USAs president Joe Biden klarte å stå imot den felles fronten til alle de som ikke ville at USA skulle trekke seg ut av Afghanistan, en front bestående av alt fra tradisjonelle krigshissere, som mener USA må vise sin overlegne makt, til «de liberale intervensjonistene» som dytter de afghanske kvinnenes skjebne foran seg. Biden er likevel på ingen måte en fredsdue – det viser hans politiske karriere med all tydelighet. Alt han har gjort er å ende en militær tilstedeværelse som ikke klarte å stanse Taliban eller forhindre at det dukket opp en regional gren av Den islamske stat (Islamic State – Khorasan Province, IS-KP), som er langt mer illevarslende for USA enn Taliban.
Den afghanske regjeringens kollaps og det tragiske kaoset som oppsto da USA og allierte trakk ut sine siste soldater fra Kabul, var samtidig en passende avslutning på den tjue år lange «krigen mot terror» som administrasjonen til George W. Bush startet etter angrepene 11. september 2001. Målet var å vise USAs makt, men maktoppvisningen endte i et sviende nederlag, det andre i sitt slag etter andre verdenskrig, med Vietnam-krigen som det første. I «krigen mot terror» var fiaskoen i Irak verre enn nederlaget i Afghanistan, selv om USAs tilbaketrekning fra Bagdad skjedde i mer ordnede former. For Irak fikk betydning for strategien i Afghanistan, ettersom Midtøsten og Persiabukta hadde vært et prioritert område for det amerikanske imperiet siden 1945.
Allerede i 1998 mente den nykonservative tenketanken Project for the New American Century i et åpent brev til USAs daværende president Bill Clinton at han måtte invadere Irak. Mange av toppskikkelsene i den påfølgende administrasjonen til George W. Bush kom fra denne tverrpolitiske tenketanken. To av dem, forsvarsminister Donald Rumsfeld og hans viseminister Paul Wolfowitz, krevde også en invasjon av Irak like etter 11. september.
«Vietnam-syndromet»
Men militæret insisterte på at motangrepet heller måtte begynne i Afghanistan, hvor Al-Qaida hadde base. Antallet amerikanske soldater etter invasjonene viste imidlertid hvor prioriteringen lå: under 10 000 tropper i Afghanistan i 2002 (og mindre enn 25 000 fram til 2007) mot over 140 000 i Irak i 2003.1Se Gilbert Achcar, «The US Lost in Afghanistan. But US Imperialism Isn’t Going Anywhere», Jacobin, New York, 4. september 2021. Likevel måtte de amerikanske soldatene trekke seg ut av Irak i 2011, etter en ydmykende «styrkestatusavtale» som Bush-administrasjonen resignert inngikk i 2008 med den iranvennlige regjeringen til Nouri al-Maliki.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
USA trakk seg ut av et land som var blitt underkastet en nabo som var langt mer skadelig for amerikanske interesser enn Taliban. Og om den amerikanske tilbaketrekningen ikke umiddelbart førte til at de irakiske regjeringsstyrkene som Pentagon hadde stablet på beina kollapset, var det bare fordi ingenting truet dem i 2011. Da Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL, som senere ble til Den islamske stat, IS) tre år senere invaderte irakiske landområder fra Syria, gikk regjeringsstyrkene i full oppløsning, ikke ulikt regjeringsstyrkene i Kabul i august i år.
Bush-administrasjonen trodde «krigen mot terror» var et ideelt ideologisk påskudd for å gjenoppta USAs imperialistiske eventyr. Traumatisert av angrepene 11. september, støttet den amerikanske befolkningen stort sett de nye invasjonene. Ti år tidligere trodde faren, George H. W. Bush, at han hadde kurert USA for «Vietnam-syndromet» – det amerikanske folkets motstand mot de imperialistiske krigene etter nederlaget i Østen – med den lynraske og vellykkede Golfkrigen mot Irak. Denne illusjonen skulle raskt forsvinne med den neste krigen i Irak.
Bush seniors doktrine
Da USA kjørte seg fast i Irak våknet «Vietnam-syndromet» til live igjen. Washingtons «troverdighet», det vil si USAs evne til å avskrekke, var blitt svekket, noe som selvsagt oppildnet Iran og Russland i Midtøsten. Teamet til Bush jr. hadde mislykkes, fordi de ikke fulgte reglene i militærdoktrinen utviklet under Ronald Reagan (1981–1989) og Bush sr. (1989–1993) på bakgrunn av lærdommen fra Vietnam og dataalderens teknologiske framskritt.
Et av målene i denne doktrinen – som Dick Cheney og Colin Powell, forsvarsminister og forsvarssjef under Bush sr., var med på å utforme – var å unngå å kjøre seg fast i en langvarig krig med flere tusen amerikanske soldater og dermed risikere høye dødstall. USA hadde opphevet verneplikten i 1973, og Pentagon ønsket ikke lenger å sende potensielt opprørske studenter i kamp, slik som i Vietnamkrigen. Framtidige militærintervensjoner måtte derfor først og fremst basere seg på avstandskrig, som ny teknologi nå gjorde mulig med «smarte» våpen. Med få styrker på bakken og i et begrenset tidsrom, skulle man minimere amerikanske soldaters direkte engasjement i kampoppdrag. Men hvis en storstilt offensiv skulle bli nødvendig, ville USA stille med en overveldende makt, for å unngå en eskalering som ville gjøre at man måtte sende stadige forsterkninger over flere år.
Militæroperasjonen mot Irak i 1991 for å «frigjøre» Kuwait var i tråd med denne doktrinen. USA tok seg tid til å samle en gigantisk styrke nær slagmarken (blant annet 540 000 soldater og nesten 2000 fly), ettersom Bush sr. ikke ville ta noen risiko i den første store amerikanske krigen siden nederlaget i Vietnam i 1975. Irak ble utsatt for en regelrett masseødeleggelse med missiler og luftbombing før bakketroppene gikk inn. Kampene varte i bare seks uker, og amerikanerne hadde relativt få militære tap (148 døde). Samtidig oppnådde de målet om å kaste de irakiske troppene ut av Kuwait og å tvinge Irak til å underkaste seg USA.
Fra Bush til Obama og Trump
Av de to krigene George W. Bush startet under banneret «krigen mot terror», var den første, krigen i Afghanistan, opprinnelig i tråd med doktrinen til Reagan og Bush sr. Mye av krigen ble utført på avstand, et begrenset antall amerikanske soldater ble sendt inn, og krigen på bakken ble hovedsakelig utkjempet av lokale styrker (krigsherrene i Nordalliansen). Invasjonen av Irak var derimot fra begynnelsen av tenkt som en langvarig okkupasjon, i klart brudd med «lærdommen fra Vietnam». Krigen ble begrunnet med den avsindige ideen om at irakerne ville ta imot den amerikanske hæren som frigjørere, noe som forklarer avviket mellom hvor få soldater som ble sendt inn og oppgaven de ble pålagt. Resten av historien er velkjent. Okkupantens statsbygging spilte i hendene på Iran. Og i mellomtiden hadde USA gradvis startet det parallelle og minst like avsindige forsøket på å lede statsbyggingen i Afghanistan. Det endte med at USA kjørte seg fast også der, i det som skulle bli den lengste krigen i USAs historie.
Etter at Barack Obama ble president, vendte USA tilbake til Reagan-Bush-doktrinen – en vending som Donald Trump skulle videreføre etter ham. Obama hadde vært imot invasjonen av Irak. Han fullførte den amerikanske tilbaketrekningen fra Irak, som forgjengeren hans hadde forhandlet fram, og var motvillig til å kaste landet ut i nye militære eventyr. USAs intervensjon i Libya i 2011 besto utelukkende av avstandsangrep og var kortvarig. Obama avsto også fra å gripe direkte inn i Syria, inntil IS invaderte Nord-Irak.
Obama førte en avstandskrig mot IS, med en begrenset utplassering av bakketropper som støtte for de lokale styrkene: de gjenopprettede regjeringsstyrkene, krigere fra den autonome kurdiske regionen og pro-iranske sjiamilitser i Irak, samt venstreorienterte kurdiske krigere i Syria. Krigen mot IS lyktes med relativt lave kostnader for USA, i skarp kontrast til de kostbare, mislykkede invasjonene til Bush jr. i Afghanistan og Irak. Men Obama overgikk sin forgjenger i bruk av droner, siste skrik innen avstandskrigføring, med høye dødstall som resultat.2Se Emran Feroz, «Obama’s Brutal Drone Legacy Will Haunt the Biden Administration», Foreign Policy, Washington, 17. desember 2020.
Trump videreførte Obamas politikk, til tross for at han virket besatt av å reversere alt forgjengeren hadde gjort. Etter å ha forsøkt å få til en bedre avtale med Taliban, forpliktet han seg til å trekke de amerikanske styrkene ut av Afghanistan innen 1. mai i år. Han fortsatte den utstrakte bruken av droner, og sørget for å unndra dronekrigen offentlig kontroll, i enda større grad enn den allerede var.3Se Hina Shamsi, «Trump’s Secret Rules for Drone Strikes and Presidents’ Unchecked License to Kill», American Civil Liberties Union (ACLU), 5. mai 2021, www.aclu.org. Trump skilte seg imidlertid fra Obama ved at han gjerne tok i bruk tyngre skyts enn droner. Mindre enn tre måneder etter at han hadde tiltrådt, beordret Trump et missilangrep mot Assad-regimets militæranlegg i Syria 7. april 2017. 13. april samme år ga han ordre om å bruke «alle bombers mor» (GU-43/B MOAB, USAs kraftigste konvensjonelle bombe) for første gang, mot et IS-KP-mål i Afghanistan.
Øker militærutgiftene
Biden har fortsatt langs dette sporet. Under valgkampen uttalte han at han ville følge militærdoktrinen inspirert av «lærdommen fra Vietnam», som var blitt brukt mot IS i Irak og Syria. I fjor vår skrev han: «Det er en stor forskjell mellom storstilt utplassering av titusenvis av kampstyrker på ubestemt tid, som det må bli slutt på, og å bruke noen hundre spesialsoldater og etterretningsstyrker for å støtte lokale partnere mot en felles fiende. Disse mindre oppdragene er militært, økonomisk og politisk bærekraftige, og de fremmer vår nasjonale interesse.»4Joseph R. Biden, Jr., «Why America Must Lead Again», Foreign Affairs, Washington, mars–april 2020.
Biden sørget for fullstendig tilbaketrekning av de amerikanske troppene fra Afghanistan, og unnet seg bare fire måneders forsinkelse, uten at han dermed klarte å unngå kollapsen hele verden var vitne til. Da han beordret et nytt missilangrep mot iranske mål i Syria, bare en måned etter at han hadde flyttet inn i Det hvite hus, viste han at han, som Trump, ikke ville nøle med å ta i bruk hele arsenalet av avstandsvåpen. 29. august fant han også det han trodde var en god anledning til å gi en offentlig demonstrasjon av sin vilje til å bruke droner, da han bombet et kjøretøy i Afghanistan som angivelig var fylt med sprengstoff beregnet på en ny selvmordsbombing mot flyplassen i Kabul – på størrelse med angrepet som tre dager tidligere hadde tatt livet av 180 mennesker, hvorav 13 amerikanske soldater.
Etter en knusende sak i New York Times måtte Pentagon 17. september innrømme at de hadde tatt feil og drept ti sivile, hvorav sju barn.5Se Eric Schmitt og Helene Cooper, «Pentagon acknowledges Aug. 29 drone strike in Afghanistan was a tragic mistake that killed 10 civilians», New York Times, 17. september 2021. Ingen av militærlederne trakk seg.6Peter Maas, «America’s Generals Are Cowards. Fire Them All», The Intercept, 23. september 2021. Det er fordi drap på sivile skjer ofte og er en iboende «utilsiktet skade» i bruken av droner, i likhet med alle andre typer avstandsvåpen. Ifølge britiske The Bureau of Investigative Journalism skal USA mellom 2010 og 2020 ha utført over 14 000 droneangrep og drept mellom 8800 og 17 000 mennesker, av disse var mellom 910 og 2200 sivile.7«Drone Warfare», The Bureau of Investigative Journalism, London.
Samtidig øker USA sine militærutgifter for å bevare sitt globale hegemoni, avskrekke rivalene Kina og Russland, og true alle mindre mektige land som skader USAs interesser med at de vil lide samme skjebne som Irak. Til stor glede for landets militærindustrielle kompleks. For til tross for tilbaketrekningen fra Afghanistan, la Biden-administrasjonen i høst fram for Kongressen et militærbudsjett på 715 milliarder for det kommende året. 23. september vedtok Representantenes hus med 316 mot 113 stemmer å legge til 25 milliarder. Dermed er militærbudsjettet nominelt sett (ikke inflasjonsjustert) nær rekorden fra 2011,8Se Joe Gould og Leo Shane III, «Plans for bigger defense budget get boost after House authorization bill vote», Military Times, Vienna (Virginia), 24. september 2021. det vil si før USA hadde trukket seg ut av Irak.
Oversatt av redaksjonen
Gilbert Achcar er professor i utviklingsstudier ved School of Oriental and African Studies (SOAS) ved Universitetet i London.
- 1Se Gilbert Achcar, «The US Lost in Afghanistan. But US Imperialism Isn’t Going Anywhere», Jacobin, New York, 4. september 2021.
- 2Se Emran Feroz, «Obama’s Brutal Drone Legacy Will Haunt the Biden Administration», Foreign Policy, Washington, 17. desember 2020.
- 3Se Hina Shamsi, «Trump’s Secret Rules for Drone Strikes and Presidents’ Unchecked License to Kill», American Civil Liberties Union (ACLU), 5. mai 2021, www.aclu.org.
- 4Joseph R. Biden, Jr., «Why America Must Lead Again», Foreign Affairs, Washington, mars–april 2020.
- 5Se Eric Schmitt og Helene Cooper, «Pentagon acknowledges Aug. 29 drone strike in Afghanistan was a tragic mistake that killed 10 civilians», New York Times, 17. september 2021.
- 6Peter Maas, «America’s Generals Are Cowards. Fire Them All», The Intercept, 23. september 2021.
- 7«Drone Warfare», The Bureau of Investigative Journalism, London.
- 8Se Joe Gould og Leo Shane III, «Plans for bigger defense budget get boost after House authorization bill vote», Military Times, Vienna (Virginia), 24. september 2021.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
