Brød, roser og nedvekst

Ideen om nedvekst (også omtalt som motvekst og vekstavvikling) debatteres for tiden verden over. Av åpenbare miljøgrunner er det få som fortsatt tror at evig vekst er mulig i vår endelige verden. Denne erkjennelsen krasjer med et samfunn basert på stadig mer produksjon og forbruk. Å forlate målet om økonomisk vekst vil, mener tilhengerne av nedvekst, åpne mulighetene for mer sosial rettferdighet, frihet og livsglede.

I deres øyne er vekst, slik den måles i dag som årlig vekst i verdiskapning, en villfarelse, fordi den henger direkte sammen med produksjon og forbruk. Uansett om veksten er rød, grønn eller svart, bærekraftig eller inkluderende, framstår den evige jakten på vekst som absurd: Tre prosent vekst i året innebærer en dobling av produksjonen og forbruket hvert 24. år. Med denne hastigheten vil vi om hundre år produsere 18 ganger mer enn i dag. All fornuft tilsier dermed at vi bør forlate denne jakten, som er i ferd med å utslette de sosiale godene den tidligere har gitt oss. For er det noen som virkelig mener at vi er tre ganger lykkeligere i dag enn vi var for femti år siden? (…)