«Dere kan ikke ta fra meg døden min»

«Jeg vet at jeg har rett, og at jeg ikke har gjort noe galt. Ved å fortsette sin motstand føler mennesket seg sterkere», sa den tyrkiske advokaten Ebru Timtik da hun sommeren 2019 tok farvel med en belgisk kollega som besøkte henne i fengselet Silivri utenfor Istanbul. De to kvinnene skulle aldri se hverandre igjen. Etter en 238 dager lang «dødsfaste» døde Timtik 27. august i fjor på sykehuset Bakirköy i Istanbul, hvor hun var blitt overført. 42-åringen valgte denne «dødsfasten» for å protestere mot den parodiske rettsprosessen hun var utsatt for, og kreve en rettferdig rettssak, etter at hun var blitt dømt til 13 år i fengsel for «tilhørighet til en terrororganisasjon», Folkets revolusjonære frigjøringsparti-Front (DHKP-C), en væpnet venstreradikal organisasjon etablert i 1978 som Devrimci Sol (Dev Sol, «Revolusjonære venstre»). I Tyrkia skiller man mellom ölüm orucu, «dødsfaste», og sultestreik (açlık grevi). Mens sultestreiken kan avbrytes når som helst, er «dødsfasten», som har nærmest mystiske konnotasjoner og et ofte dødelig utfall, en enda mer ekstrem metode som vanligvis bare avbrytes hvis myndighetene innfrir kravene.

Tre måneder etter Timtiks død innledet flere hundre politiske fanger, knyttet til den kurdiske nasjonalbevegelsen, en «roterende» sultestreik på ubestemt tid i over femti fengsler. Kravet deres er at Abdullah Öcalan, grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK) som har sittet fengslet i 22 år på fengselsøya İmralı, må slippes ut av isolatet han er plassert på. De protesterer også mot de økende bruddene på deres rettigheter i tyrkiske fengsler. Sultestreikerne er organisert i grupper og bytter på å sulte. I juli startet 13 aktivister med bånd til PKK sin runde med sultestreik i fengselet Elâzığ. (…)