Alice Neels slagmark

Etter å ha blitt oversett stort sett hele livet, fikk Alice Neel en beskjeden anerkjennelse i sine siste år. 37 år etter hennes død er den amerikanske kunstneren endelig offisielt tatt inn i varmen. Og det er bra, for det betyr at flere vil få se maleriene hennes. Samtidig er det på sin plass å spørre: Hvorfor får hun så mye oppmerksomhet nå, etter mange år med likegyldighet?

Alice Neel (1900–1984) ble født inn i en middelklassefamilie i Pennsylvania. I 1925 ble hun uteksaminert fra kunstskolen Philadelphia School of Design for Women. Så fulgte et mislykket ekteskap, et barn som døde, en alvorlig depresjon, en rekke elskere, to sønner som hun oppdro alene, og tretti år med motgang i New York – først i Greenwich Village, så i Spanish Harlem. Hun hadde minimalt med penger og få viste interesse for kunsten hennes. Under den store depresjonen ble hun inkludert i New Deal-programmene Public Works of Art Project og Works Projects Administration, som fra 1933 til 1943 engasjerte rundt ti tusen kunstnere. Allerede før hun ble med i Communist Party USA (CPUSA) i 1935, hadde Neel sluttet seg til kommunistene for å arbeide for likestilling, afro-amerikanernes rettigheter og kvinnekampen. Fra 1946 gjorde hun flere illustrasjoner for den kommunistiske månedsavisen Masses & Mainstream. I 1955, mens mccarthyismen herjet på sitt verste, ble hun avhørt av FBI, som hadde overvåket henne en stund og i sin rapport definerte henne som «en romantisk-bohemsk kommunist».
(…)