To ikke fullt så gode naboer

Marokko har brukt israelsk programvare til å spionere på algeriske politikere og ledere, mens Algerie har brutt de diplomatiske forbindelsene til nabolandet og trappet opp støtten til separatistene i Vest-Sahara. Nå frykter mange full krig.

Algeriere på grensen til den marokkanske regionen Oujda, 4. november. Spenningen mellom de to landene økte i november etter at Algerie anklaget Marokko for å ha drept tre algeriske lastebilsjåfører i Sahara 1. november. Foto: Fadel Senna, AFP / NTB.

I mars skal ti afrikanske landslag ut i den siste kvalifiseringsrunden til fotball-VM i Qatar i november. Algerie og Marokko er likt seedet og vil derfor ikke møte hverandre. Det har ført til lettelse på begge sider av grensen, både blant fotballsupporterne og de som ikke bryr seg om sporten. I en tid hvor spenningen mellom de to landene har steget siden desember 2020, reduserer det faren for en løpsk nasjonalisme og situasjoner som kan utarte. Det var riktignok mange forsonende scener i kampen mellom de to i Afrikamesterskapet i desember, men langt mindre sto på spill der enn en plass i VM.

Siden Algerie ble selvstendig i 1962, har forholdet mellom de styrende i Alger og Rabat sjelden vært godt. De to nabolandene har kjørt seg fast i grensetvister – spesielt etter «sandkrigen» i oktober 1963 – og striden om Vest-Sahara, et landområde Marokko gjør krav på, mens Algerie krever at innbyggerne må få holde en folkeavstemning om selvbestemmelse, og støtter separatistbevegelsen Polisario. Uvennskapet hindrer også en tettere økonomisk og politisk integrering i Maghreb gjennom Den arabiske Maghreb-unionen (UMA), som ble etablert i Marrakech i februar 1989, men i dag mest eksisterer i navnet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal