En vestlig hær kan ikke beseires. Hvis den taper en krig er det på grunn av «politikere» uten ryggrad og lokale hjelpestyrker som stikker av uten å slåss. I over et århundre har denne dolkestikk-myten gitt næring til krigshisseres grubling og revansjistiske trang. En ny krig må til for å vaske bort ydmykelsen. For å bli kvitt «Vietnam-syndromet» og utviske «ydmykelsen» etter gisseltakingen ved den amerikanske ambassaden i Teheran, invaderte president Ronald Reagan den lilla øya Grenada i 1983. Sju år senere startet hans etterfølger Golf-krigen etter at Irak hadde invadert Kuwait, som var alliert med USA. Hva vil skje etter de ydmykende og skremmende bildene fra flyplassen i Kabul?
«NATOs største nederlag siden organisasjonen ble stiftet», konkluderte Armin Laschet, mannen som Angela Merkel håper snart skal ta over som Tysklands regjeringsleder. Krigen i Afghanistan var den første militæroperasjonen som ble utløst av artikkel fem i Atlanterhavspakten: Et medlemsland var blitt angrepet 11. september 2001 (men ikke av afghanere), dermed måtte de andre medlemslandene komme USA til unnsetning. Krigen har i det minste nok en gang vist at når Washington og Pentagon leder militæroperasjonene, blir deres allierte behandlet som vasaller som lensherren gir lov til å kjempe og til å dø, men ikke til å ha et ord med i laget om når krigen skal avsluttes. Selv Storbritannia, som er vant med denne typen fornærmelser fra den kanten, protesterte mot USAs egenrådige beslutning. Vi må nå håpe at fiaskoen i Afghanistan ikke vil føre til at NATO velger å styrke sine vaklende rekker med et nytt amerikansk eventyr, for eksempel mot Kina i Taiwan eller mot Russland på Krim. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
