Pressefriheten under angrep i Nord-Afrika

På telefon fra Alger snakker Khaled Drareni rolig, men bestemt. Redaktøren for nettavisen Casbah Tribune ble i september dømt i ankesaken sin til to års fengsel for å «undergrave det nasjonale samholdet» og å «oppfordre til uvæpnet folkeansamling». Etter elleve måneder i fengselet Koléa ble han løslatt 19. februar. Drareni, som også er tilknyttet franske TV5 Monde, har i løpet av året i fengsel blitt et symbol på kampen for presse- og ytringsfrihet i og utenfor Algerie. I slutten av mars opphevet Algeries høyesterett dommen og ba om en ny rettssak. Det blir den tredje rettssaken for den unge journalisten, som har falt i unåde hos landets regime på grunn av sin brede dekning av folkebevegelsen Hirak helt siden de første protestene i februar 2019.

Etter løslatelsen fant Drareni tilbake til demonstrasjonene, som ble avbrutt av koronapandemien i mars i fjor, men gjenopptatt i vår. Kravene er fortsatt de samme: en sivil og ikke-militær stat, et uavhengig rettsvesen og frie valg. Men klimaet er ikke lenger det samme som da protestene startet. Pressefriheten har sjelden vært under så sterkt angrep i landet, forteller Drareni: «Tidligere sa vi journalister ofte til hverandre: ‘Tilbakeslaget for pressen begynte med Abdelaziz Bouteflika i 1999.’ Men nå er situasjonen i ferd med å bli verre. Saïd Boudour, Sofia Marrakchi, Mustafa Bendjama … Jeg har ikke lenger tall på hvor mange journalister som har blitt rettsforfulgt og fengslet av myndighetene bare for å ha gjort jobben sin.»

Blokader og sensur

Algeriske myndigheter strammet til sitt grep om pressen i forkant av parlamentsvalget 12. juni, hvor hele 77 prosent av de stemmeberettigede unnlot å stemme. Dagen før valget ble Drareni, så vel som Ihsane El-Kadi, redaktør for nettavisen Maghreb Émergent og Radio M, arrestert av sikkerhetstjenesten DGSI og ført til en brakke på høydene over Alger, hvor de ble avhørt i tretti timer. Allerede 18. mai hadde El-Kadi, en uttalt kritiker av president Abdelmadjid Tebboune, blitt ilagt et forbud mot å forlate landet fordi han var under etterforskning. Etter at de var sluppet fri publiserte Drareni og El-Kadi hver sin fordømmelse av arrestasjonen.

«Regimet vil verken ha forandring eller en fri presse», sier Lounes Guemache, en av initiativtakerne bak nettavisen Tout sur l’Algerie (TSA), som også har dekket Hirak siden starten. «Regimet vil ha medier som bare videreformidler deres fortelling. Denne fortellingen handler om et ‘nytt Algerie’, der alt er bra, men det stemmer ikke. Verdien på dinaren falt med 17 prosent i fjor. Vi står overfor en alvorlig økonomisk og sosial krise. Journalister har aldri hatt en så vanskelig arbeidshverdag, i alle fall ikke siden slutten på ettpartistaten i 1989. Selv i det ‘svarte tiåret’ med terrorisme (1992–2000) kunne journalistene diskutere og kritisere myndighetene. Regimet forsøker å skremme folk bort fra Hirak, men de lykkes ikke.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Og når nyhetsformidlingen ikke faller i smak hos myndighetene, tar de fram saksa. Flere nettaviser, som Inter-lignes og den nystartede Twala, har blitt midlertidig suspendert. TSA har vært utilgjengelig for algeriske nettbrukere siden juni 2019, da myndighetene forsøkte å arrangere motdemonstrasjoner. Nettavisen er dermed i praksis forbudt, uten å ha fått noen forklaring på hvorfor eller hvem som har bestemt det. Det finnes ingen offentlige rettsavgjørelser, og regjeringen nekter for å ha noe med blokkeringen å gjøre. Ingen myndigheter har tatt kontakt med avisens ledelse. «Det virker som om det er noen som gjemmer seg i skyggen, noen med superfullmakter som kan forby det de vil», sier Guemache. «Vi er tilbake til mønsteret før Hirak, da avgjørelser om mediene ofte ble tatt utenfor alle lovlige instanser.»

Ifølge Algeries nye grunnlov, som ble vedtatt med folkeavstemning i november i fjor, kan et nettsted ikke stenges uten en rettsavgjørelse. I skrivende stund er likevel TSA, Casbah Tribune og andre nettaviser fortsatt stengt for algeriske IP-adresser. I sin nyeste rapport om menneskerettighetenes tilstand i verden,¹ ber Amnesty International den algeriske regjeringen la journalistene få jobbe fritt, uten trusler og trakassering, og ber myndighetene fjerne alle blokkeringer av nettaviser. I mellomtiden legger TSA hver kveld ut en melding på sosiale medier hvor de oppfordrer leserne til å bruke et virtuelt privat nettverk (VPN) for å omgå sensuren og holde seg oppdatert på nettavisens dekning av landets politikk og Hiraks ukentlige demonstrasjoner.

Men to år med sensur har gått hardt utover redaksjonens midler. Bare seks av de rundt tjue journalistene som jobbet fulltid i avisen våren 2019, er igjen. Den arabiske versjonen er midlertidig lagt ned. TSA lever nå på oppsparte midler og de få annonsørene som fortsatt er lojale mot nettavisen. Avisen har mistet 90 prosent av annonseinntektene, som er den viktigste inntektskilden. Besøkstallene har falt til mellom fire og fem millioner besøkende per måned. «I dag holder folk seg oppdatert om Algerie gjennom utenlandske medier», sukker Guemache. «Eller på sosiale medier, og det er skremmende for de flommer over av falske nyheter. Vi er i full fart på vei mot en situasjon der Algerie, til tross for flere hundre aviser og medier, ikke lenger har en pålitelig presse.»

Sverting som våpen

I vår var den algeriske regjeringen ikke alene om å angripe journalister. I en tid med økende sosiale spenninger i Marokko, ble Omar Radi stilt for retten i juni etter å ha sittet varetektsfengslet i elleve måneder. Gravejournalisten, som var med på å starte nettavisen Le Desk, har i to år blitt trakassert av myndighetene for sine artikler og innlegg på sosiale medier, og blitt angrepet av de regjeringsvennlige mediene. Han har sittet fengslet siden 29. juli i fjor, anklaget for «voldtekt og angrep på sømmeligheten». Anklager han benekter, i likhet med sin kollega og medtiltalte Imad Stitou.

«Disse anklagene blir brukt for å knuse den internasjonale solidariteten med journalister som er kjent for sitt samfunnsnyttige arbeid», sier Amna Guellali, Midtøsten- og Nord-Afrika-direktør i Amnesty International, som i likhet med Reportere uten grenser krever at Radi må løslates. «Vi må snakke om Omar Radi», sier Drareni. «Vi må skape en solidaritetsbevegelse i hele Nord-Afrika for å frigjøre pressen og mediene våre.» Da jeg møtte ham i Casablanca i november 2019, sa Radi at han kunne bli arrestert når som helst med et hvilket som helst påskudd, og at han levde «på lånt tid». En måned senere ble han varetektsfengslet, denne gangen for å ha kritisert en dommer på Twitter.

For voldtektsanklager er ikke det eneste middelet marokkanske myndigheter bruker for å kneble uavhengig journalistikk – som de siste tjue år praktisk talt har forsvunnet fra kongedømmet. 29. desember ble Maâti Monjib, grunnleggeren av Marokkos forening for undersøkende journalistikk (AMJI) og en kjent menneskerettsforkjemper i Marokko, arrestert i Rabat. Han ble siktet for «hvitvasking» i forbindelse med finansieringen av et kurs i gravejournalistikk, fengslet og så dømt i januar for «svindel» og for å ha «krenket statens sikkerhet». Etter en 19 dager lang sultestreik, ble den 60 år gamle journalisten løslatt mot kausjon 23. mars. «Sverting har, enda mer enn trusselen om fengselsstraff, blitt det politiske politiets våpen for å diskvalifisere motstandere og tvinge dem til å endre vinkling», sier han. «De arresterer de mest framtredende journalistene for å skremme de andre. Og det fungerer. Vi er blitt isolerte som journalister. Sikkerhetsapparatet i regimet blir stadig mer undertrykkende i forsøket på å dempe det marokkanske folkets sinne.»

En annen kritiker av det marokkanske regimet, avisen Akhbar al-Youms sjefredaktør Soulaimane Raissouni, har blitt rettsforfulgt for seksuell trakassering. Han benekter anklagene og innledet en sultestreik 8. april. Rettssaken hans ble utsatt til slutten av juni, fordi sultestreiken hadde gjort ham for svekket til å møte i retten.

Uavhengig regulering

I Tunisia har konteksten vært en annen siden revolusjonen i januar 2011. «Det som skjer i Marokko for tiden, minner om det vi opplevde under Ben Ali», sier mediesosiologen Riadh Ferjani i Tunis. «Med en liten forskjell: Hos oss brukte regimet den gang avisene til å sverte motstanderne. Der borte bruker de TV-reportasjer.»

Siden revolusjonen har et pluralistisk medielandskap langsomt blitt bygd opp, men det er fortsatt lite undersøkende journalistikk. Inkyfada, som ble grunnlagt i 2014, samme år som den nye grunnloven, er sammen med Nawaat en pioner for landets uavhengige nettpresse. Nettavisen er et av få medier som produserer gravejournalistikk – rundt tretti saker i fjor. Innholdet er fritt tilgjengelig for alle og søkbart på arabisk, fransk og engelsk.

Inkyfadas forretningsmodell er basert på kursvirksomhet og utvikling av medieteknologi. Halvparten av de tretti medarbeiderne er journalister. Med en årlig omsetning på rundt fem millioner kroner, reinvesterer Inkyfada inntektene i utvikling av nettavisen, i tråd med driftsforeningens non profit-modell. Besøkstallene er beskjedne, men ikke ubetydelige: 200 000 sidevisninger i måneden med 50 000 unike besøkende. Nettavisen er slik sett et forbilde, men samtidig bare et lite vindpust i et medierom som ligger brakk, mener Inkydadas redaktør Malek Khadhraoui. «I Tunisia finnes det ikke undersøkende journalistikk. Selv nyheter er en sjeldenhet: Av det dusinet med private tv-kanaler som finnes, er det bare én som har en daglig nyhetssending. I likhet med radiostasjonene driver de mest med underholdning, som gir mer annonseinntekter. Vi har også et etisk problem: Alle de dominerende mediene ble startet under Ben Ali.» De største tv-kanalene, som Nessma, eid av Nabil Karoui som stilte i presidentvalget i 2019, har fortsatt tette bånd til den politiske og økonomiske makten.²

I 2013 ble det uavhengige tilsynsorganet for audiovisuell kommunikasjon Haica opprettet for å regulere sektoren. Uten hell. «I Tunisia har ikke de uavhengige institusjonene, inkludert Haica, klart å fjerne den politiske polariseringen», sier mediesosiolog Ferjani. Han var med i Haica fra starten av, men trakk seg da landets politiske ledelse begynte å blande seg inn. «I to år klarte vi å unngå press fra de to dominerende partiene den gang, Nidaa Tounès og Ennahda. Etter at de allierte seg i 2015, klarte vi ikke lenger det. I dag ligner Haica mer på en liten forening uten noen reell makt enn et reguleringsorgan.»

Sårbart for press

I denne konteksten bidrar de sosiale medienes stadig økende betydning i det offentlige ordskiftet «til polarisering og hysteri» i en «ekstremt usunn» politisk debatt, mener Khadhraoui. I begynnelsen av april lekket et opptak på Facebook som indikerte at presidentens stabssjef hadde jobbet for å få avsatt statsministeren. Lekkasjen viste hvor viktig sosiale medier fortsatt er for interne oppgjør på maktens tinder, og særlig i den tause kampen mellom presidenten og regjeringen.³ Disse forsøkene på å manipulere opinionen utføres med «alle moderne kommunikasjonsteknikker», sier Khadhraoui. Han forteller også at de bruker «selskaper som oppretter falske kontoer og angriper kandidater før valg på en hittil ukjent måte». Det skjedde under presidentvalgkampen i 2019. Facebook bestemte seg da for å stenge flere kontoer, inkludert kontoene til folk med bånd til Karoui.

Denne trenden er særlig bekymringsfull i en tid hvor ytringsfriheten og retten til å protestere er under press i Tunisia. «De bruker straffeloven til å forfølge aktivister og demonstranter», sier Guellali fra Amnesty International. «Rettsvesenet har i liten grad blitt reformert. Artikkel 86 i telekommunikasjonsloven om sosiale medier, eller artiklene om ærekrenkelse av offentlige tjenestemenn, kan når som helst brukes til å innskrenke friheter. For ikke å nevne at sikkerhetsstyrkene får handle ustraffet.» Tunisierne har heller ikke glemt at flere hundre demonstranter, de fleste mindreårige, ble arrestert under tiårsmarkeringen for revolusjonen i januar.

Mangel på reformer gjør, sammen med manglende regulering og fraværet av undersøkende journalistikk, at det tunisiske mediefeltet fortsatt er sårbart for press av alle slag. Siste skandale så langt er utnevnelsen av Kamel Ben Younès til leder av det nasjonale pressebyrået Tunis Afrique Presse (TAP) i begynnelsen av april. Ansatte i byrået anklaget Younès for å ha vært involvert i propaganda- og sensurapparatet under Ben Ali. Han trakk seg til slutt, men utnevnelsen viser regjeringens manglende forståelse for, eller likegyldighet til, grunnleggende presseetikk.