagdad og Tel Aviv. Det har også vært demonstrasjoner i Libanon, Jordan, Kuwait, Qatar, Sudan og Marokko. Palestina-saken har ikke blitt glemt etter at Israel inngikk Abraham-avtalene med De forente arabiske emiratene og Bahrain 13. august i fjor. Den er fortsatt en viktig sak for den arabiske identiteten. Håpet om en israelsk «normalisering» med Saudi-Arabia eller Mauritania har (midlertidig?) kjølnet. Selv i Egypt har sinnet ikke bare kommet til uttrykk i sosiale medier, men også i den regimevennlige pressen. Og støtteerklæringen til palestinerne fra den egyptiske Liverpool-spissen Mohamed Salah har blitt retvitret utallige ganger.
Etter å ha blitt forvist til bakgrunnen av vestlige diplomater, er Palestina igjen havnet i sentrum av den offentlige debatten. Ingen annen sak siden kampen mot apartheid i Sør-Afrika har vekket så mye solidaritet verden over, fra Latin-Amerika til Afrika. Selv i USA har en rekke demokrater opponert mot Joe Bidens pinlige passivitet med ord som tidligere var uhørt. Flere kjente amerikanske venstrepolitikere nøler ikke lenger med å snakke om «okkupasjon», «apartheid» og «etnonasjonalisme». 13. mai skrev Alexandria Ocasio-Cortez på Twitter: «Ved å bare tre fram for å snakke om Hamas’ handlinger – som må fordømmes – og ved å nekte å anerkjenne palestinernes rettigheter, forsterker Biden den falske ideen om at palestinere startet denne voldssyklusen. Det er ikke et nøytralt språk. Det er et språk som velger side, okkupasjonens side.» Dagen før hadde hun vært en av de 25 demokratene som ba utenriksminister Tony Blinken legge press på den israelske regjeringen for å forhindre utkastelsen av nær to tusen palestinere i Øst-Jerusalem. «USA må forsvare menneskerettighetene overalt», erklærte en av underskriverne, Marie Newman, på Twitter. I Europa ser vi derimot – til tross for stor folkelig mobilisering for Palestina – at statsledere velger Israels side og gjentar de israelske talepunktene om «krig mot terror» og «Israels rett til å forsvare seg».
Vil våpenhvilen som trådte i kraft 23. mai vare? Hva vil skje med familiene som trues med utkastelse i Sheikh Jarrah? Vil den palestinske Selvstyremyndigheten overleve, selv om den er politisk bankerott? De siste månedenes hendelser er garantert ikke siste akt i et stykke som nettopp har begynt. Palestinerne har igjen vist, med gjenklang langt utenfor Israel og Palestina, at de er fast bestemt på å ikke forsvinne fra det diplomatiske og geografiske kartet. Må vi vente på neste krise, på neste runde med ødeleggelse, død og lidelse, før det blir tydelig for alle?
Etter det mislykkede diplomatiske forsøket på å få tilbake territoriene de hadde tapt i 1967, startet Egypt og Syria oktoberkrigen mot Israel i 1973. På spørsmål om denne «aggresjonen», svarte Frankrikes daværende utenriksminister Michel Jobert: «Er det en aggresjonshandling å forsøke å igjen sette beina sine i sitt eget hjem?» Er det en aggresjonshandling å forsøke å hevde sine rettigheter?
Oversatt av redaksjonen
Alain Gresh er redaktør for nettavisen Orient XXI.
- 1Se Hélène Aldeguer og Alain Gresh, Un chant d’amour. Israël-Palestine, une histoire française, La Découverte, Paris, 2017.
- 2Se Jean-Pierre Filiu, «Le mythe des ‘balles en caoutchouc’ israéliennes», Un si proche Orient, 16. mai 2021.
- 3Ben Wedeman og Kareem Khadder, «Israel holds all the cards in Jerusalem, yet the city has never been more divided», CNN, 12. mai 2021.
- 4«Abusive Israeli Policies Constitute Crimes of Apartheid, Persecution», Human Rights Watch, 27. april 2021.
- 5Nir Hasson, «’There’s systematic expulsion of Arab society in Israel, and we’ve reached a boiling point’», Haaretz, Tel Aviv, 12. mai 2021.
- 6Se Ari Shavit, «Lydda, 1948», The New Yorker, 14. oktober 2013.
- 7Se Sylvain Cypel, «En Israël, la Cour suprême conforte les partisans de la colonisation», Orient XXI, 27. april 2015.
- 8Se spesielt B’Tselems rapport om Jerusalem.
- 9Nelson Mandela, Veien til frihet, overs. Per Malde og Kjell Olaf Jensen, Aschehoug, Oslo, 1994.
- 10Aluf Benn, «This is Israel’s most failed and pointless Gaza operation ever. It must end now», Haaretz, 18. mai 2021.
- 11Zvi Bar’el, «Looking for Gaza victory against Hamas, Israel lost the battle for Jerusalem», Haaretz, 15. mai 2021.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
