Venstresiden gjenoppstår på Balkan

«Ideen om demokratisk sosialisme har vært tabu i tre tiår i Kroatia. Vi har klart å bringe den inn i den politiske debatten igjen», sier Arbeiderfrontens presidentkandidat Katarina Peović. I valget i desember 2019 fikk partiet bare 1,12 prosent av stemmene, men seks måneder senere ble den rødgrønne koalisjonen, med blant andre Arbeiderfronten, den store overraskelsen i parlamentsvalget 5. juli i fjor, med sju prosent av stemmene og sju representanter (av 151). Den rødgrønne koalisjonen stilte også i kommunevalget i mai i år, hvor den fikk absolutt flertall i bystyret i Zagreb. Og to uker senere ble koalisjonens kandidat, Tomislav Tomašević, valgt til borgermester i den kroatiske hovedstaden med 65 prosent av stemmene. Koalisjonen – som Arbeiderfronten senere har trukket seg fra – fikk også en betydelig oppslutning i Pula, Split og en rekke andre kroatiske byer.

Venstrevinden startet i Slovenia, hvor Združena Levica («Det forente venstre»), fikk sine første representanter i parlamentet i 2014. «Mens nasjonalismen og krigen har knust det meste i Kroatia, har Slovenia hele tiden hatt en levende venstreside, med aviser som Mladina, debattsteder og intellektuelle som Slavoj Žižek og mange andre», sier partiets nestleder Luka Mesec, som ofte kalles Slovenias Tsipras, etter den tidligere greske statsministeren Alexis Tsipras. Mesec ble valgt inn i parlamentet som 27-åring i 2014, og har vært en av drivkreftene bak Arbeidernes og punkernes universitet, en viktig arena for den intellektuelle opprustning på venstresiden. «Min generasjon ble hardt rammet av den globale krisen i 2008», fortsetter han. «Vi har innsett at det ikke vil være arbeid til alle, og at ikke alt automatisk vil bli bedre. Kort fortalt, innsett at det ikke er nok å forstå samfunnet, vi må også forandre det.»

Nederlag for protestene

«Borgeropprøret» vinteren 2012 ble en skjellsettende hendelse for den nye slovenske venstregenerasjonen. Statsminister Janez Janša (2004–2008, 2012–2013 og siden mars 2020) førte en streng innstrammingspolitikk, kuttet i lønningene til offentlig ansatte og raserte helse- og utdanningsbudsjettene. Etter en rekke korrupsjonsskandaler trakk han seg i slutten av februar 2013 etter flere uker med store protester.

«Krisen i 2008 stokket om kortene og presset fram nye spørsmål», sier forfatteren Igor Štiks, som var en sentral skikkelse i det kroatiske studentopprøret i 2009. «Vi protesterte den gang mot den liberalistiske modellen EU ville påtvinge universitetene våre. Hovedkravet vårt var gratis utdanning fra barnehage til doktorgrad.» Som i Slovenia noen år senere ble en hel generasjon politisk skolert gjennom protestbevegelsen.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I februar 2014 satte plenumbevegelsen fyr på Bosnia og Hercegovina. Opprøret startet i den forsømte arbeiderbyen Tuzla nordvest i landet, hvor innbyggerne sluttet seg til de ansatte på privatiserte fabrikker som krevde å få utbetalt lønna de hadde krav på, og inntok bygningen til kantonregjeringen. Demonstrantene protesterte mot både nyliberalismen som landets regjering lydig fulgte og de nasjonale splittelsene med slagord som «sult uttales likt på bosnisk, kroatisk og serbisk». «Protestbevegelsen eksperimenterte med direkte demokrati», forteller Štiks. «Folkemøtene i byene samlet seg i et ‘plenumenes plenum’, som kunne minne om ‘forsamlingenes forsamling’ til De gule vestene i Frankrike.»

Ingen politisk kraft klarte imidlertid å videreføre disse eksperimentene. Nederlaget til protestbevegelsen i Bosnia-Hercegovina skyldes delvis de etnisk-politiske splittelsene i landet, som nasjonalistene ved makten har gjort alt for å bevare. «De serbiske myndighetene i Bosnia gjorde alt for å hindre smitten og mente at det var et forræderi mot nasjonen å komme med sosiale krav», forteller Krunoslav Stojaković, som kommer fra Tuzla og i dag er leder for Sørøst-Europa-kontoret til Rosa Luxembourg-stiftelsen som er tilknyttet det tyske venstrepartiet Die Linke.

«Jugonostalgi»

Nå har utviklingen i Kroatia og Slovenia forplantet seg til Serbia. I september i fjor ble Partija Radikalne Levice («Det radikale venstreparti», PRL) etablert på ruinene til Den sosialdemokratiske union (SDU) etter en grundig intern opprydning. «Vi er stolte av SDUs engasjement i antikrigsbevegelsen på 1990-tallet og i kampene mot Milošević-regimet, men vi tar avstand fra partiets regjeringsdeltakelse på 2000-tallet og støtten til privatiseringene», sier Ivan Zlatić fra partiets lederskap.

Zlatić ønsker seg en kritisk gjennomgang av «Det andre Serbia» («Druga Srbija»), den brede bevegelsen som, ofte med mye mot, opponerte mot nasjonalismen og krigen. Bevegelsen klarte å bevare forbindelsen til de andre republikkene i den tidligere føderasjonen, samtidig som den forsvarte rettighetene til kvinner og seksuelle minoriteter. «Det jugoslaviske eksperimentet dreide seg både om forbrødring mellom alle folk – det vil si internasjonalisme – og om sosiale rettigheter. Liberalerne var opptatt av å bevare det første, men de ofret det andre, som vi igjen må bringe i forgrunnen.»

Dette «andre Serbia», som kom til makten etter Milošević’ fall 5. oktober 2000, nøyde seg ikke bare med liberale reformer, ifølge Zlatić. «Det fantes også en vilje til å straffe arbeiderne gjennom privatiseringer, å straffe dette folket som ikke hadde gjort opprør mot Milošević. Det var for så vidt heller ikke sant, for de glemte hvor sentrale arbeiderstreikene i oktober 2000 var i å felle regimet.»

Det slovenske venstrepartiet Levica er med i Det europeiske venstrepartiet (ELP), sammen med blant annet Det franske kommunistpartiet, tyske Die Linke og greske Syriza. «Vi handler innenfor en europeisk ramme, men vi har tettere forbindelser til våre kamerater i Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Serbia enn med de i Italia eller Østerrike. Vi har mange felles holdepunkter», forteller Mesec. I Zagreb er heller ikke Peović redd for å trekke fram Jugoslavia som en felles referanse: «Nasjonalistene avviser alt som er jugoslavisk, men i Kroatia har mange begynt å se mer positivt på denne perioden, da det var flere sosiale rettigheter og ferier for alle. Det handler kanskje mye om ‘jugonostalgi’, men debatten om årsakene til at fellesstaten kollapset er ikke over. Og det er ikke lenger et handikapp for oss at mange kroater fremdeles forbinder sosialisme med Jugoslavia.»

Ikke immun mot uro

Rosa Luxembourg-stiftelsen er sterkt kritisk til høyresidens historierevisjonistiske tendenser i Kroatia og Serbia, og har igangsatt flere prosjekter for både å minnes og kritisk reflektere over fortidens sosialistiske eksperiment, spesielt eksperimentene med selvledelse. «Inntil Aleksandar Vučić konsoliderte sitt autoritære nyliberale styre i 2012–2014, opplevde Serbia mange former for arbeidermotstand, slik som den lange streiken på legemiddelfabrikken Jugoremedija i Zrenjanin fra desember 2003 til september 2004. Arbeiderne okkuperte fabrikken i protest mot at den skulle privatiseres. Rettsvesenet endte med å gi dem majoritetseierskap», forteller Zlatić, overbevist om at den jugoslaviske arbeiderklassen ikke har glemt eksperimentene i selvledelse.

Den gryende nye venstresiden på Balkan befinner seg i skjæringspunktet mellom to tradisjoner, mellom arbeiderkamp og kommunalistiske eksperimenter med vekt på forsvar av fellesgoder. Den rødgrønne koalisjonen, som har overtatt bystyret i Zagreb, sprang ut fra plattformen Zagreb je NAŠ! («Zagreb tilhører oss!»). Koalisjonens valgseier tidligere i år har gitt et nytt håp til protestbevegelsen Ne da(vi)mo Beograd («Ikke la Beograd drukne»), som protesterer mot at eiendomsutviklere med bånd til regjeringspartiet Serbias progressive parti (SNS) får stikke av med lukrative tomter i hovedstaden. En del av Beograds indre by langs Donau har blitt tømt for innbyggere og jevnet med jorda for å gi plass til luksusleiligheter og -hoteller kalt Belgrade Waterfront, hvor deler av kapitalen kommer fra De forente arabiske emirater, i det mange hevder er en gigantisk pengevaskingsoperasjon.

Våren 2016 marsjerte flere tusen av byens innbyggere bak bevegelsens maskot, en gigantisk gul plastand. Protestene spredte seg til alle byggeprosjektene i hovedstaden som truet blant annet det gamle filmstudioet Avala og skogområdene i Košutnjak. For å stanse gentrifiseringen av visse nabolag engasjerte de seg også mot utkastelser. Serbisk lov har nemlig gjort det svært lett å kaste ut beboere som ikke klarer å betjene boliglånet eller har ubetalt husleie, eller for å gi eiendommen tilbake til de som eide den før 1945. «Noen høyreekstremister prøvde å koble seg på protestene, men de mislyktes», smiler Isidora Petrović fra bevegelsen Krov nad glavom («Tak over hodet»). «Og vi måtte være urokkelige overfor namsmennene og politiet, som alltid står i ledtog med makten.»

Petrović stiller seg kritisk til demonstrasjonene mot president Vučić’ voldsretorikk vinteren 2018–2019, kalt «Stopp de blodige skjortene», som hun mener bare var et forsøk fra den liberale opposisjonen på å få oppmerksomhet etter valgnederlaget sitt. Hun er likevel overbevist om at Vučić-regimet ikke er immun mot sosial uro. Det viste studentenes spontane protester i juli i fjor, da myndighetene ville stenge studentboligene for å dempe koronaspredningen.

Forent kamp

På Balkan mobiliserer forsvarerne av fellesgoder innbyggerne gjennom demonstrasjoner, som de store demonstrasjonstogene i Beograd i begynnelsen av april, og lokale aksjoner. Mye av den sosiale misnøyen viser seg også i motstanden mot en rekke planlagte mikrovannkraftverk, som ofte er drevet fram av folk med forbindelser til makten og støttet av Den europeiske utviklingsbanken. «Den grønne omstillingen har tatt alt fra oss: jobbene, fabrikkene og framtiden. Alt vi har igjen er vannet, lufta og naturen, men nå vil de også ta det fra oss», sier Aleksandar Vemić, som kjemper for å verne elva Bukovica i Montenegro. Disse protestene bidro i august i fjor til den overraskende valgsmellen for regjeringspartiet til Milo Đukanović, da de klarte å overskride splittelsene mellom de ulike nasjonale identitetene i landet. Etter å ha blitt sentral i den nye regjeringen, er bevegelsen Forent reformhandling (Ujedinjena reformska akcija, URA) blitt med i Det europeiske grønne parti og definerer seg som et rødgrønt parti.

Det er fortsatt vanskelig å forene arbeiderkamp med miljøvern, kvinnekamp og seksuelle minoriteters rettigheter. Mesec sier at det er opp til den antikapitalistiske venstresiden å lede kampen for grunnleggende rettigheter og frihet mot den autoritære høyreradikalismen til statsminister Janša, en slags slovensk utgave av ungarske Viktor Orbán som kom tilbake til makten i Slovenia i mars i fjor. Robert Kozma fra Ne da(vi)mo Beograd sier på sin side at det ikke lenger er noen forskjell mellom landene i regionen som er med i EU og de som står utenfor: «Alle tilhører en semi-dominert periferi.»