Hva har Frankrike der å gjøre? Frankrike har 7000 soldater, 15 krigsskip og 38 fly permanent utstasjonert i Stillehavs-Asia, opplyste nylig kontreadmiral Jean-Mathieu Rey, som leder disse styrkene. Fra slutten av mars til juni fikk disse styrkene også selskap av hangarskipet Charles de Gaulle, atomubåten Émeraude, flere fly (blant annet fire Rafale-jagerfly og et A330-tankfly) og den amfibiske operasjonsenheten Jeanne d’Arc, med helikopterskipet Tonnerre og stealth-fregatten Surcouf. Disse styrkene kom for å delta i en rekke militærøvelser med USA, Australia, Japan og India.
Dette er ikke første gang Frankrike viser fram sitt arsenal i denne delen av verden. For to år siden seilte en fransk fregatt gjennom Taiwanstredet og skapte en diplomatisk krangel med Kina. Men Frankrike har aldri hatt et så massivt militærnærvær som nå. Det er åpenbart at disse styrkene er sendt til «den indopasifiske aksen»1Emmanuel Macron, tale til Frankrikes ambassadører, Paris, 27. august 2019. for å sende et signal til Kina. President Emmanuel Macron har tidvis benektet det, men under et besøk i Australia i 2018 sa han: «Kina er i ferd med å bygge sitt hegemoni steg for steg. Dette handler ikke om å skape frykt, men om å forholde seg til virkeligheten. Hvis vi ikke organiserer oss, vil det snart være et hegemoni som innskrenker våre friheter og muligheter.»2«Macron: le lien franco-calédonien vital face au risque d’hégémonie», Reuters, 5. mai 2018. USAs høyst reelle hegemoni i regionen synes derimot ikke å plage ham.
Geografi og historiske bånd har veket plassen for militær-diplomatiske allianser. I det stille – og uten noen nasjonal debatt – har Frankrike gått fra å kalle seg en «indopasifisk makt», med vekt på landets oversjøiske territorier og departementer (Ny-Caledonia, Fransk Polynesia, Saint-Pierre og Miquelon), til å omtale seg som en stormakt i den amerikansk-ledede «indopasifiske aksen». Denne semantiske endringen er betydelig: I juni 20193«Indo-Pacific Strategy Report» (PDF), USAs forsvarsdepartement, 1. juni 2019. berømmet det amerikanske forsvarsdepartementet den nye ordbruken, som gjør Frankrike til en alliert på linje med Japan, Australia, Singapore.
Nasjonalistisk og nyliberal begeistring
Termen «indopasifisk» hadde sirkulert en god stund før USA gjorde den til navet i sin nye strategi. Kaptein Gurpreet S. Khurana, leder for den indiske tenketanken National Maritime Foundation, hevder at han laget ordet i 2006 for å omtale «havområdet som omfatter Stillehavet og Det indiske hav».4Gurpreet S. Khurana, «Security of sea lines: Prospects for Indian-Japan cooperation», Strategic Analysis, vol. 31, nr. 1, London, januar 2007. Termen ble ikke lenge etter plukket opp av Japans daværende statsminister Shinzo Abe og hans etterfølgere, som så med uro at Kina hadde forbigått landet økonomisk og fått et stadig bedre forhold til USA, som nå var blitt Kinas største kunde. Deres store frykt var et partnerskap mellom Kina og USA på bekostning av Japan. De japanske lederne så landet sitt som USAs brohode i Asia og deltok entusiastisk i sin første felles marineøvelse sammen med USA, India, Australia og Singapore i Bengalbukta i 2007. Men denne nye alliansen som Japan omtalte som «frihetsbuen», forsvant etter hvert fra det politiske landskapet.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det skulle gå ti år før «den indopasifiske aksen» ble hentet fram fra glemmeboka. I 2018 omdøpte Donald Trump USAs stillehavskommando fra Pacific Command (Pacom) til Indo-Pacific Command (Indopacom). I prosessen gjenopplivet han Quadrilateral Security Dialogue (QUAD), en uformell allianse med en åpenlyst militær dimensjon mellom Australia, USA, India og Japan. I forsvarsbudsjettet den amerikanske kongressen vedtok i 2019 ble det erklært svart på hvitt at «USAs fremste prioritering [er] å motvirke Kinas innflytelse».5«John S. McCain National Defense Authorization Act for Fiscal Year 2019», USAs kongress, 13. august 2018.
Det var nok en prioritering som falt i smak hos de nyliberale og ultranasjonalistiske lederne i alliansens tre asiatiske land. I Australia var Liberal Party igjen tilbake i førersetet etter et kort intermesso med Labour, mens QUAD-aktivisten Shinzo Abe var tilbake i Japan. I India styrte hindunasjonalisten Narendra Modi, som tok imot Trump med en enestående pomp og prakt noen måneder før velgerne forviste Trump fra Det hvite hus. Selv om uberegneligheten til Trump og ministrene hans begrenset innvirkningen til den politiske vendingen, var kursen utvilsomt satt.
Økonomiske prioriteringer
Joe Biden har fortsatt i sporene til sin forgjenger, men med mindre agitasjon, mer koherens og større vekt på menneskerettigheter. Biden ser Kina som en «strategisk rival», og QUAD som det sentrale politiske og militære våpenet i sin strategi. Mindre enn to måneder etter at han tiltrådte og før han hadde hatt et eneste bilateralt møte med noen ledere i regionen, arrangerte Biden en videokonferanse med de tre andre lederne i alliansen 12. mars. Møtet, enestående på dette nivået, endte med en felles erklæring, hvor de fire lederne lovet å utvikle «en fri, åpen, inkluderende og sunn region, forankret i demokratiske verdier og fri for tvang».6«QUAD leaders’ joint statement: ‘The Spirit of the QUAD’», Det hvite hus, 12. mars 2021.
USAs utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin la straks ut på en oppfølgingsturné med håp om å få med seg Sør-Korea i et QUAD+ som også kunne inkludere andre asiatiske land, eller europeiske land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Ideen var å «’multilateralisere’ det USA-ledede alliansesystemet», ifølge forskeren Chung Kuyoun ved det sørkoreanske universitetet Kangwon.7Chung Kuyoun, «Why South Korea is balking at the QUAD», East Asia Forum, 31. mars 2021. Andre eksperter trekker paralleller til starten av den kalde krigen og mener at NATO kan bli utvidet eller at USA vil lage et slags asiatisk NATO som motvekt til «det kinesiske diktaturet».
Det siste er ikke en helt fjern hypotese. I forkant av NATOs utenriksministermøte i Brussel 23. og 24. mars laget forskningsavdelingen til den amerikanske kongressen en rapport om NATOs «nøkkelprioriteringer». Blant prioriteringene som listes opp her finner vi å «svare på potensielle sikkerhetsutfordringer fra Kina og fra de økende kinesiske investeringene i Europa».8Paul Belkin, «NATO: Key issues for the 117th Congress», Congressional Research service, 3. mars 2021. Rapporten stiller altså økonomiske bekymringer side om side med langdistanseraketter, alt innpakket i frihetsflagget NATO-tilhengerne konstant veiver med.
Ulvekrigerdiplomati
Når det kommer til frihet er Indias statsminister alt annet enn en hvit ridder: Han har fratatt Kashmir sitt indre selvstyre og innført militær unntakstilstand, og opposisjonelle blir fengslet og torturert, eller simpelthen drept. Landets nye statsborgerskapslov diskriminerer muslimer, og protester blir slått ned med vold. Men USA har aldri vært særlig opptatt av menneskerettsbrudd hos sine allierte.
Dennis Rumley, professor ved Curlin University i Australia og medforfatter av The Rise and Return of the Indo-Pacific (2019), mener at den indopasifiske vendingen handler lite om moral og mye om «den globale overgangen» til en «ny todelt verden dominert av USA og Kina». Ifølge ham er mange i USA og landets innflytelsessfære «bokstavelig talt redde for denne overgangen, mens kineserne ønsker den velkommen og krever at Kina får sin rettmessige plass i de globale beslutningsprosessene. Møtet mellom disse diametralt motsatte perspektivene påvirker oppførselen på begge sider, noe som blant annet fører til at den kinesiske holdningen kan bli oppfattet som krigersk.»
Dette inntrykket forsterkes av at noen kinesiske ambassadører har gått over til et ekstremt offensivt «ulvekrigerdiplomati» etter flere tiår med et nokså diskré diplomati. Kina har gått bort fra å handle i det stille slik landet gjorde fra 1980-tallet og fram til 2000-tallet. Kina øker ikke bare militærbudsjettet sitt hvert år og oppgraderer marinen sin raskt, men hevder også høylytt suverenitet over øygruppa Senkaku/Diaoyu i Øst-Kinahavet og ikke minst over Paraceløyene og Spratlyøyene i Sør-Kinahavet, hvor Kina har fylt ut sju rev for å bygge infrastruktur som kan brukes både sivilt og militært. Kina har også gitt kystvakten sin utvidet mulighet til å bruke maktmidler med den nye havloven som trådte i kraft i februar. Uoverensstemmelsene med Japan, Vietnam og Filippinene vokser også.
Ineffektiv aggresjon
«Dessverre er det noen tvister om holmene i Kinahavet», sier en tidligere kinesisk diplomat i Europa, som er påpasselig med å følge den offisielle linje og legger til at Kina har «historiske rettigheter» til området. «Vi trenger ankerpunkter i Kinahavet for å beskytte oss, ikke for å angripe naboene våre. For ikke så lenge siden, i 2014, uttalte en kommandant i den amerikanske marinen, i en seriøs rapport publisert av US Navy Institute, at kinesiske havner og handelsruter var ‘svært eksponerte og enkle å blokkere’. Han foreslo å minelegge kysten vår for å kunne innføre en blokade hvis de så det som nødvendig.»
Scenariet er plausibelt, og rapporten ekte,9 Victor L. Vescovo, «Deterring the Dragon… from (under) the sea», US Naval Institute, februar 2014. men frykt er sjelden en god rådgiver. Selv om USA og allierte kan blokkere Kinas adgang til åpent hav, er det ingenting som tyder på at Kina styrker sin egen sikkerhet med en politikk som allerede ser det som et faktum og dermed fremmedgjør flere av nabolandene.
Aggresjon virker heller ikke særlig virkningsfullt overfor Taiwan. Lederne i Beijing ser øya som en av sine provinser ut fra Ett-Kina-prinsippet, som FN og nesten alle land i verden har akseptert siden 1970-tallet. «Løsrivelse er utelukket, men det haster ikke med å innlemme Taiwan», sier den tidligere diplomaten. Det er ikke sikkert at regjeringen hans har samme holdning. Kina har krenket øyas luftrom stadig oftere de siste årene. På ordre fra Beijing har kinesiske militærfly utført flere tusen flygninger farlig nær eller over den uoffisielle grensen mellom kinesisk og taiwansk luftrom. Men Kina er ikke alene om å krenke denne grensen: Forskeren Daniel Schaeffer talte i fjor over to tusen amerikanske flyvninger mellom januar og juni, og nesten én per dag gjennom hele sommeren i fjor.10 Daniel Schaeffer, «Chine – États-Unis – Mer de Chine du Sud et riverains: En attendant Biden», Asia21, 15. september 2020. USA har nylig installert et system med mobile radarer på øygruppa Penghu under 150 kilometer fra det kinesiske fastlandet. Det er naivt å tro at de bare er der for å beskytte Taiwan.
Krigerske intensjoner
Strategien Kina har valgt bekymrer naboene, og USA utnytter bekymringen til å styrke sitt militærnærvær. Den nåværende leder for Indopacom, admiral Philip Davidson, mener at tiden er overmoden for å gjenopplive USAs første flåte, som opererte i området fra 1946 til 1973. På en kongresshøring i mars forsvarte han planen som opprinnelig ble lansert av Trumps marineminister Kenneth Braithwaite. Planen innebærer en ny amerikansk militærbase i øystaten Palau, som dermed vil komme i tillegg til flere hundre baser USA allerede har i blant annet Japan (nesten 55 000 amerikanske soldater), i Sør-Korea (28 500), på Hawaii (42 000) og Guam, for ikke å glemme Australia og New Zealand.
I fjor brukte USA 778 milliarder dollar på militæret, det vil si tre ganger mer enn Kina (252 milliarder). Kina har det nest største militærbudsjettet i verden, men kinesiske ledere har ikke glemt at Sovjetunionen kastet seg inn i et våpenkappløp som endte med å true samveldets eksistens. De har intet ønske om å lide samme skjebne: For øyeblikket bruker Kina «bare» 1,7 prosent av sitt BNP på militæret, mens USA bruker 3,7 prosent, ifølge Stockholm International Peace Research Institute.11 «World military spending rises to almost 2 trillion dollars in 2020», Stockholm International Peace Research Institute (Sipri), 26. april 2021.
Uansett hvor mye Pentagon klager over manglende midler, står USA alene for 39 prosent av alle militærutgifter i verden og ligger milevis foran alle andre land. USA har også opparbeidet seg mye erfaring, som Asia-eksperten Barthélémy Courmont påpeker: «Amerikanske militærstyrker er konstant engasjert i militæroperasjoner, noe som ikke er tilfellet med det kinesiske militæret.»12 «Le Pentagone agite la menace de la Chine pour réclamer d’énormes hausses de son budget: excuse facile ou anticipation fondée?», Atlantico, 23. mars 2021. USA er involvert i kriger overalt i verden, men det er Kina som blir anklaget for å ha krigerske intensjoner.
Japans drømmer
Den indopasifiske regionen er USAs nye lekegrind. Men områdets grenser har variert. Under Barack Obama strakk det seg fra Afrikas østkyst til det vestlige Stillehavet med unntak av USA. Trump innlemmet så USA. «Nå er det en del av USAs ‘nærområder’», bemerker Rumley. Det vil si nærområder som skal forsvares på samme måte som USAs bakgård, i tråd med USAs tradisjonelle Monroe-doktrine, som Kina forsøker å kopiere. «Kinas atferd i Sør-Kinahavet må delvis ses i lys av dette forsøket. For USA ville aldri tolerert kinesisk tilstedeværelse i Karibia», sier Rumley, som misliker denne stormaktsposeringen i en tid hvor det haster med å finne andre måter å drive internasjonal politikk på.
Spesielt siden selv ikke landene USA inkluderer i sin definisjon av det indopasifiske området er enige seg imellom. Australia har igjen påtatt seg å være USAs sheriff, mens Japan fortsatt er en «sekundær alliert» uten en «felles militærkommando med de amerikanske troppene», bemerker Robert Dujarric, direktør for Institute of Contemporary Asian Studies i Tokyo. Ifølge ham vil det være vanskelig for den japanske regjeringen å utføre militæroperasjoner i utlandet, ettersom det fortsatt finnes stor motvilje hos velgerne.
Statsminister Yoshihide Suga ser, i likhet med sin mentor Shinzo Abe, på USAs indopasifiske vending som en mulighet til å realisere drømmen om Japan og USA som en lederduo i regionen, og til å vingeklippe Kina. Suga, som sliter i innenrikspolitikken, skryter av å være den første utenlandske lederen Biden tok imot, og av å være USAs fremste partner i jakten på en «fredelig løsning på problemene i Taiwansundet», ifølge den felles pressemeldingen de to statslederne sendte ut 17. april 2021. På 52 år har ingen japansk leder våget å nevne Taiwan, som Japan styrte med jernhånd fra 1895 til 1945. At Suga nå nevner øya vekker uro hos nabolandene, spesielt Sør-Korea, som mener Japan fortsatt ikke har tatt et ordentlig oppgjør med sin kolonialistiske fortid.
Derimot er Japans allianse med India nærmest friksjonsfri. De to landene arrangerer regelmessig felles militærøvelser. Ifølge Dujarric er «Tokyos store ambisjon å gjøre India til en logistikkplattform, en ny produksjonsbakgård som kan erstatte Kina». Foreløpig er denne «frikoblingen» fra Kina lite annet enn en intensjonserklæring, og Kina er fortsatt Japans viktigste handelspartner.
Overlegenhetskompleks
India håper på sin side at den indopasifiske vendingen vil gi landet en nøkkelrolle i regionen. På den økonomiske fronten har statsminister Modi igangsatt massive privatiseringer og forsøker å tiltrekke seg utenlandske investorer. Han har dermed ikke noe imot Japans ambisjoner. Men Indias mangelfulle infrastruktur begrenser de økonomiske utsiktene på kort sikt.
På den diplomatiske fronten vil Modi at India skal ses som en motvekt til Kina, spesielt etter sammenstøtene mellom kinesiske og indiske soldater i den omstridte grenseregionen Ladakh i fjor. «India er hjem for over en milliard mennesker, en offisiell atommakt og har en av de største stående hærene i verden. Det er ikke overraskende at regjeringen i New Delhi ønsker å bli sett som sentral i å forme framtiden til det asiatiske århundret», sier den indiske tidligere diplomaten Shashi Tharoor, som nå sitter i parlamentet for opposisjonen. «Men India, som var med på å starte bevegelsen av alliansefrie stater under den kalde krigen, har alltid vært allergisk mot allianser og har ikke noe ønske om å legge alle sine strategiske egg i én kurv».
Selv de ivrigste tilhengerne av USAs indopasifiske vending har blitt desillusjonert av det de kaller «amerikansk arroganse», blant andre Brahma Chellaney, den indiske spesialisten i internasjonal politikk. Etter å ha talt varmt for QUAD som «gradvis har blitt tydeligere de siste årene som svar på Kinas aggressive ekspansjonisme» så sent som i mars i år,13 Brahma Chellaney, «Biden follows Trump’s footsteps in the Indo-Pacific», The Hill, 25. mars 2021. mistet han troen da en amerikansk missiljager tok seg inn i Indias økonomiske sone under en av USAs «operasjoner for navigasjonsfrihet» 7. april. I stedet for å be om unnskyldning, svarte den amerikanske administrasjonen at folkeretten ikke har anerkjent disse økonomiske sonene og at Indias krav var «overdrevne».
«Til tross for at USA er verdens mektigste demokrati, har landet fortsatt visse fellestrekk med sin hovedkonkurrent, Kina, verdens største og eldste autokrati. Begge har et ekstremt overlegenhetskompleks», skriver Chellaney og lister opp en rekke tilfeller der USA har tatt seg inn i alliertes farvann uten tillatelse. «At USA forsøker å vise hvor mektig landets marine er for å hevde amerikanske maritime krav mot en rekke land, viser at selv om USA ikke lenger er den eneste supermakten i verden, er gamle vaner vonde å vende. For det åpenbare paradokset er at mens 168 stater har undertegnet FNs havrettskonvensjon, har USA, som ikke har tilsluttet seg konvensjonen, gitt seg selv retten til å holde oppsyn med og håndheve konvensjonens bestemmelser med sin ensidige fortolkning.»14 Brahma Chellaney, «US fails to understand that it no longer calls the shots in Asia», Nikkei Asia, Tokyo, 21. april 2021.
Delt dilemma
Derfor bør Frankrike tenke seg om to ganger før de involverer seg i militærøvelser og ideologisk forsoning med USA. Det samme gjelder for EU, som ønsker å definere en felles indopasifisk strategi. Camilla Sørensen, lektor ved det danske Forsvarsakademiet, mener de europeiske landene bør spørre seg selv om de er rede til å «dele USAs primære mål, [nemlig] å bevare sin dominans i den indopasifiske regionen», og om «den amerikanske tilnærmingen med vekt på konfrontasjon i møte med utfordringene Kina representerer, er den riktige».15 Remi Perelman, «Indo-Pacifique-Danemark: Mais pas seul», Asie21, nr. 149, Paris, april 2021. Svarene gir seg selv.
I India har tvilen blitt styrket av Bidens beslutning om å stanse eksport av vaksinekomponenter da pandemien rammet India for fullt. Selv om Biden siden delvis har hevet eksportforbudet, har Modi brukt det som argument for å dekke over sitt eget ansvar. En indisk-amerikansk allianse virker derfor usannsynlig nå. For India forsøker for tiden å rive seg løs fra den kinesiske økonomiske dragen – Kina er Indias største handelspartner – uten å havne i klørne på den amerikanske ørnen.
Mange land i regionen står overfor samme dilemma. De ønsker å fortsette både det økonomiske samarbeidet med Kina og det strategiske med USA. USA må dermed lære seg å «respektere hvert land for hva det er, og ikke for hva USA ønsker at det skal være», mener Australias tidligere utenriksminister Gareth Evans (1988–1996).16 Gareth Evans, «What Asia wants from the Biden administration», Global Asia, Seoul, vol. 16, nr. 1, mars 2021.
De fleste landene aksepterer begrepet ‘indopasifisk’ som et symbol på den økonomiske og strategiske vendingen mot Asia, men de tolker det vidt forskjellig. Vietnam føler seg presset av sin mektige nabo og har dermed mye å hente fra USAs begrepsforståelse, mens Sør-Korea først og fremst ønsker å få slutt på konflikten med Nord-Korea – noe som forutsetter en mer diskré amerikansk militær tilstedeværelse og et bedre forhold til Kina. Indonesia, som huser hovedkontoret til Association of Southeast Asian Nations (Asean), forsøker å holde de to stormaktene på samme avstand. Det samme gjør Singapore, mens Filippinene vingler fram og tilbake alt etter egne interesser og kinesiske angrep på landets holmer i Sør-Kinahavet.
Feil århundre
Det er smått absurd å bare tenke ut fra militær-ideologiske allianser, som i den kalde krigens dager. For i dag er de økonomiske forbindelsene så sammenfiltrede, samtidig som vekslende strategiske allianser åpner for at landene i de to antatte «leirene» kan samarbeide. Det viser den uformelle Brics-alliansen (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), Shanghaigruppen (Kina, Russland, India og Pakistan), og historiens største frihandelsavtale Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP), mellom Asean-landene og Sør-Korea, Japan og Kina. Men forutsetningen for disse samarbeidene er at ingen av landene føler seg truet.
«Kina bør styrke sine vennskapsbånd med nabolandene i Stillehavs-Asia», advarte en kinesisk militærkommentator i den regimevennlige kinesiske avisen Global Times i november. «Kina bør legge større vekt på land som Sør-Korea, New Zealand og medlemmene i Asean.»17 Song Zhongping, «China must prepare for US new QUAD schemes», Global Times, Beijing, 10. november 2020. Denne nokså sjeldne kritikken, formulert som et råd, er verdt å merke seg, selv om kommentatoren også mener at Kinas militær må styrkes.
Den tidligere singaporske diplomaten Kishore Mahbubani mener det er «absurd å tro at Kinas økonomiske og teknologiske makt kan tøyles med militære midler». De som gjør det, befinner seg i feil århundre. Beijing er ikke Moskva. Amerika er fortsatt verdens fremste stormakt, men er ikke lenger enerådende. «USA må lære seg å dele.» Det er ingen enkel oppgave.
Oversatt av redaksjonen
- 1Emmanuel Macron, tale til Frankrikes ambassadører, Paris, 27. august 2019.
- 2«Macron: le lien franco-calédonien vital face au risque d’hégémonie», Reuters, 5. mai 2018.
- 3«Indo-Pacific Strategy Report» (PDF), USAs forsvarsdepartement, 1. juni 2019.
- 4Gurpreet S. Khurana, «Security of sea lines: Prospects for Indian-Japan cooperation», Strategic Analysis, vol. 31, nr. 1, London, januar 2007.
- 5«John S. McCain National Defense Authorization Act for Fiscal Year 2019», USAs kongress, 13. august 2018.
- 6«QUAD leaders’ joint statement: ‘The Spirit of the QUAD’», Det hvite hus, 12. mars 2021.
- 7Chung Kuyoun, «Why South Korea is balking at the QUAD», East Asia Forum, 31. mars 2021.
- 8Paul Belkin, «NATO: Key issues for the 117th Congress», Congressional Research service, 3. mars 2021.
- 9Victor L. Vescovo, «Deterring the Dragon… from (under) the sea», US Naval Institute, februar 2014.
- 10Daniel Schaeffer, «Chine – États-Unis – Mer de Chine du Sud et riverains: En attendant Biden», Asia21, 15. september 2020.
- 11«World military spending rises to almost 2 trillion dollars in 2020», Stockholm International Peace Research Institute (Sipri), 26. april 2021.
- 12
- 13Brahma Chellaney, «Biden follows Trump’s footsteps in the Indo-Pacific», The Hill, 25. mars 2021.
- 14Brahma Chellaney, «US fails to understand that it no longer calls the shots in Asia», Nikkei Asia, Tokyo, 21. april 2021.
- 15Remi Perelman, «Indo-Pacifique-Danemark: Mais pas seul», Asie21, nr. 149, Paris, april 2021.
- 16Gareth Evans, «What Asia wants from the Biden administration», Global Asia, Seoul, vol. 16, nr. 1, mars 2021.
- 17Song Zhongping, «China must prepare for US new QUAD schemes», Global Times, Beijing, 10. november 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
