Mens koronapandemien fortsatt herjer i Brasil synes også landets demokrati å skrante. I flere måneder har president Jair Bolsonaro, valgt i 2018, ledet en sammenslutning av ulike krefter i stadige angrep på parlamentet og rettssystemet. Hver gang de har klart å hakke løs enda en bit av landets politiske institusjoner, oppildnes den radikaliserte grasrota. Ut fra spørreundersøkelser utgjør denne rundt tolv prosent av befolkningen, det vil si nærmere 25 millioner mennesker. Hvordan har Latin-Amerikas største demokrati havnet i et slikt uføre?
Da landets konservative elite på midten av 2010-tallet innså at Arbeiderpartiet (PT) ville bli værende ved makten etter fire seire på rad i presidentvalget (fra 2002 til 2014), bestemte de seg for å rive i stykker grunnloven fra 1988. Med støtte fra USA valgte de et parlamentarisk kupp og avsatte president Dilma Rousseff i 2016, under påskudd av en korrupsjon som aldri hadde funnet sted. Deres mentor, Antônio Delfim Netto, som var finansminister under militærdiktaturet (1964–1984), forsvarte avsettelsen med at «sosialpolitikk hører ikke hjemme i det føderale budsjettet». I kuppmakernes øyne var det åpenbart ingen forskjell mellom å bruke statens ressurser til å berike seg, og å innføre sosiale tiltak for å løfte befolkningen ut av fattigdom.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
