Hva gjenstår av Kinas kommunisme?

«Folkerepublikken Kina er en sosialistisk stat», ifølge landets grunnlov, «styrt av arbeiderklassen og grunnet på alliansen mellom arbeidere og bønder». Det er langt fra uvanlig at et lands grunnlov ikke samsvarer helt med realitetene i landet, men her er gapet enormt. I dag har Kina alle kjennetegnene til et kapitalistisk samfunn: Arbeidskraft er en vare, forbrukersamfunnet garanterer sosial stabilitet og er en motor for vekst, sosiale ulikheter forsterkes av sosial reproduksjon basert på penger, akademisk kapital og forbindelser. Ironisk nok består det meste av de lavere samfunnslagene av de som skal styre ifølge grunnloven: bøndene og arbeiderne.

Denne avgrunnen mellom fortelling og virkelighet er en rød tråd i historien til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Helt fra partiet ble stiftet i juli 1921 har det forestilt seg et samfunn som ikke eksisterte, for å utvikle seg og holde seg ved makten, men også for å forvandle landet. For uten å forkaste de revolusjonære idealene fra begynnelsen av forrige århundre, har partiet klart å modernisere landet, gjort en betydelig del av innbyggerne rikere og styrket nasjonen. Her finner vi mye av forklaringen på hvorfor partiet fortsatt har stor støtte i befolkningen. Håndteringen av koronapandemien har også styrket denne følelsen av at partiet fortsatt er uerstattelig, til tross for sine mange feil og mangler.

Regimets utstillingsvindu

Alt gikk feil for Kina på begynnelsen av forrige århundre. Forsøkene på å reformere keiserdømmet under Qing-dynastiet (1644–1911) mislyktes. Republikken som ble proklamert i 1912, ble revet i stykker av rivaliserende krigsherrer. Landets økonomiske tilstand var bedrøvelig. Dermed konkluderte de fleste kinesiske nasjonalistene at bare en sterk stat, dominert av ett parti, kunne modernisere Kina og stå imot imperialistmaktene.

Revolusjonen i Russland i oktober 1917 forsterket denne overbevisningen. Det mikroskopiske KKP hadde noen fordeler overfor konkurrenten, Kuomintang:¹ KKP støttet seg på en teori (marxismen), en modell (bolsjevismen) og en stat (Sovjetunionen). Partiet nølte heller ikke, når det mente det var nødvendig, med å bryte med både sin viktigste støttespiller (fra slutten av 1950-tallet), modellen og ikke minst teorien.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Teorien ble tilpasset helt fra starten av. Det fremste problemet var at KKP ikke var et arbeiderklasseparti. Kina var lite industrialisert, dermed fantes det ikke så mange arbeidere i landet. De utgjorde rundt en halv prosent av befolkningen i 1949. Bare åtte prosent av medlemsmassen i 1930 var arbeidere, og bare to prosent var fabrikkarbeidere. Så å si alle lederne var utdannede med bakgrunn fra middelklassen (rike bønder, intellektuelle i provinsene, kontorarbeidere).² Selv om de tidvis kjempet sammen, spesielt tidlig på 1920-tallet, sto partiet nokså fjernt fra arbeiderklassen som hadde sine egne organisasjoner: hemmelige samfunn, geografiske solidaritetsnettverk og fagforeninger.³ Etter 1949 førte industrialiseringen til en kraftig økning i arbeidere. I 1995 var det 150 millioner arbeidere i Kina. De utgjorde da åtte prosent av befolkningen og litt over ti prosent av partiets medlemsmasse.

Det nye regimet ga en del av dem gode levekår og arbeidsforhold: fast arbeid livet ut, sosial beskyttelse, bolig og kollektivt forbruk. Etter å ha blitt regimets utstillingsvindu og et redskap for partiets industrialiseringspolitikk, forsvarte disse fast ansatte «arbeidstakerne og arbeiderne» sine klasseinteresser, noen ganger mot partiet. I 1957 var mange av dem imot innføring av «vitenskapelige» arbeidsmetoder og mot de mange sosialistiske småsjefene partisystemet ledet til. De ville ha likhet mellom alle arbeidere,⁴ og under kulturrevolusjonen (1966–1976) krevde de å få beholde sine materielle privilegier og at også midlertidige ansatte arbeidere skulle få tilgang til disse privilegiene.⁵

Den store styrmannen

Et annet problem har vært at partiet har sett på etableringen av et nytt samfunn mest som et middel til å gjenopprette nasjonen og konsolidere sin makt. Målet for klasseanalysen var ikke først og fremst å gi innsikt i den sosiale realiteten, men snarere å mobilisere befolkningen. For å samle nasjonen eller å ta makten måtte partiet slutte seg til andre krefter, som under krigen mot Japan (1937–1945) og i perioden fra krigens slutt til begynnelsen av 1950-tallet. Det nasjonale borgerskapet ble sett som en objektiv alliert, på bekostning av comprador-borgerskapet (som hadde solgt seg til utlendingene) eller det byråkratiske borgerskapet (som hadde solgt seg til Kuomintang).

På samme vis var bondestanden sentral av praktiske og ikke teoretiske grunner. Fra 1927 ble KKPs organisasjoner i byene ødelagt av Kuomintang. Da Mao Zedong tok kontroll over kommunistpartiet i 1934, ble proletariatet ugjenkallelig byttet ut med bøndene som den «revolusjonære klassen». Men selv om den kinesiske landsbygda var gjennomsyret av store sosiale ulikheter, var de fattige og landløse bøndene ikke særlig revolusjonære. Av økonomiske grunner ble partiet også tvunget til å søke støtte hos mer utdannede og dynamiske samfunnslag, som «middelbondestanden». Landreformen i 1950 forbedret situasjonen på landsbygda og økte oppslutningen blant innbyggerne, men allerede fra midten av 1950-tallet forvandlet kollektiviseringen bøndene til en klasse som ble utbyttet for å finansiere industrialiseringen og byggingen av sosialismen.

KKP har også hatt et tredje problem: Skulle partiet satse på politikken eller økonomien, på klassekamp eller velstand, for å styrke nasjonen? Etter først å ha erklært i 1956 at partiets politikk hadde fjernet sosialismens fiender, skiftet Mao senere mening til at klassekampen fortsatt var nødvendig. I mellomtiden hadde en flodbølge av kritikk skylt over regimet, som i de fleste sosialistlandene. Kritikken rettet seg ikke mot partiets eksistens som sådan, men mot dets autoritære tendenser og korrupsjonen, samt den lave levestandarden. KKP valgte å kvele de opposisjonelle kritikerne med en klasseteori som ikke lenger tok utgangspunkt i klassenes forhold til produksjonsmidlene, men i deres «verdier», det vil si deres holdning til regimet. Borgerskapet hadde forsvunnet, men den «borgerlige ånden», forklarte partiet, kunne fortsatt snike seg inn i ethvert sinn. Under kulturrevolusjonen ble tilhengerne til den «store styrmannen» Mao ansett som ekte revolusjonære, uansett hvilken bakgrunn de hadde. Denne teorien ble brukt til å fjerne de som mente at økonomisk utvikling var løsningen på landets problemer.

Herskende sosialistelite

Alt forandret seg igjen på slutten av 1970-tallet, og spesielt etter 1990. Lederklassen som Mao hadde tilsidesatt, kom tilbake til makten og satte gradvis kapitalistiske mekanismer i sentrum for landets politiske økonomi. Bare en ny samfunnskontrakt basert på løfter om velstand kunne, ifølge dem, gjøre Kina mektig igjen og gi partiet et langt liv. Det betød å gi opp klassekamp som strategi for å bevare makten. Arbeiderne, som ifølge grunnloven skal styre landet, ble erstattet av rettighetsløse migrantarbeidere fra landsbygda. Med teorien om «de tre representasjoner» fra 2002 bestemte partiledelsen at i tillegg til interessene til arbeiderne og de intellektuelle måtte man også respektere interessene til bedriftslederne, som skapte vekst og arbeidsplasser, og derfor styrket nasjonens makt. I et fortsatt sosialistisk Kina fantes det ikke utbyttere (se neste side). Landet var ifølge teorien et klasseløst samfunn, bestående av «arbeidstakere med middelinntekt», der alle måtte bidra til nasjonens lykke og storhet. Partiet hadde selvfølgelig fiender, men disse var egentlig bare fiender av nasjonen.⁶

I dette perspektivet er det vanskelig å analysere KKPs utvikling som en gradvis oppgivelse av eller svik mot de sosialistiske idealene. Partiets erklærte sosialisme har helt fra begynnelsen av ikke vært et mål, men et middel for å samle landet og å bygge en sterk økonomi og stat, for å plassere Kina i verdens midte igjen. «Sosialisteliten» har blitt den nye herskerklassen, hvor all makt er samlet.

To prinsipper

Til tross for partiets feil og villfarelser har Kina ikke bare blitt en økonomisk og militær stormakt, men også klart å tilfredsstille en stor del av befolkningens ønske om å bli del av forbrukersamfunnet. I dag er forventningene og livsstilen til den gjennomsnittlige kineser ikke særlig forskjellig fra den gjennomsnittlige vesteuropeer. «Kinesiske verdier» står i rak motsetning til «vestlige», hevder KKP med god drahjelp fra vestlige medier, men partiet beviser det sjelden. Det «harmoniske samfunn» eller «den kinesiske drømmen» kombinerer for det meste banaliteter – en sterk, men lovstyrt stat, «god styring» i tråd med klassisk ledelsesfilosofi (effektivt byråkrati, konfliktforebygging) – med den gamle, og vestlige, ideen om felles lykke. Xi Jinpings «tenkning» henter inspirasjon fra leninismen («bevare partiets ledelse over alle organisasjoner»), opplysningstenkingen (fremme vitenskap, «skape et skjebnefellesskap for menneskeheten»), humanismen (forbedre folks liv og velferd), samt ideer som vi finner i de fleste nasjoner i dag («leve i harmoni med naturen»).⁷

KKP har samtidig hele tiden vært tro mot to prinsipper. Partiet har holdt fast på myten om et klasseløst samfunn, og det har nektet å forlate ideen om at nasjon og parti er mer eller mindre det samme. Åpenbart handler det ikke om å skape et egalitært samfunn, men om å la hele befolkningen få tilgang til «en liten velstand». Partiet bryr seg lite om det avgrunnsdype inntektsgapet, så lenge alle kan oppnå en viss velstand og fattigdommen forsvinner. For en stor del av befolkningen rettferdiggjør dette målet (for øyeblikket) at nasjonale interesser og samling om partiet har forrang foran alt annet.

Farefull framtid

Bortsett fra på 1980-tallet, da noen medlemmer ønsket en «humanistisk sosialisme» eller ulike former for «folkedemokrati» i ordets egentlige betydning, har KKP aldri blitt utfordret av noen reelle alternativer. Selv i dag er de mest kritiske stemmene bekymret for ustabiliteten demokratiske valg kan føre til,⁸ for ikke å nevne at en stor del av befolkningen er nokså politisk konservativ. «Hva vil valg gi oss?» ser nå ut til å være den rådende holdningen. Denne konservatismen viser seg også i at det politiske lederskapet har holdt seg nokså likt. Mennene som leder landet har samme bakgrunn som de revolusjonære i regimets begynnelse: De er barn og allierte av toppledere og kommer fra utdannede høyere samfunnslag.⁹

Men om samfunnskontrakten ikke overholdes, og om folket ikke lenger føler at deres skjebne er uløselig knyttet til partiets og nasjonens, risikerer KKPs andre århundre å bli kort. For å bevare stabiliteten i landet kreves det dermed enda mer økonomisk vekst, men økonomien kan ikke lenger støtte seg på utenlandsk kapital og eksport av billige produkter. Partiet satser nå på å skape mer innenlandsk etterspørsel, investeringer i utlandet og teknologisk innovasjon, i en slags økonomisk nasjonalisme som (delvis) strider mot interessene til verdens andre stormakter. Etter hundre års eksistens har partiet formet et sterkt Kina, men for å bevare stabiliteten har det nå ikke annet valg enn å trosse de andre stormaktenes interesser, slik konflikten med USA viser. Et sterkt Kina er dermed blitt et problem for partiet.

Oversatt av redaksjonen

Jean-Louis Rocca er professor ved Sciences Po, forsker ved Centre d’études et de recherches internationales (CERI).

1
Nasjonalistpartiet Kuomintang ble stiftet i 1912. Det kjempet først mot kommunistene, men forente seg med dem i kampen mot den japanske okkupasjonen. Etter andre verdenskrig havnet nasjonalistene i væpnet konflikt med KKP. Da de tapte denne kampen, trakk Kuomintang seg tilbake til Taiwan, hvor de først sikret makten med våpen, så gjennom urnene fram til mars 2000.
2
James Pinckney Harrison, The Long March to Power: A History of the Chinese Communist Party, 1921–72, Praeger, New York, 1972.
3
Gail Hershatter, The Workers of Tianjin, 1900–1949, Stanford University Press, 1993.
4
Mark W. Frazier, The Making of the Chinese Industrial Workplace: State, Revolution, and Labor management, Cambridge University Press, 2002.
5
Elizabeth J. Perry og Li Xun, Proletarian Power: Shanghai in the Cultural Revolution, Westview Press, Boulder (Colorado), 1997.
6
Frazier, The Making of the Chinese Middle Class, se over.
7
John Garrick og Yan Chang Bennett, «Xi Jinping Thought», China Perspectives, nr. 2018/1–2, Hongkong, 2018.
8
Émilie Frenkiel, Parler politique en Chine. Les intellectuels chinois pour ou contre la démocratie, Paris, 2014.
9
David S. G. Goodman, Class in Contemporary China, Polity Press, Cambridge, 2014.