En klynge med enkle lagerhaller ligger langs motorveien i Ghout al-Shaal, et slitent strøk med bilverksteder og skraphauger i Libyas hovedstad Tripoli. Det tidligere sementlageret ble gjenåpnet i januar i fjor. Murene rundt er blitt bygd opp og toppet med piggtråd. Menn i blå og svarte uniformer, bevæpnet med kalasjnikover, holder vakt utenfor en blå konteiner som brukes til kontor. På et skilt på porten står det «Direktorat for bekjempelse av ulovlig migrasjon». I realiteten er det et hemmelig fengsel for migranter, kalt Al-Mabani, «Bygningene».
Klokka tre om natta 5. februar i fjor kom 28 år gamle Aliou Candé, en tettbygd og sjenert migrant fra Guinea-Bissau, til fengselet. Han hadde reist hjemmefra halvannet år tidligere, da det gikk nedover med familiens gård. Målet var å slutte seg til sine to brødre i Europa, men han ble fanget av den libyske kystvakten da han forsøkte å krysse Middelhavet i en gummibåt sammen med over hundre andre migranter. Kystvakten sendte dem til Al-Mabani.
Her ble de stuet inn i celle nr. 4, hvor to hundre andre migranter allerede var plassert. Det var knapt noe sted å sitte, og de som satt på gulvet, måtte vri seg unna for ikke å bli tråkket på. Lysstoffrørene i taket var på hele natta. Et lite gittervindu i døra var den eneste kilden til naturlig lys. Fugler hekket i takbjelkene, og fjær og avføring falt ned på fangene. På veggene hadde migranter skrevet slagord som viste deres besluttsomhet: «En soldat trekker seg aldri tilbake» og «Med lukkede øyne rykker vi fram». Candé trengte seg inn i det innerste hjørnet og begynte å få panikk. «Hva skal vi gjøre?» spurte han en medfange.
Ingen i verden utenfor Al-Mabanis murer visste at Candé var tatt til fange. Han var ikke siktet for noen forbrytelse, han fikk ikke lov til å snakke med en advokat, og han fikk heller ingen indikasjon på hvor lenge han ville bli holdt fengslet. De første dagene holdt han seg mest for seg selv og underkastet seg stedets dystre rutiner.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
«Helvete på jord»
Fengselet drives av en milits med det eufemistiske navnet Offentlig sikkerhetsbyrå, og militsens krigere patruljerte gangene. Rundt 1500 migranter ble holdt der, i åtte celler, adskilt etter kjønn. Det var bare ett toalett per hundre fanger, og Candé måtte ofte tisse i vannflaske eller gjøre sitt fornødne i dusjen. Migrantene sov på tynne gulvputer, som det ikke var nok av, derfor byttet de på dem – noen lå på dem om dagen, andre om natta. Fangene sloss om å sove i dusjen, hvor det var bedre ventilasjon. To ganger om dagen fikk de ordre om å marsjere i rekke ut på gårdsplassen, hvor de verken fikk lov til å se opp mot himmelen eller snakke. Vakter satte store skåler med mat på bakken, som dyrepassere, og migrantene samlet seg rundt for å spise.
Vaktene slo fanger som ikke adlød ordre med det de hadde for hånden: en spade, en slange, en ledning, en gren. «De slo alle uten noen grunn», forteller Tokam Martin Luther, en eldre kamerunsk mann som sov på en matte ved siden av Candé. Når en fange døde, spekulerte de andre på om liket ble dumpet ved en haug med grus og mursteiner bak en av anleggets yttervegger. Vaktene tilbød å løslate migrantene mot et «gebyr» på 2500 libyske dinarer – rundt 4900 kroner. Under måltidene gikk de rundt med mobiltelefoner, slik at fangene kunne ringe til slektninger som kunne betale. Men familien til Candé hadde ikke råd til å betale løsepenger.
De siste seks årene har EU blitt stadig mer bekymret for de økonomiske og politiske kostnadene forbundet med å ta imot migranter fra Afrika sør for Sahara, og har opprettet et skyggesystem for å stoppe dem før de når Europa. EU har gitt utstyr og opplæring til den libyske kystvakten, en kvasi-militær organisasjon med bånd til landets militser, for å patruljere Middelhavet, sabotere redningsaksjoner og fange migranter som forsøker å ta seg til Europa.
Migrantene blir så internert på ubestemt tid i et nettverk av fengsler drevet av militsene. Internasjonale hjelpeorganisasjoner har dokumentert en rekke overgrep: fanger torturert med elektriske støt, barn voldtatt av vakter, familier utpresset for løsepenger, menn og kvinner solgt til tvangsarbeid. «EU har gjort noe de har vurdert nøye og planlagt i mange år», forteller Salah Marghani, Libyas justisminister fra 2012 til 2014. «Å skape et helvete på jord i Libya for å skremme folk fra å begi seg til Europa.»
Libya som skurken
I 2015 opprettet EU et flergiverfond for Afrika (EUTF), som de neste fem årene fikk nær 4,9 milliarder euro, hvorav en femtedel har gått til landene i Nord-Afrika for å takle migrantkrisen. Fondets fortalere beskriver det som et humanitært initiativ som gir utviklingshjelp og støtter kampen mot menneskehandel, men målet er hovedsakelig å presse afrikanske land til å innføre strengere kontroll av folkeforflytningene mellom de afrikanske landene, og å finansiere operasjonene for å fange migranter, uansett om de blir utført av paramilitære grupper eller grensepoliti.
I praksis innebærer det å flytte EUs grense til Nord-Afrika, samt å outsource grenseovervåkning, og iblant også å støtte undertrykkende statlige byråer. EU har for eksempel delt personopplysninger om etiopiere med etterretningstjenestene i hjemlandet, kjent for å fengsle og likvidere opposisjonelle under det forrige regimet. I Sudan har EU-midler gått til å opprette et etterretningssenter for landets hemmelige politi, som slo hardt ned på demonstrasjonene mot tidligere president Omar al-Bashir.
Libya, som de fleste migrantene drar til for å komme seg til Europa, er klassifisert som en mislykket stat, men har likevel blitt en sentral partner for EU for å stanse migrantene. I 2017 inngikk Italia en avtale med de libyske myndighetene (som senere ble godkjent av EU). I avtalen understrekes «den resolutte viljen til å samarbeide for å finne raske løsninger på problemet med irregulære migranter som krysser Libya for å ta seg til Europa via sjøveien». På seks år har EUTF gitt 450 millioner euro til libyske tiltak for å stanse migranter.
«Er EU fornøyd?», spør tidligere justisminister Marghani. «Intet normalt menneske kan være fornøyd med det som skjer. Men EU består av politikere med et politisk mål: Å få Libya til å framstå som skurken for å kamuflere hva de holder på med. Slik kan de snille europeerne si at de gir penger for å gjøre dette infernalske systemet tryggere.»
Dødens rute
Morgenen 13. september 2019 dro Candé til Europa med en koran, en dagbok, to bukser, to t-skjorter og 600 euro. «Jeg vet ikke hvor lang tid dette vil ta», sa han til sin kone. «Men jeg elsker deg, og jeg vil komme tilbake.»
Candé jobbet seg gjennom det sentrale Afrika, haiket eller snek på busser til han nådde Agadez i Niger, som en gang i tiden ble kalt Porten til Sahara. Historisk sett har grensene til mange sentralafrikanske land vært åpne, på samme måte som i EU. I 2015 presset EU-utsendinger Niger til å vedta en lov kalt lov 36: Over natta ble bussjåfører og guider, som i mange år hadde fraktet migranter nordover, erklært menneskesmuglere og risikerte opptil 30 år i fengsel. Migranter ble tvunget til å vurdere farligere ruter. Sammen med et halvt dusin andre bega Candé seg inn i Sahara, hvor de noen ganger sov i sanden i veikanten. «Varme og støv, det er forferdelig her», sa Candé til broren Jacaria på telefon. Han snek seg gjennom en del av Algerie kontrollert av banditter. «De vil fange deg og slå deg til du blir løslatt», sa han til broren. «Det er alt som skjer der.»
I januar 2020 ankom han Marokko, og fikk vite at passasjen til Spania ville koste ham 3000 euro. Jacaria oppfordret ham til å snu, men Candé sa: «Du har jobbet hardt i Europa. Du har sendt penger til familien. Nå er det min tur.» Han hørte at han kunne få en billigere båt til Italia i Libya. Han ankom Tripoli i desember, og bodde i en migrantslum kalt Gargaresh. Hans grandonkel Demba Balde (40), en tidligere skredder, hadde bodd som papirløs i Libya i flere år og hatt ulike jobber. Balde skaffet Candé en jobb som maler og forsøkte å få ham til å gi opp planen om å krysse Middelhavet. «Det er dødens rute», sa Balde til ham.
Full av håp
Libya har ikke alltid vært et ugjestmildt land for migranter. På 1960-tallet tiltrakk landets rike oljeforekomster mange arbeidere fra de arabiske nabolandene. På slutten av 1990-tallet kom også mange arbeidsinnvandrere fra Afrika sør for Sahara, lokket av Muammar Gaddafis panafrikanisme. Men Libyas holdning til migrantene endret seg i 2007. Nye regler gjorde i praksis gjestearbeiderne til «irregulære» innvandrere. I dag konkurrerer to regjeringer om å være landets legitime myndighet: den FN-anerkjente nasjonale enhetsregjeringen (GNA) i Tripoli og den selverklærte Libyas nasjonalhær (LNA) med sete i Tobruk, som støttes av Russland. Begge støtter seg på skiftende, kyniske allianser med væpnede, stammetilknyttede militser, som kontrollerer store deler av landet.
Den libyske kystvakten gjenspeiler denne situasjonen. Navnet får den til å høres ut som en offisiell militærorganisasjon, men den har ingen felles kommando. Den består av en rekke lokale patruljer langs landets 1800 kilometer lange kyst. FN og flere andre internasjonale organisasjoner har i lang tid påpekt at denne såkalte kystvakten har bånd til militsene, og anklaget den for å jobbe sammen med menneskehandlere.
Rundt klokka ti på kvelden i februar i fjor førte en smugler Candé og 130 andre til den libyske kysten. Her sendte han dem av gårde i en oppblåsbar gummibåt. Noen av migrantene brøt i begeistring ut i sang. Omtrent to timer senere nådde båten internasjonalt farvann. Sittende på båtkanten følte Candé seg full av håp.
Smugleren hadde overlatt ansvaret til tre migranter. En «boussolier» passet på at båten holdt kursen med et kompass. En «kaptein» styrte motoren og holdt satellitt-telefonen, som han skulle bruke til å ringe aktivistgruppen Alarm Phone og be om å bli reddet når de var langt nok fra Libya. En «kommandør» holdt orden og sørget for at ingen rørte pluggen og tømte båten for luft. Snart ble havet urolig. Nesten alle ble sjøsyke, og vannet ved føttene deres ble til en suppe av oppkast, avføring, godteripapir og baguettesmuler.
Ved daggry roet havet seg. Migrantene bestemte at de var langt nok fra Libya og ringte Alarm Phone. En frivillig fortalte dem at det var et handelsskip i nærheten. Dette førte til jubel. Men da handelsskipet kom, sa kapteinen at han ikke hadde noen livbåter, og styrte raskt unna.
«Faen, det er libysk»
Candés båt var nå 112 kilometer fra Tripoli og ute av Libyas territorialfarvann, men fortsatt innenfor sonen EU har gitt den libyske kystvakten lov til å lete etter og redde migranter i. Rundt klokka fem på ettermiddagen 4. februar la migrantene merke til at et fly sirklet over dem i 15 minutter før det forsvant. Data fra ADS-B Exchange, en organisasjon som sporer flytrafikk, viser at det var et overvåkningsfly leid av Frontex. Omtrent tre timer senere dukket en båt opp i horisonten. «Jo nærmere den kom, jo tydeligere så vi det – vi så de svarte og grønne stripene på flagget», forteller Mohamed David Soumahoro, Candés reisefølge. «Alle begynte å gråte og holdt seg til hodet og sa: ‘Faen, det er libysk.’»
Båten kjørte inn i gummibåten tre ganger, så ble migrantene beordret til å klatre om bord. «Opp med farten!» ropte folkene i båten. En slo flere av migrantene med geværkolben, en annen pisket dem med et tau. Migrantene ble kjørt inn til land, hvor de ble talt av folk fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), før de ble stuet inn i busser og lastebiler og kjørt til Al-Mabani.
I teorien skal alle utvandrere som blir fanget til sjøs, føres til offisielle interneringssentre. «Men tallene stemmer rett og slett ikke», forteller IOMs oppdragsleder i Libya, Federico Soda. Det samme påpeker en rapport fra Amnesty International: «De forsvinner i et svart hull så snart de går om bord på bussen».1«’No one will look for you’: Forcibly Returned from sea to abusive detention in Libya», Amnesty International, London, 15. juli 2021.
De fleste kjøretøyene som brukes til transporten – en del levert av EU, andre leid fra et selskap kalt Essahim – er utstyrt med GPS, men ingen tar seg bryet med å se nærmere på dataene for å sjekke om de faktisk kjører til de avtalte stedene. I de første sju månedene av fjoråret ble over 15 000 migranter fanget av den libyske kystvakten, ifølge IOM. Men bare rundt 6100 ble registrert i de offisielle interneringssentrene. Soda mener resten havner i de hemmelige fengslene, styrt av menneskesmuglere og militser, som humanitære organisasjoner ikke har tilgang til.
Ifølge libysk lov kan uautoriserte utlendinger holdes i varetekt på ubestemt tid, uten tilgang til advokat. Det gjøres ingen skiller mellom økonomiske flyktninger, asylsøkere eller ofre for menneskehandel. I tillegg til at disse hemmelige fengslene tilfredsstiller EUs ønsker, er de også lukrative for militsene som driver dem, som gjerne stikker av med penger og varer humanitære organisasjoner og statlige byråer sender til migrantene.
Føler seg forsvunnet
Vaktene engasjerer også migranter som kollaboratører, en taktikk som sørger for at de forblir splittet. Mohamed Soumah (23) fra Guinea meldte seg frivillig til å hjelpe til med daglige gjøremål og ble snart presset for informasjon: Hvilke migranter hatet hverandre? Hvem var agitatorer?
Ordningen ble etter hvert mer formalisert, og Soumah begynte å håndtere løsepengeforhandlingene. Som belønning fikk han sove i kokkeboligen over gata fra fengselet. På et tidspunkt lot vaktene ham velge hvilke fanger som skulle løslates, som en belønning for hans lojalitet. Han kunne også forlate anlegget, selv om han aldri dro langt. «Jeg visste at de ville finne meg og banke meg opp hvis jeg prøvde å komme meg unna», forteller han.
Leger uten grenser besøkte fengselet to ganger i uka og fant fanger som var fulle av blåmerker og kutt, som unngikk øyekontakt og rygget tilbake ved høye lyder. Noen ganger ga migranter hjelpearbeiderne fortvilte beskjeder skrevet på baksiden av avrevne koronabrosjyrer fra Verdens helseorganisasjon (WTO). Mange fortalte hjelpearbeiderne at de følte de var «forsvunnet», og ba dem informere familiene deres om at de var i live. Under ett besøk kunne ikke hjelpearbeiderne gå inn i Candés celle, fordi den var så stappfull. De anslo at det var tre fanger per kvadratmeter. Senteret var ekstremt overbefolket, og senere ble det oppdaget både tuberkulose og covid-19. På et annet besøk fikk hjelpearbeiderne høre at mange var blitt banket opp dagen før, og de noterte ned brudd, kutt, sår og slagskader. Et barn var så hardt skadet at det ikke kunne gå.
Da Candé først ble satt i varetekt, hadde kystvakten av uante grunner ikke konfiskert mobiltelefonen hans. Han hadde holdt den skjult, i frykt for at han ville bli hardt straffet hvis han ble tatt med den. I slutten av mars sendte han likevel en talemelding til brødrene sine på WhatsApp, hvor han forsøkte å forklare situasjonen: «Vi prøvde å komme oss til Italia. De fanget oss og brakte oss tilbake. Nå er vi innesperret i et fengsel. Jeg kan ikke ha telefonen på for lenge her.» Han bønnfalt dem om å «finne en måte å ringe vår far på». Så ventet han i håp om at de skulle klare å skrape sammen løsepengene.
Løslatelse imot lik
Klokka to på natta 8. april våknet Candé av en lyd: Flere sudanske fanger prøvde å lirke opp døra i celle nr. 4 og rømme. Candé var bekymret for at alle fangene ville bli straffet, og spurte Soumahoro hva de skulle gjøre. Soumahoro gikk bort til sudanerne og sa til dem: «Vi har prøvd å rømme flere ganger før. Det fungerer aldri. Vi blir bare banket opp.» Sudanerne ville ikke høre, og Soumahoro ba en annen fange om å varsle vaktene, som rygget en lastebil inntil celledøra.
Sudanerne rev løs jernrør fra baderomsveggen og begynte å svinge dem mot de som hadde grepet inn. Noen migranter tryglet om hjelp og ropte «Åpne døra!» I stedet lo og jublet vaktene, og filmet slåssingen med telefonene gjennom gitteret. «Fortsett å slåss», sa en og slengte inn vannflasker for å holde angriperne hydrert. «Hvis dere kan drepe dem, gjør det.»
Klokka halv seks på morgenen dro vaktene og kom tilbake med halvautomatiske rifler. Uten forvarsel skjøt de inn i cellen gjennom baderomsvinduet i ti minutter. «Det hørtes ut som en slagmark», forteller Soumahoro. To tenåringer fra Guinea, Ismail Doumbouya og Ayouba Fofana, ble truffet i beinet. Candé, som hadde gjemt seg i dusjen under kampen, ble truffet i nakken. Han vaklet og strøk blod langs veggen, så falt han i bakken. Soumahoro prøvde å stanse blødningen med et tøystykke. Candé døde etter noen minutter.
Fengselssjefen Noureddine al-Ghreetly ankom flere timer senere og ropte til vaktene: «Hva har dere gjort? Dere kan gjøre hva som helst mot dem, bare ikke drepe dem!» Migrantene nektet å overlevere Candés kropp, og de paniske vaktene tilkalte Soumah, kollaboratøren, for å forhandle. Til slutt gikk militsen med på å løslate migrantene i bytte mot liket. Soumah sa til dem: «Jeg, Soumah, vil åpne denne døra, og dere vil komme ut. Jeg vil være foran dere og løpe med dere til utgangen.» Like før klokka ni stilte vaktene seg opp nær porten, med geværene hevet. Soumah åpnet celledøra og ba de 300 migrantene følge ham i en rekke ut av fengselet uten å snakke. Morgenpendlere saknet farten og stirret på migrantene som forlot interneringssenteret og spredte seg gjennom gatene i Tripoli.
Etter Candés død ba EUs ambassadør Jose Sabadell om en formell etterforskning, men det ser ikke ut som den noensinne fant sted. Al-Ghreetly ble suspendert fra Al-Mabani, men ble senere gjeninnsatt.
I oktober samlet libyske myndigheter, inkludert medlemmer av militsen som driver Al-Mabani, over 5000 migranter i og rundt Gargaresh og sendte flere hundre av dem til Al-Mabani. Noen dager senere åpnet vaktene ild mot fanger som forsøkte å rømme, og drepte minst seks.
På samme tid som denne massakren fant sted, publiserte FN en rapport der det slås fast at forbrytelser som «fengsling eller alvorlig frihetsberøvelse, slaveri, drap, tortur, voldtekt, seksuelt slaveri, tvungen prostitusjon, forfølgelse og andre inhumane handlinger» er så systematisk og utbredt mot migrantene i Libya at «de oppfyller kriteriene for forbrytelser mot menneskeheten.»2«Libya: Evidence crimes against humanity and war crimes committed since 2016, UN report finds», FNs menneskerettsråd, Genève, 4. oktober 2021.
Samtidig fortsetter de europeiske tiltakene mot migrasjon med uforminsket styrke. Etter å ha fornyet avtalen med Libya tidlig i 2020, har Italia allerede gitt ytterligere 3,5 millioner euro til den libyske kystvakten siden mars i fjor, blant annet i form av flere påhengsmotorer i oktober. I mai lovet EU-kommisjonen å bygge et nytt avansert senter for «koordinering av redningsaksjoner til sjøs» i Libya.
© Ian Urbina / norske LMD. Oversatt av redaksjonen
Ian Urbina er direktør for The Outlaw Ocean Project (www.theoutlawocean.com), en non-profit journalistikk-organisasjon i Washington DC som gransker miljø og menneskerettigheter til sjøs.
- 1«’No one will look for you’: Forcibly Returned from sea to abusive detention in Libya», Amnesty International, London, 15. juli 2021.
- 2«Libya: Evidence crimes against humanity and war crimes committed since 2016, UN report finds», FNs menneskerettsråd, Genève, 4. oktober 2021.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
