«Vi starter raidet!» En fredagskveld i juli gir Mikhail Lazutin signal om at tiden er inne for å gå til verks. Han går gjennom porten til Kalininplassen, hvor noen hundre fulle unge moskovitter fester høylytt. Den 25 år gamle lederen for ungdomsbevegelsen Lev Protiv («Løve imot») har kommet hit sammen med fem svære medhjelpere og to kameraer for å hjelpe en oppgitt nabo, som klager over at barna ikke får sove på grunn av all festingen på plassen.
De unge festerne gjenkjenner straks den berømte youtuberen og hans gjeng med gledesdrepere, som setter i gang med sin vanlige oppvisning, noe de er blitt drevne i på sju år: Noen av festerne hyller ham sarkastisk, andre knytter nevene, mens andre igjen foretrekker å forlate stedet. Nok en gang påtar Lazutin seg den selvutnevnte rollen som lovens lange arm på en plass der alkohol og tobakk i prinsippet er forbudt. Han forsøker først å tvinge lovbryterne til å slutte å drikke med trusler om straff. Når det ikke virker, ringer han politiet.
Alt blir filmet og stedet lyst opp med en lyskaster. Meningsutvekslingene før politiet kommer, utarter raskt til krangling, spesielt med de mest berusede. Denne kvelden kulminerer raidet, rikt på banneord og tilløp til slåssing, med at liket til en ung narkotikabruker helt tilfeldig blir funnet på et toalett på plassen. Idet en aggressiv mann væpnet med kniv flykter, setter Lazutin og gjengen hans etter ham, etterfulgt av en politibetjent som sliter med å holde følge. De kommer etter hvert andpustne og tomhendte tilbake, og skjeller ut politifolkene som ble værende på plassen, og retter kameraet mot dem: «Skammer dere dere ikke over å la kollegaen deres løpe alene etter en farlig kriminell?» Etter å ha truet med å levere en klage på dem – «Vi får se hva sjefene deres synes når de ser disse bildene!» – sier de: «Dere bør gjøre deres plikt, slik vi borgere gjør!»
«Borgerovervåkning» for politiet
Lazutin og Lev Protiv viser hvordan håndhevelse av lov og orden i Putins Russland er i ferd med å endre seg, men de er ikke alene om å ta loven i egne hender. I alle verdenshjørner tar stadig flere selvutnevnte rettferdighetsforsvarere på seg politiets rolle for å bekjempe hensynsløshet, lovovertredelser eller atferd de ser som umoralsk. De begrunner ofte sitt engasjement med at politimyndighetene er for likegyldige, slappe, inkompetente eller kyniske. De velger sine bytter i de mest sårbare delene av befolkningen og hevder at de handler på vegne av «fellesskapet» for å forsvare uskyldige ofre, som regel kvinner og barn. Enten det er en ordenspatrulje, en lynsjing eller en summarisk henrettelse, er metodene deres like spektakulære som kontroversielle. Ikke ulikt fortidens offentlige avstraffelser, iscenesetter de gjerningene sine for å berøre et publikum.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Lev Protiv er samtidig unik i mer enn én forstand. Ungdomsbevegelsen har vært aktiv siden 2014 og presenterer seg som et «sosialt prosjekt» for å fremme en sunn livsstil hos unge russere. Lazutin snakker som om han har studert sivilsamfunnsledelse. For ham handler det om å gjennomføre konkrete, tilsynelatende avpolitiserte «prosjekter», med hjelp av frivillige som vil vise sin nytte for samfunnet. Slik er han med på å forme det sivilsamfunnet myndighetene ønsker, hvor «konstruktive» organisasjoner blir tatt inn i folden og for kritiske ikke-statlige organisasjoner fjernet. Lev Protiv ser det også som en del av sin eksistensberettigelse å drive «borgerovervåking» for politiet, som griper inn på organisasjonens forespørsel. De unge medlemmene kjenner loven ned til minste detalj og irettesetter også politifolk som åpenbart frykter å bli hengt ut offentlig.
Hver sin nisje
Men oppstramming av det russiske samfunnet er ikke den eneste drivkraften til Lazutin, som også viser seg å være en ivrig forretningsmann. Tre dager etter raidet i juli legges videoen ut – i episoder – på sosiale medier, inkludert Lev Protivs YouTube-kanal, som har nesten to millioner abonnenter.
Hver video begynner med en ansvarsfraskrivende disclaimer, hvor det understrekes at formålet er bevisstgjøring og ikke et forsvar for vold. Denne blir umiddelbart fulgt av en annonse for et klesmerke som tilbyr rabatter til Lazutins fans. Reklameannonsen, som plasseres i Lev Protivs mest populære YouTube-videoer, gir selvtektsgründeren en betydelig inntekt. Youtuberen legger heller ikke skjul på det: Uten å bryte helt med retorikken om Lev Protiv som et «sosialt prosjekt», ser han også på raid som et «arbeid» han er opptatt av å tjene penger på. Det er ingen tvil om at han er populær. Videoene hans har blitt sett flere hundre millioner ganger siden kanalen ble opprettet, og på gata kommer folk bort og hilser hjertelig på ham og ber om selfies.
Lev Protiv er et utslag av selvtektsfeberen som rammet russiske byer på 2010-tallet. Her finner vi ikke bare folk som Lazutin som forsvarer folkehelsen med muskler og trusler, men også selvutnevnte sedelighetspoliti og trafikkpoliti. Ungdomsgrupper har startet å jakte på ulovlige innvandrere, narkolangere og pedofile, men også uvørne sjåfører, skruppelløse butikkeiere som selger utgåtte varer, og korrupte trafikkledere. Hver gruppe velger sin nisje, som de forsøker å sette sitt stempel på.
Med gulrot og pisk
Dette fenomenet har utviklet seg i takt med framveksten av sosiale medier i Russland siden slutten av 2000-tallet. Et raid er meningsløst hvis det ikke blir filmet, redigert og spredt på sosiale medier.
Selvtektsgjerningen blir brukt – mer eller mindre vellykket – som PR-strategi og for å skape seg et rykte, og brukes både av youtubere på jakt etter sensasjonelt innhold og av høyreekstremister. For eksempel har en ultra-ortodoks parlamentariker fra Putins parti Forent Russland deltatt i straffeekspedisjonene til «pedofiljegere» med kamera på slep, mens en Putin-vennlig ungdomsaktivist i 2010 grunnla StopHam, som har blitt kjent verden over for å filme, skjelle ut og straffe bilister som bryter trafikkreglene.1Se Hélène Richard, «Moskva kveles», Le Monde diplomatique, august 2015.
I den Putin-lojale opposisjonen dukker mange folkevalgte fra Russlands liberaldemokratiske parti, et høyrepopulistisk parti ledet av Vladimir Zjirinovskij, opp sammen med populære unge vigilanter i byen deres og deltar i raid mot apoteker som selger legemidler uten å kreve resept, eller i bakgårder hvor alkoholikere samles. Slik forsøker ytre høyre å vise sitt samfunnsengasjement og pynte på imaget. I 2012 begynte nynazisten Maksim «Kjøttøksa» Martsinkevitsj, kjent for sin fremmedfiendtlige vold, å jakte på pedofile. Han produserte videoer der han mishandlet ofrene sine og viste dem fram for de mange seerne som fulgte med på selvtektseskapadene hans. I midten av forrige tiår ble prosjektet hans – kalt Occupy Pedophilia – kopiert i provinsene av nynazister som begynte å filme at de bortførte og ydmyket folk anklagd på sosiale medier for pedofili. En annen beryktet nynazist, Vjatsjeslav «Røde Tarzan» Datsik, også kjent som MMA-utøver, havnet i medienes søkelys i 2016 for å ha organisert en nattlig straffeekspedisjon mot et bordell i St. Petersburg, hvor de tvang sexarbeiderne og kundene til å gå nakne til politistasjonen.
Mengden og mangfoldet av gryende selvtektsgrupper forklarer hvorfor regjeringen har endret holdning til disse gruppene. Med gulrot og pisk støtter regjeringen gjerne noen og undertrykker andre, mer eller mindre ivrig. I likhet med vennene i StopHam fikk Lazutin i to år (2014–2015) rundt 1,7 millioner kroner i statsstøtte til Lev Protivs «operasjoner». Den institusjonelle koblingen er ikke alltid like uttalt. Andre grupper støttes uoffisielt, for eksempel Ungdommens narkokommando, som mellom 2010 og 2013 gjennomførte en rekke straffeekspedisjoner mot langere i Moskva. De filmet også gjerningene sine, og skilte seg ut med en ekstrem bruk av fysisk tvang og ødeleggelse av eiendeler. De bakbandt og banket opp folk uten at de noensinne ble plaget av politiet. De selvtektsgruppene som myndighetene har slått ned på, er enten nynazister – som «Kjøttøksa», dømt til fem års fengsel i 2014 og funnet død på cellen under mystiske omstendigheter i fjor – eller bloggere som tar for seg politiske eller offentlige ledere. Så langt har Lazutin klart å offentlig ydmyke politifolk på laveste nivå uten å havne i trøbbel. Det klarte ikke Erik «Davidujtsj» Kituasjvili, kjent for å fange og filme korrupte trafikkbetjenter. Da han i en video i 2015 gikk til angrep på en avdeling i innenriksdepartementet som han mente sto bak en omfattende ulovlig handel med bilskilt, sendte myndighetene rettsvesenet på ham. Plutselig ble den kjente bloggeren siktet for svindel.
Outsourcet overvåkning
Er selvtektens tid kommet? Utenfor Russland flommer det over av selvtektsgrupper som lager show og irettesetter folk, noe som kan tyde på en global begeistring for summarisk justis. Fra ørkenområdene på grensen mellom Mexico og USA til de overfylte veiene i indiske Punjab, fra de stigmatiserte barrios i de latinamerikanske metropolene til de travle markedene i Vest-Afrika, er selvtekt i ferd med å bli normalt. Med kritikk av fraværende myndigheter eller for ettergivende straffer, tar tilhengerne seg retten til å straffe og nøler ikke med å bryte loven for å opprettholde orden. De velger seg som regel de sakene det er generell enighet om og de mest sårbare målene, dermed blir de sjelden straffet, men unnslipper ikke alltid å bli straffeforfulgt. De står ikke tilbake for de amerikanske vigilantes2Det opprinnelig spanske begrepet vigilante kom inn det engelske språket i USA på 1800-tallet som en betegnelse på medlemmer av «årvåkenhetskomiteer». Det førte til substantivet vigilantism, som vi her kaller vigilantisme. som på 1800-tallet utdelte brutale straffer til hestetyver, eller lynsjemobbene i samme land som ville hevde den hvite rases herredømme.
Den globale entusiasmen for selvtekt er ikke desto mindre unik for vår tid. Det skyldes først og fremst at den går imot det moderne rettsvesenets ideal om å rehabilitere lovbrytere. Selv i såkalt liberale demokratier har dette idealet mistet fotfeste de siste tiårene, under påvirkning fra en offentlig diskurs om at man trenger strengere og mer ydmykende straffer, og at det er det folk ønsker. Dagen etter knivangrepet i en kirke i franske Nice i oktober i fjor, hvor tre personer mistet livet, etterlyste statsråden med ansvar for statsborgerskap, Marlène Schiappa, at man måtte løsne rettsstatens lenker. Hun ville lytte til dem «som spør hvorfor politiet ikke drepte denne terroristen, som nå opptar en sykehusseng».3Charlotte d’Ornellas, Geoffroy Lejeune, Tugdual Denis, «Marlène Schiappa: ‘Plus personne ne supporte ce qui nous arrive’», Valeurs actuelles, nr. 4380, 5.–11. november, 2020. I kjølvannet av disse kravene om strengere straffer dukker det opp vigilanter som er imot ethvert prosjekt om å tilbakeføre kriminelle til samfunnet, som de mener er både kontraproduktivt og kostbart.
Det økonomiske argumentet – å spare ærlige skattebetalere for den økonomiske byrden det er å fengsle uforbederlige forbrytere – er på ingen måte nytt. Det fantes allerede hos de amerikanske vigilantes i Det ville vesten, hvor en del av attraksjonen til den summariske justisen lå i budsjettbesparelsene. Kravet om et billigere rettsvesen har imidlertid fått et nytt liv i vår nyliberale tidsalder. Det passer som hånd i hanske med påbudene om å redusere offentlige utgifter og å ansvarliggjøre enkeltindividene. Som i Russland finner vi også i Afrika (blant annet i Benin, Nigeria og Tanzania) sikkerhetssamarbeid mellom vigilanter og veipoliti og andre politiavdelinger. Disse partnerskapene antyder at den nyliberale staten i stadig større grad outsourcer overvåkning, og tidvis også politi- og straffemyndighet.
Digital vigilantisme
Framveksten av sosiale medier har bidratt til å gjøre selvtekt mulig for de fleste, uansett budsjett og kampsak. Spredning av rykter, hobbyetterforskning og offentlige avstraffelser er langt fra nye fenomen, men med digital teknologi kan alle samle inn informasjon, spre den og vise straffen for en offentlighet. Uansett om det er i Frankrike, India eller Mexico, skjer lynsjinger i det 21. århundret ofte på bakgrunn av rykter spredt på sosiale medier – slik som straffeekspedisjonen mot romfolk i Paris-regionen i mars 2019. For eksempel kan noen ha rapportert om en mistenkelig varebil i nærheten av et sted hvor et barn har forsvunnet. Det vekker så et kall hos hobbydetektiver som tror de bidrar til etterforskningen ved å ta bilder av mistenkelige kjøretøy og sjåførene. Menneskejakten avsluttes med en video av at de antatt skyldige blir banket opp eller drept, som blir spredt stort og får mye respons.
Uten å nå et slikt nivå av fysisk vold, er «den digitale vigilantismens» foretrukne våpen naming and shaming, det vil si å spre opplysninger om forkastelige gjerninger eller identiteten til den antatte lovbryteren. Et eksempel her er «pedofiljakten» som er populær i mange land. Sosiale medier forenkler ikke bare vigilantenes evne til å fange antatte skyldige, men gir også publisitet til selvtektsgjerningene: Mens kamera går, møter de potensielle pedofile som de har lurt til å tro at skal møte en mindreårig.
Profilen til disse selvutnevnte håndheverne av lov og orden virker lett å lage. Det dreier seg ofte om en reaksjonær hvit mann som er ivrig etter å opprettholde eller gjenopprette en orden som passer ham. Disse trekkene er særlig tydelige hos de som jakter på utlendinger som de ser som potensielle kriminelle. I USA passer Minutemen i Arizona til denne beskrivelsen: De rekrutterer nostalgiske veteraner til å patruljere langs grensen i håp om å fange irregulære innvandrere eller «coyoter», menneskesmuglerne som i likhet med dem kjenner ørkenen inn og ut.
Amerikanske røtter
I likhet med jakten på pedofile tiltrekker jakten på migranter seg mange amatører: Ofte dreier det seg om PR-operasjoner fra høyreekstreme grupper – som Soldiers of Odin i Finland, Génération identitaire i Frankrike og La Meute i Quebec – men noen nøler ikke med å gå fra ord til handling, spesielt i østeuropeiske land. I Bulgaria skrøt «migrantjegeren» Dinko Valev i 2016 av å ha fanget tolv syrere på grensen til Tyrkia, som han kalte «terrorister» og «talibanere» som var kommet til Bulgaria for å utføre terrorangrep. Butikkeieren og bryteren født i 1987, kjent for å ha et stort kors tatovert på brystet, blir likt av de som i likhet med ham mener den bulgarske regjeringen er for passiv overfor «innvandrerfaren».
Fremmedfrykten retter seg ikke bare mot innvandrere, men også mot nasjonale minoriteter. I India har kampen mot storfesmuglere fått en egen organisasjon: hindunasjonalistiske Gau Raksha Dal, Cow Protection Movement, som ble startet i 2012. Organisasjonen består av unge arbeidsledige som blir betalt for å tjene det de ser som en god sak. Organisasjonen fikk et oppsving da Narendra Modi kom til makten i landet to år senere. Aktivister patruljerer veiene og inspiserer mistenkelige lastebiler, skjeller ut hinduistiske sjåfører og banker opp muslimer. Legitimiteten til kampen deres gir dem en viss straffefrihet, og de nøler ikke med å selv diktere loven på veiene og drive med utpressing, men de klarer ikke alltid å unngå at det bryter ut skandaler.
I USA, hvor forestillingen om vigilanten har sine røtter, har selvtekt historisk sett handlet om å beskytte eiendommen og familien sin mot tyver og voldtektsmenn. Fra 1800-tallet motiverte ønsket om å forsvare privat eiendom grunneiere og bønder til å ta loven i egne hender, eller å organisere patruljer og kjøpe utstyr til vigilantes.
I andre sammenhenger, i Afrika sør for Sahara eller Latin-Amerika, er det bønder eller handelsmenn som organiserer seg for å slå ned på tyveri, og ikke nødvendigvis den lokale eliten. De forsøker likevel å opprettholde den økonomiske orden de opererer i. Bakassi Boys dukket opp på slutten av 1990-tallet på markedet i Aba sørøst i Nigeria, etter initiativ fra skomakere og handelsmenn som ville forsvare seg mot væpnede tyver. De spredte seg siden i delstatene Abia og Anambra, hvor de ofte gjør grovarbeidet til de politiske lederne.
Indiske kvinner på hevntokt
I slumbyen Dharavi i Mumbai er det kvinner som står for selvtekten. Aktivister fra Mahila Aghadi («Kvinnefronten») har skaffet seg et solid rykte som de svakes forsvarere, og innbyggerne i nabolaget kjenner godt til bragdene deres. Under sitt feltarbeid i byen på begynnelsen av 2000-tallet, ble antropologen Atreyee Sen invitert til å bli med en gruppe aktivister til en skole hvor en ansatt var anklaget for seksuell trakassering. Her så hun den maktesløse mannen forgjeves forsøke å beskytte testiklene mot linjalene som angriperne slo ham med. De tvang ham så til å be offeret om unnskyldning flere ganger, før han ble tvunget til å forkynne at den kvinnelige læreren han skulle ha trakassert var hans «søster». I en teatral gest veltet lederen for gruppen et skrivebord over den vettskremte mannen etter å ha gitt ham en siste advarsel: «Pass på, ikke knull søstrene dine!»4Atreyee Sen, Shiv Sena Women. Violence and Communality in a Bombay Slum, Hurst, London, 2007.
Som provokasjonene til kvinnene i Aghadi antyder, har selvtekt ikke alltid en tendens til å opprettholde eller gjenopprette skjeve maktforhold. Selvtekt blir også brukt av befolkninger som er opptatt av å kreve rettigheter og tidvis også av å endre samfunnsordenen og maktforhold. Selvsagt skjer det ikke alltid for progressive saker. Kvinnene i Aghadi tilhørte et hindunasjonalistisk parti som er kjent for vold mot den muslimske minoriteten, og er gjennomsyret av patriarkalsk ideologi. Kvinnene som ble rekruttert til denne reaksjonære bevegelsen kom ofte fra lavere kaster og opplevde daglig vold i hjemmet og seksualisert vold på arbeidsplassen, men de klarte likevel å sette sitt preg på den. De utnyttet partiets rykte og angrep voldelige ektemenn og arbeidsgivere som krevde seksuelle tjenester fra de mest sårbare arbeiderne. Uten å kalle seg feminister, klarte disse aktivistene å få til reelle framskritt, som å tvinge politiet til å behandle dem bedre.
I gapestokken
Også andre sosialantropologiske verk har dokumentert selvtekten til undertrykte, som i de fattige strøkene i de store metropolene i det globale sør, som i flere tiår har blitt herjet av nyliberalisme. En undersøkelse har vist hvordan innbyggerne i barrios i utkanten av den bolivianske byen Cochabamba fanger unge tyver og slår, binder og skamklipper eller i noen tilfeller brenner dem levende. Denne offentlige avstraffelsen blir iblant avbrutt i siste liten av politiet, som blir møtt med steinkast. Mens offentlige myndigheter diskrediterer denne volden, som i deres øyne viser den særegne villskapen til de fattigste, kan den også ses som en anklage mot myndighetene, en offentlig protest utført på vegne av forsømte og marginaliserte befolkninger.5Se Daniel M. Goldstein, The Spectacular City. Violence and Performance in Urban Bolivia, Duke University Press, Durham / London, 2004; Angelina Snodgrass Godoy, Popular Injustice. Violence, Community and Law in Latin America, Stanford University Press, 2006.
En lignende dynamikk kan vi også se i den moralske panikken som skapes av «kjønnsorgantyver» i flere vestafrikanske land. De påståtte ofrene er unge menn som klager på et offentlig sted (på et marked, i en taxi) over at kjønnsorganet deres har forsvunnet eller krympet etter fysisk kontakt med en mistenkelig fremmed, ofte en fremmed på gjennomreise. Siden forbrytelsen framstår som en trussel mot gruppens videre liv, får den påståtte skyldige en fiendtlig folkemengde etter seg. Rundt femti tilfeller av lynsjinger knyttet til slike anklager ble registrert i over tjue land på 1990- og 2000-tallet.6Julien Bonhomme, Les voleurs de sexe. Anthropologie d’une rumeur africaine, Seuil, Paris, 2009.
Kan selvtekten, om målet ikke nødvendigvis er å forsvare et sosialt hierarki, brukes til progressive formål? Folk som vil avdekke urettferdighet tyr gjerne til en digital vigilantisme som ender i en offentlig anklage mot navngitte personer, hvor målet er å påføre enkeltpersoner skade for å reparere en urett, yte rettferdighet og samtidig forsvare en mer generell sak. Prosjektet «This is Lebanon», startet av en tidligere hushjelp med nepalsk bakgrunn som nå bor i Canada, forsvarer rettighetene til innvandrerhushjelper med å sette voldelige arbeidsgivere i en offentlig gapestokk.
Revolusjonær eller puritansk moral
Selvtekt er også et tema i feministkretser. Det viser initiativene som dukket opp i kjølvannet av #MeToo-bevegelsen, hvor målet var å henge ut offentlig menn som drev med seksuell trakassering. I 2017 skapte jusstudenten Raya Sarkar skandale i USA da hun på Facebook la ut en liste med 72 akademikere hun anklaget for seksuell trakassering og voldtekt. Frakoblet den hvite og reaksjonære arketypen, har vigilanten en tendens til å gå i ett med aktivisten og gi seg selv retten til å straffe for å få slutt på urett. Pressen skriker gjerne opp om klima- eller dyrevernsaktivister som tar loven i egne hender, når aktivister angriper eiendommene til bønder eller oppdrettere de er i konflikt med. Disse aktivistene blir anklaget for å ta loven i egne hender, men mener snarere at de driver med sivil ulydighet.
Kritikken av de offisielle rettsprosessene og ambisjonen om en mot-rett uten elitenes tyranni og deres lover finner sitt grensepunkt i rettspraksisen til væpnede nasjonalistiske eller revolusjonære organisasjoner. Fra de franske maoistene på 1970-tallet til de nepalske opprørerne på 1990-tallet, dyrket maoistbevegelsene et ideal om en folkejustis. For smågruppene som gikk over til væpnet kamp i «blyårene» i Europa og Latin-Amerika, er dette prosjektet fortsatt på skissestadiet og er sjelden mer enn stunt. Henrettelse av «folkefiender» etter liksomrettssaker, er ikke et alternativ til det borgerlige rettsvesenet, men mest en måte å utfordre de rådende maktene på.
Når langvarige opprørsbevegelser sikrer seg autoritet i sine territorielle bastioner, innfører de ofte måter å etablere en sosial og juridisk orden på, som konkurrerer med statens. Fra irske IRAs straff av narkotikasmuglere med kuler i kneet (knee-capping) til FARC-geriljaen i Colombia som lover dødsstraff for voldtektsmenn og de som begår incest, forsterker opprørsbevegelsene sin autoritet gjennom å slå ned på vanlig kriminalitet. Straffeiveren styrkes også av en revolusjonær moral som i mange tilfeller bunner i en puritanisme som ikke står tilbake for puritanismen i det borgerlige samfunnet. Når opprørerne påtar seg rollen som politi og dommer, har de en tendens til å legge til side prosjektet sitt om å styrte den offisielle juridiske ordenen for heller å jobbe for å opprettholde orden.
Oversatt av redaksjonen
Gilles Favarel-Garrigues og Laurent Gayer er forfattere av Fiers de punir. Le monde des justiciers hors-la-loi (2021).
- 1Se Hélène Richard, «Moskva kveles», Le Monde diplomatique, august 2015.
- 2Det opprinnelig spanske begrepet vigilante kom inn det engelske språket i USA på 1800-tallet som en betegnelse på medlemmer av «årvåkenhetskomiteer». Det førte til substantivet vigilantism, som vi her kaller vigilantisme.
- 3Charlotte d’Ornellas, Geoffroy Lejeune, Tugdual Denis, «Marlène Schiappa: ‘Plus personne ne supporte ce qui nous arrive’», Valeurs actuelles, nr. 4380, 5.–11. november, 2020.
- 4Atreyee Sen, Shiv Sena Women. Violence and Communality in a Bombay Slum, Hurst, London, 2007.
- 5Se Daniel M. Goldstein, The Spectacular City. Violence and Performance in Urban Bolivia, Duke University Press, Durham / London, 2004; Angelina Snodgrass Godoy, Popular Injustice. Violence, Community and Law in Latin America, Stanford University Press, 2006.
- 6Julien Bonhomme, Les voleurs de sexe. Anthropologie d’une rumeur africaine, Seuil, Paris, 2009.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
