Ulovlig omsetning av kulturgjenstander har igjen havnet på dagsordenen med debatten om tilbakelevering av gjenstander stjålet fra tidligere koloniland og plyndring av kulturarv i krigsherjede områder. Men denne ulovlige virksomheten har også eksistert i århundrer uten blodsutgytelse takket være juridiske smutthull, og misforholdet mellom tilbud og etterspørsel har gjort det til en stor industri: «Ulovlig handel med kulturgjenstander antas nå å være den tredje største internasjonale kriminelle virksomheten etter narkotika og våpenhandel», skriver The Unesco Courier 9. oktober 2020.
På 1990-tallet nøstet italienske etterforskere opp et nettverk som avslørte at Italias etruskiske, greske og romerske kulturarv i over seksti år var blitt plyndret, hovedsakelig for amerikanske kunder og landets fem tusen museer. Avsløringene gir et innblikk i hvor omfattende virksomheten er, hva institusjoner har vært villig til å gjøre i sin jakt på prestisje, og ikke minst hvor vanskelig det har vært å få straffet de skyldige.
Tyvegods hos Sotheby’s
«Hos oss er det enklere å stjele et kunstverk enn et par jeans», sa aktor Paolo Giorgio Ferri til meg kort tid før han døde i juni i fjor. Selv om det var opprettet en egen avdeling hos det italienske carabinieri for kunstsmugling i 1969, var det først i 1995 at det ble dannet et eget team med etterforskningsdommere. Ferri var med fra starten. I 1994 oppdaget carabinieri bilder av kunstgjenstander i bilen til en åpenbart korrupt kaptein i det italienske toll- og finanspolitiet Guardia di Finanza, som døde i en motorveiulykke. Da de undersøkte leiligheten hans fant de et håndskrevet organisasjonskart over det internasjonale smuglernettverket.
På toppen tronet amerikanske Robert «Bob» Hecht. Et navn det italienske politiet allerede kjente til. I 1972 hadde han solgt kratéret (stort blandekar for vann og vin) til den antikke maleren Eufronios til Metropolitan Museum i New York (The Met) for én million dollar. Da i tombaroli, «gravrøverne», de som gjør grovarbeidet i den ulovlige handelen med arkeologiske gjenstander på land eller til sjøs, fikk høre om salgssummen, skjønte de at de hadde blitt lurt. Hecht hevdet at han hadde kjøpt vasen fra en armensk samler som hadde oppbevart den i Sveits, men i 1973 fortalte en av de seks tombaroli til New York Times hvor og når de hadde gravd ut kratéret: i de etruskiske nekropolisene i Cerveteri nord for Roma i 1971.1Nicholas Gage, «Farmhand tells of finding MET’s vase in Italian tomb», The New York Times, 25. februar 1973.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Organisasjonskartet viste at Hecht hadde en høyrehånd kalt Giacomo Medici, som bodde like ved Cerveteri. Medici var allerede mistenkt for tyveri av tjue tusen antikke gjenstander. «Da etterforskningsteamet ble opprettet i 1995, etterforsket jeg allerede Medici og hans forhold til auksjonshuset Sotheby’s», fortalte Ferri, som hadde alliert seg med en britisk journalist, Peter Watson.
Watsons avsløringer2Peter Watson, Sotheby’s: The Inside Story, Random House, New York, 1997. om Sotheby’s ledet til en intern granskning i det berømte auksjonshuset, som sendte advokater til Roma for å overlevere auksjonskatalogene sine til Ferri. I dokumentene så Ferri en rekke selgere som jobbet for Medici: «Auksjonene ga en stamtavle til verk som manglet en», forklarte Ferri. «På auksjonene ble også prisene presset opp med stråmenn som ga fiktive bud, før sjefen deres til slutt bestemte verdien på gjenstanden. Medici solgte dem videre til museer med innsalget: ‘Jeg kjøpte denne for så og så mye hos Sotheby’s, gi meg litt mer’.»
Fritt fram for gravrøverne
Informasjonen fra Sotheby’s ble også koblet opp til funnene i 1995 i frihavna i Genève, et tollfritt lagerområde. På lageret til Medici beslagla carabinieri seks tusen utgravde og stjålne gjenstander, inkludert greske og etruskiske vaser (som er de enkleste gjenstandene å selge) og biter fra vegger i Pompeii, samt fem tusen polaroidbilder tatt av tombaroli som kunne sjekkes opp mot verk i katalogene til Sotheby’s og ulike museer.
Noen av gjenstandene ble stykket opp. «Å selge gjenstander i deler gjorde at de unngikk tollproblemer», forteller Maurizio Fiorilli, den italienske statens advokat i saken mot Medici. «Men selgerne gjorde det framfor alt for å tjene mer. De solgte en bit, så en annen, helt til museet var klar til å bruke en formue på å rekonstruere verket, som så ville få mye oppmerksomhet når det ble stilt ut.»
Etter at funnene var kryssjekket, tok Ferri ut siktelse mot Hecht, men også mot Marion True, kurator ved Getty Museum, verdens største private kunstmuseum. Også andre museer – i New York, Princeton, Boston, Cleveland og Toledo – ble knyttet til den ulovlige handelen, men ingen var i nærheten av å ha brukt like store summer som kaliforniske Getty: 250 millioner dollar i året. Milliardæren J. Paul Getty eide også en øy nær Napoli, forteller Fiorilli. «Han hadde en havgående båt. Da han kjøpte gjenstandene ulovlig i Cerveteri, brakte han dem til øya og derfra direkte til USA.»
Mellom 400 og 550 etruskiske graver ble, ifølge Unesco, plyndret i Cerveteri etter 1945. Det var nærmest fritt fram for gravrøverne. «Tombaroli hadde med seg matpakker», forteller en innbygger. Ifølge en italiensk lov fra 1939 kunne man bare finne gjenstander «tilfeldig» og man måtte registrere dem. Men få fulgte loven. «Jeg hadde en klient som gikk ned for å fiske opp en amfora fra et skipsvrak hver sommer», forteller en advokat i Calabria. «Jeg rådet ham til å dra til politikontoret, men statens finnerlønn var så latterlig at han fortsatte som før.»
Uviss mafiatilknytning
I 1970 etablerte Unesco Konvensjonen om ulovlig import, eksport og overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander. «Men etter salget av Eufronios-kratéret ble virksomheten nærmest industriell», forteller Fabio Isman, journalist i Il Messaggero.3Se Fabio Isman, I predatori dell’arte perduta. Il saccheggio dell’archeologia in Italia, Skira, Milano, 2009. Unesco vedtok derfor en ny konvensjon i 1995, kalt Unidroit-konvensjonen, som verken Sveits eller USA har ratifisert.
Ti år etter den nye konvensjonen ble Marion True stilt for retten i Roma, anklaget for å ha lagt til rette for de tvilsomme anskaffelsene til Getty Museum. Fiorilli var advokat for den italienske staten, mens Ferri var aktor. Det var første gang en museumskurator ble stilt for retten for ulovlig handel med kulturgjenstander. Ferri hadde gode kort på hånda: Etter at han hadde sammenlignet polaroidbildene funnet hos Medici med museumskatalogene, var Getty Museums advokater blitt tvunget til å foreta en intern granskning. Los Angeles Times-journalistene Jason Felch og Ralph Frammolino fikk tak i den interne gjennomgangen, hvor advokatene foreslo å skjule visse dokumenter fra de italienske myndighetene. Journalistenes avsløring, som de ble nominert til Pulitzer-prisen for i 2006, viste at halvparten av museets fineste antikke gjenstander var kjøpt inn ulovlig.4Ralph Frammolino og Jason Felch, «The Getty’s troubled goddess», Los Angeles Times, 3. januar 2007.
Til sitt forsvar hevdet True at museet var blitt «tilgriset av samarbeidspartnere». Hun la skylden på Jiří Frel, som hadde gått fra The Met til Getty Museum i 1973. I 1977 kjøpte han for 3,8 millioner dollar statuen Seirende ungdom, tilskrevet Lysippos, portrettskulptøren til Aleksander den Store. Statuen som ble funnet av en tråler utenfor byen Fano ved Adriaterhavet i 1964, ble en av museets store attraksjoner og fikk kallenavnet «The Getty Bronze». Frel ble utvist fra USA i 1986 for skattefusk, og sluttet seg til Gianfranco Becchina, som også jobbet for Bob Hecht ifølge organisasjonskartet som det italienske politiet fant i 1994. Becchina bodde i byen Castelvetrano på Sicilia, hjemstedet til familien til dagens antatte mafiaboss i Cosa Nostra, Matteo Messina Denaro.
Det gir all grunn til å spørre om ’Ndrangheta, Cosa Nostra eller Camorra ikke også er involvert i en kriminell aktivitet med en omsetning på 6 til 15 milliarder euro i året, ifølge et estimat fra Édouard Planche, som siden 2007 har ledet Unescos program mot ulovlig omsetning av kulturgjenstander og for tilbakelevering. «Det er en lønnsom virksomhet, men den er for spesifikk: En internasjonal kunsthandler trenger en ekspertise som organisert kriminalitet ikke har», mente Ferri som ikke kunne utelukke at mafiaen var involvert: «De kontrollerer jo disse områdene.» Da carabinieri ransaket lokalene til Becchina i frihavna i Basel i 2002, fant de 6315 kunstgjenstander, 8000 bilder og 13 000 dokumenter. De visste at han hadde kjøpt et gammelt slott i Castelvetrano, men «de italienske hemmelige tjenestene klarte ikke å bevise at han hadde tilknytning til mafiaen», opplyser journalisten Fabio Isman.
Dragkamp i rettsvesenet
I 2011 ble Becchina funnet skyldig i ulovlig omsetning av antikviteter, men så løslatt etter å ha anket ettersom saken da var blitt foreldet. Det samme skjedde med True et år tidligere, og Hecht, sjefen for nettverket. Alle ble løslatt, bortsett fra Medici, som ble dømt i 2004 og derfor ikke ble omfattet av loven, som ble vedtatt året etter, som halverte foreldelsestiden. Medici sonet dermed i åtte år, men i hjemmesoning som alle straffedømte over 70 år. Han tilbrakte med andre ord straffen i sin luksusvilla. Den ulovlige handelen pågår fortsatt. I 2016 raidet carabinieri de sveitsiske lagrene til Robin Symes, en brite som sammen med Hecht solgte gjenstandene Medici ga dem til store museer i land som USA, Japan, Frankrike, Storbritannia og Israel. I lagrene fant de 17 000 kunstverk, to etruskiske sarkofager, fragmenter av en freske fra Pompeii og et marmorhode av Apollo fra 1. århundre f.Kr.
Ferri etterforsket 2500 personer, men mange flere skal ha vært involvert. Carabinieri har hentet hjem 800 000 verk siden 1969, men ifølge Fiorilli har fortsatt «80 prosent av de etruskiske eller romerske gjenstandene på markedet ulovlig opprinnelse». «Getty Museum har akseptert å gi tilbake et stort antall verk til oss», sier den tidligere italienske kulturministeren Francesco Rutelli (2006–2008). Blant disse er Afrodite fra Morgantina, kjøpt for 18 millioner dollar, den høyeste prisen noensinne for et antikt verk. Assteas-kratéret, som Becchina solgte til Getty Museum, kom tilbake til Italia i 2005, tre år før Eufronios-kratéret.
«The Getty Bronze» gjenstår. Italias forfatningsdomstol har slått fast at statuen er italiensk, selv den ble funnet i internasjonalt farvann, fordi den ble ført i land i Italia med en italiensk båt. «Vi ser fram til å anke til Den europeiske menneskerettsdomstolen», sier Julie Jaskol fra Getty Trust. For i 1968 uttalte en italiensk domstol at det ikke var noe bevis for at statuen tilhørte Italia. Å hale ut den juridiske kampen er amerikanernes viktigste våpen, mens italienerne har forbud mot å låne ut antikviteter til museer i USA som sitt fremste pressmiddel.
Også andre steder fortsetter den ulovlige handelen. I juni i fjor ble en tidligere kurator for Louvre og direktøren for auksjonshuset Pierre Bergé & Associés arrestert i Paris, mistenkt for å ha forfalsket opphavet til verk som har blitt stjålet fra Egypt, Jemen, Syria og Libya etter 2010, for å videreselge dem lovlig til blant annet Louvre Abu Dhabi og The Met.
Oversatt av redaksjonen
Pascal Corazza er journalist.
- 1Nicholas Gage, «Farmhand tells of finding MET’s vase in Italian tomb», The New York Times, 25. februar 1973.
- 2Peter Watson, Sotheby’s: The Inside Story, Random House, New York, 1997.
- 3Se Fabio Isman, I predatori dell’arte perduta. Il saccheggio dell’archeologia in Italia, Skira, Milano, 2009.
- 4Ralph Frammolino og Jason Felch, «The Getty’s troubled goddess», Los Angeles Times, 3. januar 2007.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
