Kort tid før agronomen René Dumont ble den første miljøkandidaten i et fransk presidentvalg i 1974, tok han i franske Le Monde diplomatique opp valget miljøpartiene sto overfor. Vi kan, skrev han, forsøke å skape bevissthet hos våre ledere. Men «det virker lite sannsynlig at vi skal få en så storslått oppblomstring av ‘nye mennesker’ under et kapitalistisk styre. Kristendommen har forsøkt i to tusen år, til ingen nytte, fordi den alltid har rådet de rike egoistene til å være snille, i stedet for å forkynne at de fattige må gjøre opprør og starte et korstog mot bankhvelvene».
Dumont så fra starten av miljøkampen som en internasjonal og pasifistisk kamp, hvor et systemskifte måtte drives fram av folkene i det globale sør. Samtidig som de fleste land i sør var blitt avkoloniserte, satte FNs miljøkonferanse i Stockholm i juni 1972 «rasjonell planlegging», «vitenskap og teknologi» og kampen mot «kolonialisme og andre typer undertrykkelse» på dagsorden for en gryende politisk miljøbevegelse. Sammen med det første britiske miljøpartiet People, og noen år senere Die Grünen i Tyskland, gikk Dumont inn i politikken uten å gå på akkord med sine overbevisninger. Men oppslutningen uteble for miljøpartiene. Mellom frykten for atomapokalypse, behovet for utvikling i det globale sør og forbrukskjøret i nord, var bevaringen av en levelig planet knapt et sandkorn i folks bevissthet. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
