I 2014 dukket det opp et nytt spansk parti som ville «storme himmelen», som Marx en gang sa. Podemos («Vi kan») ble startet av folk med bakgrunn fra den radikale studentforeningen Contrapoder («Motmakt»), som Íñigo Errejón og Pablo Iglesias, som hadde vært med på å stifte den i 2006, og Miguel Urbán, som drev den kooperative bokhandelen Marabunta og var talsperson for det lille ytre venstre-partiet Izquierda Anticapitalista («Antikapitalistisk Venstre»). Med seg hadde de aktivister fra den store protestbevegelsen «Indignados» fra 2011. Partiets mål var å ta makten og kaste de tradisjonelle partiene på historiens skraphaug.
Seks år senere var flere av medlemmene i Podemos, inkludert Iglesias, blitt ministre i regjeringen til sosialisten Pedro Sánchez. I mellomtiden hadde Izquierda Anticapitalista brutt med Podemos, mens partiets tidligere nestleder Errejón, hadde forlatt partiet for å stifte et mer moderat parti. Hva skjedde?
«Kasten» mot «folket»
15. mai 2011 okkuperte flere tusen spanjoler torgene i de største byene som reaksjon på den store krisen etter at eiendomsboblen i landet sprakk og regjeringen innførte en brutal innstrammingspolitikk. Los indignados rystet grunnvollene i den spanske politikken, som i praksis var et topartisystem med Partido Popular (PP) og Spanias sosialistiske arbeiderparti (PSOE).
Podemos’ grunnleggere mente at opprøret var et tydelig tegn på krisen til «78-regimet» – en henvisning til grunnloven fra 1978, som ble bygd på ideen om at fortidens motsetninger og sår kunne druknes i vekst og overflod etter overgangen til demokratiet. «Et mulighetsvindu» hadde nettopp åpnet seg, har Errejón forklart: «Vilkårene var til stede for et nytt politisk, tverrgående flertall, et brudd, med forankring i det kriserammede sosiale flertallet».1I Política, manual de instrucciones, film av Fernando León de Aranoa, 2016. Å få slutt på denne misnøyen, og «å forvandle indignasjon til politisk endring» (tittelen på det første manifestet til Podemos) forutsatte, ifølge partiets framtidige ledere, å gå bort fra Indignados-bevegelsens horisontale organisering. Med andre ord, å forvandle protestbevegelsens krav til et organisert politisk prosjekt gjennom et parti som kunne fronte det uten den sedvanlige venstresjargongen og nå ut til velgere langt utenfor de vanlige progressive kretsene.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Mens termen «venstre» ble forbundet med PSOE og de mange korrupsjonsskandalene som skjemmet partiet, nesten like mye som PP, forlot Podemos venstre/høyre-skillet til fordel for et annet skille: mellom det økonomiske oligarkiet (og de politiske lederne som tjente det) og de som led under dette systemet. «Kasten» mot «folket», «de» mot «oss». Podemos-lederne var direkte inspirert av de «populistiske» teoriene som filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe hadde utarbeidet fra erfaringene i ulike latinamerikanske land: I perioder med store kriser finnes det, ifølge Laclau og Mouffe, ulike frustrasjoner i de ulike samfunnslagene, frustrasjoner som ikke alltid er knyttet til hverandre og tidvis kan være motstridende, men som den rette politiske skikkelsen kan være i stand til å forene for å styrte et foreldet politisk styre.2Se Razmig Keucheyan og Renaud Lambert, «Podemos’ inspirasjonskilde», Le Monde diplomatique, september 2015.
Vilkårene for samtalen
«Det eneste utgangspunktet for en realistisk venstreside i dag er å ta innover seg det historiske nederlaget», har den britiske historikeren Perry Anderson påpekt.3Perry Anderson, «Renewals», New Left Review, nr. 1, London, januar–februar 2000. Podemos skulle ta konsekvensene av en slik analyse. «Sovjetblokkens sammenbrudd og forvitringen av det sosiale grunnfjellet til de europeiske kommunistpartiene førte med seg en symbolsk diskvalifisering av de marxistiske analysene og den kommunistiske forestillingsverdenen», sier Juan Carlos Monedero, en av grunnleggerne av Podemos og professor i statsvitenskap ved universitetet Complutense i Madrid, hvor også Errejón og Iglesias har jobbet. For Podemos var det å bruke den tradisjonelle radikale venstresidens symboler – for eksempel å vifte med røde flagg, snakke om nasjonalisering av selskaper eller å ville avskaffe monarkiet – å påføre seg selv et kontraproduktivt stigma.
«Når motstanderne våre kaller oss ‘venstreradikale’ og til stadighet forsøker å forbinde oss med den radikale venstresidens symboler, dytter de oss inn på et terreng hvor de lettere vinner», skrev Iglesias i New Left Review i 2015. «Vår viktigste politisk-diskursive oppgave var å utfordre posisjonenes symbolske struktur, å kjempe om ‘vilkårene for samtalen’. I politikken er det de som bestemmer vilkårene for striden, som i stor grad bestemmer utfallet.»4Pablo Iglesias, «Understanding Podemos», New Left Review, nr. 93, London, mai-juni 2015.
Tv-debattene var derfor «viktigere enn debattene i parlamentet»,5«Militar en los medios de comunicación», La Tuerka, Tele K, Madrid, 24. oktober 2012. spesielt fordi i informasjonssamfunnet «engasjerer folk seg mer i mediene enn i partiene».6«La crisis del régimen», La Tuerka, Tele K, Madrid, 21. februar 2013. Det var bakgrunnen for at de framtidige Podemos-lederne i 2010 startet tv-programmet La Tuerka, som hadde som mål å etablere et «kulturelt mothegemoni». Hver uke debatterte de her med politikere fra hele det politiske spekteret og finslipte sin kommunikasjonsstrategi. «La Tuerka og senere Podemos gjorde alt venstresiden sa at man ikke burde gjøre», sa Iglesias i 2014. «Venstresiden sa at tv gjør folk dumme, at det ikke er mulig å presentere sine argumenter godt i en tv-debatt.»7Ana Domínguez og Luis Giménez, Claro que podemos: De La Tuerka a la esperanza de cambio en España Podemos, Los libros del lince, Barcelona, 2014.
Mediefiguren Iglesias
«I 2014 og 2015 var det vi som satte den politiske agendaen», forteller Jorge Moruno, som i lang tid var «diskurs- og argumentasjonsansvarlig» i Podemos og i dag er innvalgt til regionforsamlingen i Madrid for partiet Más Madrid. «Både med sakene vi snakket om – korrupsjon, utskiftning av politikerstanden, samfunnsspørsmål – og med måten vi snakket om dem på. Det var svært vanskelig for de andre partiene å ta stilling til spørsmålene vi tok opp.»
Etter suksessen med La Tuerka – som først ble sendt på en lokal tv-kanal, før programmet ble plukket opp av en riksdekkende kanal – og invitasjoner til andre debattprogrammer, ble Iglesias mediefiguren til Podemos. I tråd med planen, ifølge Errejón: «Medielederrollen til Pablo er et viktig byggeverktøy. […] Det er noe vi har lært av å analysere måten nylige politiske endringer har funnet sted på i Latin-Amerika. […] Med forvitringen av felles referanser, av flagg, partier og symboler, er egennavn noe folk kan identifisere seg med».8Política, manual de instrucciones, se over.
Denne personifiseringsstrategien møtte motstand innad i bevegelsen, men mange vedgår at den fikk partiet fram og opp. Iglesias’ evne til å skape oppslutning om Podemos skyldtes også at han «definerte seg selv mer ut fra hvem han angrep, hva han gikk imot, enn hva han foreslo. Han var imot kasten, imot korrupsjonen», bemerker Jorge Lago, en annen av Podemos’ grunnleggere, som også er professor i statsvitenskap. «Svært forskjellige indignados kunne føle seg representert av ham.»9 «Jorge Lago: ‘Ninguna de las reivindicaciones se ha cumplido’», ABC, Madrid, 15. mai 2021.
Valgkrigsmaskin
I mai 2014, fem måneder etter opprettelsen, overrasket partiet med nesten åtte prosent av stemmene i EU-valget. En spektakulær inntreden i spansk politikk, hvor partiet havnet på femteplass bak PP (26 prosent), PSOE (23 prosent) og den regionalistiske venstrekoalisjonen Izquierda Plural (10 prosent). Alles øyne var dermed rettet mot parlamentsvalget i 2015, men Podemos kastet seg inn i en frenetisk rekke av valgkamper: Mellom EU-valget i mai 2014 og regionalvalgene i Galicia og Baskerland i september 2016, deltok partiet i sju større valg. Det drev kontinuerlig valgkamp, selv om det lokale partiapparatet ennå ikke var helt på plass. Errejón sier at det var som å «løpe og knyte skolissene samtidig».10 Iñigo Errejón, Con todo: De los años veloces al futuro, Planeta, Barcelona, 2021.
Partiet bygde det Errejón kalte «en valgkrigsmaskin» for å vinne raskest mulig i en slags blitzkrieg. Innad i partiet var det effektivitet som gjaldt: en effektiv vertikal organisering og avstemninger blant medlemmene, som ble bedt om å begrense sine refleksjoner til de lange demokratiske debattene om hvordan man skulle etablere og organisere partiet lokalt.
«Det var det første politiske sjokket mellom partiets akademikere og oss», forteller Urbán, en av partiets grunnleggere og medlem av Izquierda Anticapitalista, som ble omgjort til kulturforeningen Anticapitalistas for å kunne bli innlemmet i Podemos. Denne lille organisasjonen hadde en hard kjerne av flere hundre uhyre engasjerte medlemmer. Med sitt fotfeste i de store byene ga den Podemos dets første organisatoriske apparat og spilte en avgjørende rolle for å gi partiet en forankring på bakken. Ifølge Urbán gjorde den massive bruken av avstemninger og målinger på nett «hvor alle kunne delta, og hvor aktive medlemmer og passive støttemedlemmer ble likestilt», at «kretsene» grasrota var organisert i, ble «lite annet enn rådgivende vedheng eller valgkampkomiteer».
Teresa Rodríguez, leder for Anticapitalistas og parlamentsmedlem for Podemos fram til februar 2020, da hun forlot partiet for å starte Adelante Andalucia, forteller at «Podemos avsto fra å ha en aktiv masseorganisasjon med skolerte ledere. Du kan ikke erstatte en debatt mellom partimedlemmer som diskuterer ansikt til ansikt og forsøker å komme til enighet, med en rekke ‘ja’, ‘nei’ eller ‘avholdende’ på en maskin. De aktive medlemmene skoleres og modnes gjennom diskusjon og debatt. I praksis ble tilhengerne alltid stilt samme spørsmål: ‘Vil du ha Pablo Iglesias, ja eller nei?’. Og siden alle hadde blitt med i Podemos fordi de var forelsket i ham, var svaret alltid ‘ja’».
Imot grasrota
«Podemos trengte grasrotorganisasjoner, men nedvurderte dem samtidig», sier statsviteren Guillermo Fernández. Siden lederne ønsket å unngå feilene de mente at ytre venstre tidligere hadde begått, var de opptatt av å «gå imot det grasrota ville, av frykt for å havne i mindretall». Fernández forteller at Errejón en gang sa til ham: «Jeg gjorde alltid det motsatte: Hvis noen fra Anticapitalistas eller trotskistene sa A, så sa jeg B. Kompasset mitt var ytre venstre, hvor jeg kommer fra, og jeg gikk hele tiden i motsatt retning.» Men, legger Fernández til, «Podemos trengte grasrotorganisasjonene, og spesielt de mest ideologiserte, for å gjøre arbeidet på bakken, for å henge opp plakater og drive valgkamp».
Dette ønsket om ikke å framstå for engasjert i én politisk retning gjorde at Podemos støttet brede koalisjoner i lokalvalgene. Disse koalisjonene vant makt i flere av storbyene, som Madrid, Barcelona, Cádiz, Zaragoza og La Coruña. «Vi fikk noen av våre beste resultater i disse valgene», minnes Urbán. Konfrontert med maktutøvelsens realiteter, måtte flertallene Podemos støttet ofte inngå allianser og forholde seg til forgjeldede kommuner, administrasjoner som strittet imot enhver endring, og det begrensede handlingsrommet til de lokale instansene. Problemet ble dermed å skille seg ut fra de andre partiene og den «tradisjonelle» venstresiden.
Podemos fortsatte derfor å unngå splittende uttalelser: «Programmene forpliktet oss til å ta stilling, og jo mer vi tok stilling, desto flere grunner hadde folk til å være uenige med oss», forteller Monedero. «Det første programmet, laget for EU-valget i 2014, brakte til torgs ideer fra datidens sosiale bevegelser, som borgerlønn, folkeavstemning om monarkiet, et moratorium på betaling av offentlig gjeld», forteller Rodrigo Amírola, som var med på å skrive det. «Men da vi så at vi hadde stadig større vinnersjanser, sa vi til oss selv at vi måtte moderere oss litt, for å nå ut til flere velgere og ikke framstå for radikale.»
De rene og de korrupte
Mens krisen i Hellas var på sitt mest intense sommeren 2015 og den greske venstrelederen Alexis Tsipras – som også var blitt valgt for å endevende det politiske systemet – gikk med på en rekke innrømmelser overfor kreditorene, erklærte Podemos’ økonomiansvarlige Nacho Álvarez: «Vi tror ikke at en prosess med restrukturering av gjelden […] er det Spania trenger for øyeblikket.»11«Podemos rectifica y ya no pide una reestructuración de la deuda pública de España», Expansión, Madrid, 14. juli 2015. Etter det bredte det seg en stor pessimisme knyttet til muligheten for å gjennomføre alternativ økonomisk politikk og få til store politiske endringer i EU, hvor «troikaen» (Det internasjonale pengefondet, Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen) hadde vist at den lett kunne blokkere ulydige regjeringer.
Samtidig endret stemningen seg i mediene. «Etter de mange reportasjene om disse underlige og ufarlige typene som mekket et parti i en garasje med tre datamaskiner og to telefoner», kom det daglige «avsløringer» (som alle senere viste seg å være grunnløse) om at partiet var finansiert av Venezuela eller Iran, eller at lederne i Podemos i realiteten var agenter for latinamerikanske «kommunistdiktaturer».12 Política, manual de instrucciones, se over.
Pressens helomvending viser hvor skjør strategien om å basere seg på tv var: Partiet oppdaget at det ikke hadde andre kanaler å nå sine tilhengere i. «Det var et feilgrep å tro at vi måtte legge all energien vår i tv, og at det holdt å få Iglesias på skjermen for å forandre landet», sier Monedero. «Han hadde aldri vært ute i felten og så ikke nytten av det.» Pressen viste seg å være et hyggelig sted så lenge Podemos virket ufarlig.
Etter hvert som parlamentsvalget i 2015 nærmet seg, endret Podemos’ retorikk om landets politiske institusjoner seg. I begynnelsen hadde partilederne gått til frontalangrep mot «78-regimet» og snakket varmt om en grunnlovgivende forsamling for å involvere alle spanjoler i utarbeidingen av et nytt institusjonelt rammeverk, men denne ideen forsvant etter hvert. Det handlet ikke lenger om å endevende et system, men om å fjerne kasten. Det var nå tilsynelatende alt som skulle til for å få et tilfredsstillende demokrati. Spania opplevde ikke lenger en regimekrise, landet hadde bare dårlige ledere.
Uten de strukturelle motsetningene i samfunnet begynte retorikken om kasten og folket – to vagt definerte størrelser – å ligne en kamp mellom det gode og det onde, de rene og de korrupte. Ved den minste mistanke om et moralsk feiltrinn, det minste tegn på urenhet, ble retorikken brukt mot partiet selv. Iglesias’ motstandere og pressen skulle snakke i ukevis om huset han kjøpte i et øvre middelklasse-strøk i Madrid for 600 000 euro med et lån med en nedbetalingstid på flere titalls år.
Internt oppgjør
Den lille, men tydelige økonomiske oppgangen i Spania i 2015 svekket Podemos’ protest mot de økonomiske innstrammingene. I tillegg ble Podemos svekket av framveksten til det liberale partiet Ciudadanos, noen ganger kalt «Høyre-Podemos»13 «Josep Oliu propone crear ‘una especie de Podemos de derechas’», El Periódico, Barcelona, 25. juni 2014. (selv om det ble stiftet i 2006). «Å bygge opp Ciudadanos var et smart trekk, ikke så mye fordi det tar velgere direkte fra Podemos, men fordi det utfordrer vår posisjon som alternativet for fornyelse og vår plass i mediene. Nå finnes det et annet parti for ‘endring’», sa Iglesias i 2015.14 «Spain on Edge», intervju med Pablo Iglesias, New Left Review, mai–juni 2015. «Hvis du sier at den reelle konflikten står mellom det nye og det gamle, trenger systemet bare å finne på noe nytt for å bli kvitt deg», oppsummerer Monedero. Et annet viktig moment var at Ciudadanos plasserte Podemos tilbake i høyre-venstre-aksen som partiet hadde forsøkt å unngå.
Etter 17 måneder med frenetiske valgkamper fikk Podemos’ felles valgliste med en rekke små miljøpartier og regionale partier 20,66 prosent av stemmene i parlamentsvalget 20. desember 2015. Det ga 69 av de 350 setene i deputertkammeret. PP og PSOE gjorde sine dårligste valg noensinne, men kom likevel på første og andre plass. «Resultatet ble dårlig mottatt i Podemos», forteller Amírola. «Vi trodde vi med en gang skulle bli et majoritetsparti. Vi hadde ingen plan for hva vi skulle etterpå. Vi hadde ikke tenkt på det, for vi var helt oppslukt av valgkampen.»
Et nytt kapittel åpnet seg for partiet, som nå måtte revurdere sin organisasjon og strategi. Uten et klart flertall og med sosialisten Pedro Sánchez’ valg om å inngå en minoritetspakt med sentrumsliberalerne i Ciudadanos, ble det utskrevet nyvalg i juni 2016. Podemos dannet en koalisjon med venstreradikale Izquierda Unida, kalt Unidos Podemos. Denne alliansen forankret Podemos på venstresiden en gang for alle, og satte en stopper for den populistiske strategien om å definere seg som verken høyre eller venstre.
De interne debattene denne alliansen førte til, blandet seg med de strategiske uenighetene mellom Iglesias og Errejón, som hadde blitt synlige etter valgresultatet i desember 2015. Mediene fråtset i uenighetene og framstilte dem som om de handlet om maktkamp og konflikt mellom egoer.
Men disse interne uenighetene hadde en reell kjerne: «Det store spørsmålet», uttalte Iglesias, «er om vi skal forbli populistiske eller ikke».15 «Iglesias cree que Podemos tiene que decidir ‘si seguir siendo populista o no’», El País, Madrid, 5. oktober 2016. Det var altså like mye en debatt om politisk strategi som en diskusjon om den grunnleggende ideologien. Iglesias, som hadde tatt initiativet til alliansen med det venstreradikale Izquierda Unida, var opptatt av at Podemos måtte markere en radikal motstand mot oligarkiet. Han mente at Podemos var dypt forankret i de sosiale kampene og sosiale bevegelsene, og oppfordret medlemmene, med henvisning til den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891–1937), til å «grave skyttergraver i sivilsamfunnet»16 «Oposición transversal o el Podemos que necesitamos», Público, Barcelona, 21. november 2016. for å danne en ny «historisk blokk». Errejón, en tilhenger av Mouffe og Laclau, mente derimot at den populistiske strategien måtte videreutvikles med et tverrgående politisk prosjekt som kunne overbevise et flertall av spanjolene. Man måtte, ifølge ham, «oppsøke de som mangler» og unngå en «tilbakevending til fortidens identiteter»,17 «Podemos ganar», 20 minutos, Madrid, 28. november 2016. som alliansen med Izquierda Unida kunne føre til.
Taushet om Catalonia
Kompromisset ble å posisjonere seg på venstresiden, samtidig som partiet søkte å distansere seg fra den «gamle radikale venstresiden» for å vinne flere velgere i sentrum, som tradisjonelt hadde stemt på PSOE. Da Iglesias la fram det nye partiprogrammet i begynnelsen av juni 2016, presenterte han seg som leder for det «nye sosialdemokratiet» og henviste til økonomene Vicenç Navarro (nær venstrefløyen i PSOE og i en periode rådgiver for Hillary Clinton), Thomas Piketty, Yanis Varoufakis og James Galbraith, som den økonomiske politikken i partiprogrammet var inspirert av. Han erklærte at han følte seg «hjemme i det sosialdemokratiske feltet […] som gjør det mulig å forsvare de sosiale majoritetene mot en privilegert minoritet». Denne nye posisjoneringen irriterte tidligere statsminister José Luis Zapatero (PSOE), som mente det var et grovt forsøk på å stjele hans partis arv og identitet: «Det er bra at alle vil være sosialdemokrater, men sosialdemokratiet, det er PSOE.»18 «Sánchez elogia el legado de González y Zapatero: ‘Son los mejores y del PSOE’», EFE, Madrid, 17. juni 2016. Med 13,42 prosent av stemmene havnet Unidos Podemos langt bak PSOE (22,63 prosent) og PP (33 prosent).
I oktober 2017 avslørte den katalanske krisen fallgruvene i «vaghetsstrategien». I folkeavstemningen den katalanske regjeringen avholdt, stemte befolkningen i regionen for uavhengighet, men den spanske regjeringen nektet å anerkjenne avstemningen. Det førte til en nasjonal politisk krise som skulle vare i flere måneder. Podemos slet med å forsvare sitt standpunkt om «lik avstand»: Partiet støttet en offisiell folkeavstemning, men gikk inn for nei til uavhengighet.
Mens Podemos i 2014 tok til orde for et multinasjonalt Spania, som ga det stor oppslutning i Catalonia, Baskerland og Galicia, ble det nå mer unnvikende i spørsmålet for ikke å krenke noen på nasjonalt nivå. «Partiet innså at hver gang det tok standpunkt for Catalonia, for fangene eller mot undertrykkelsen, mistet det stemmer. Dermed valgte det å ikke snakke om Catalonia i påvente av at saken skulle forsvinne», sier Maria Corrales, talsperson for En Comú Podem («Sammen kan vi»), en koalisjon dannet av Podemos i Catalonia. Strategien førte til at partiet mistet støtten i regionen uten å berolige velgerne nasjonalt.
Åpenbare framskritt
Etter å ha forlatt krav som restrukturering av landets gjeld eller nasjonalisering av strategiske deler av økonomien, til fordel for en form for sosialdemokrati som var forenlig med den rådende økonomiske modellen, måtte Podemos – som fire år tidligere hadde gitt seg selv i oppgave å fjerne PSOE – velge om det skulle bli med i regjeringen til Sánchez. «En progressiv koalisjonsregjering» ville være «den beste vaksinen mot ytre høyre»19 «Iglesias: ‘Será el gobierno del sí se puede y la vacuna contra extrema derecha’», EFE, Madrid, 30. desember 2019. i et Spania og et Europa skadeskutt av krisen og innstrammingspolitikken, forklarte Iglesias 30. desember 2019.
I januar 2019 var de strategiske og ideologiske uenighetene i partiet blitt for store for Errejón. Planen var at han skulle være listetopp i Madrid. I stedet valgte han å stille i regionalvalget for Más Madrid, partiet han nettopp hadde stiftet. Iglesias kunngjorde da at Podemos ville stille en motkandidat mot sin tidligere nestleder. Et år senere, i februar 2020, var turen kommet til Anticapitalistas, som brøt med Podemos på grunn av deltakelsen i koalisjonsregjeringen til Sánchez. Etter et nederlag i regionalvalget i Madrid 4. mai 2021, der han stilte for å prøve å hindre PP og Vox i å få makt i regionen, var det Iglesias sin tur til å trekke seg fra alle sine verv i partiet. Siden har han drevet med det han ser som den mest effektive politiske virksomheten, nemlig «kritisk journalistikk» i radio, tv og skriftpressen.
Unidos Podemos’ deltakelse i regjeringen til Sánchez har ført til en økning av minstelønnen med 22 prosent, strengere husleieregulering og inflasjonsindeksering av pensjonene. Har politikken blitt endevendt? «Ingen av disse politiske beslutningene avskaffer kapitalismen, patriarkatet eller kolonialismen», sier Monedero. «Men det dreier seg åpenbart om framskritt som bedrer livene til millioner av mennesker.»
Oversatt av redaksjonen
Maëlle Mariette er journalist.
- 1I Política, manual de instrucciones, film av Fernando León de Aranoa, 2016.
- 2Se Razmig Keucheyan og Renaud Lambert, «Podemos’ inspirasjonskilde», Le Monde diplomatique, september 2015.
- 3Perry Anderson, «Renewals», New Left Review, nr. 1, London, januar–februar 2000.
- 4Pablo Iglesias, «Understanding Podemos», New Left Review, nr. 93, London, mai-juni 2015.
- 5«Militar en los medios de comunicación», La Tuerka, Tele K, Madrid, 24. oktober 2012.
- 6«La crisis del régimen», La Tuerka, Tele K, Madrid, 21. februar 2013.
- 7Ana Domínguez og Luis Giménez, Claro que podemos: De La Tuerka a la esperanza de cambio en España Podemos, Los libros del lince, Barcelona, 2014.
- 8Política, manual de instrucciones, se over.
- 9«Jorge Lago: ‘Ninguna de las reivindicaciones se ha cumplido’», ABC, Madrid, 15. mai 2021.
- 10Iñigo Errejón, Con todo: De los años veloces al futuro, Planeta, Barcelona, 2021.
- 11«Podemos rectifica y ya no pide una reestructuración de la deuda pública de España», Expansión, Madrid, 14. juli 2015.
- 12Política, manual de instrucciones, se over.
- 13«Josep Oliu propone crear ‘una especie de Podemos de derechas’», El Periódico, Barcelona, 25. juni 2014.
- 14«Spain on Edge», intervju med Pablo Iglesias, New Left Review, mai–juni 2015.
- 15«Iglesias cree que Podemos tiene que decidir ‘si seguir siendo populista o no’», El País, Madrid, 5. oktober 2016.
- 16«Oposición transversal o el Podemos que necesitamos», Público, Barcelona, 21. november 2016.
- 17«Podemos ganar», 20 minutos, Madrid, 28. november 2016.
- 18«Sánchez elogia el legado de González y Zapatero: ‘Son los mejores y del PSOE’», EFE, Madrid, 17. juni 2016.
- 19«Iglesias: ‘Será el gobierno del sí se puede y la vacuna contra extrema derecha’», EFE, Madrid, 30. desember 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
