Kvinnebevegelsens røde bestemødre

Få kvinner i Vesten i dag kjenner til bulgarske Elena Lagadinova og Ana Durcheva eller zambiske Lily Monze og Chibesa Kankasa. Men de har flere av sine rettigheter på grunn av dem. Grunnen til at du sannsynligvis aldri har hørt om dem, er at den kalde krigens vinnere utelot fra sin historiefortelling de mange bidragene til den internasjonale kvinnebevegelsen fra kvinner i Østblokken og landene i det globale sør. Vestens triumfalisme etter Sovjetunionens fall har utvisket enhver positiv arv etter det sosialistiske eksperimentet fra vårt kollektive minne, og redusert det til autoritært styre, brødkøer, Gulag, reiserestriksjoner og hemmelig politi.

I Vesten glemmer man ofte at innføringen av statssosialisme sammenfalt med en rask modernisering av Russland og mye av Øst-Europa. I 1910 var levealderen i Tsar-Russland rundt 33 år, mens den var 49 i Frankrike, 52 i Storbritannia og 56 i Norge. I 1970 hadde den mer enn doblet seg til 68 år i Sovjetunionen, og nesten tatt igjen de vestlige landene (71 i Frankrike og Norge, 72 i Storbritannia). Sovjetunionen grunnlovsfestet likestilling allerede i 1918 og ble i 1920 det første landet i verden som legaliserte abort. Sovjetunionen innførte også ambisiøse ordninger for kollektivt barnepass lenge før Vesten, og investerte tungt i utdanning og opplæring for kvinner. Til tross for de mange problemene med det sentraliserte planstyret, gjorde Østblokken flere store vitenskapelige og teknologiske framskritt, som landenes kvinner bidro betydelig til. (…)