Vi skulle så gjerne, men vi kan ikke

Tre måneder før presidentvalget i Frankrike er det få som tror på noe annet enn et stort nederlag for venstresiden. Og selv om venstresiden mot all formodning skulle klare å forene seg og vinne valget, er venstrepartiene blitt så forskjellige at det er vanskelig å se hvordan de skal styre landet sammen, når de er uenige i alt fra skattepolitikk, pensjon, EU og atomkraft til forsvarspolitikken og forholdet til USA, Russland og Kina. Det eneste som fortsatt forener dem, er en felles frykt for ytre høyre. Men i de fire tiårene denne høyresiden har vokst fram, har venstresiden sittet med makten i tjue år (1981–1986, 1988–1993, 1997–2002, 2012–2017). Med andre ord har strategiene deres for å stanse denne faren mislyktes spektakulært.

Bildet er ikke særlig lysere utenfor Frankrike. «Du trenger ikke å vri kniven rundt i såret. Vi er i ferd med å drukne. Venstresiden er ødelagt i en rekke land», sier Jean-Luc Mélenchon, presidentkandidaten fra La France insoumise som ligger i tet blant venstrekandidatene, men bak fire kandidater fra høyre og ytre høyre. I 2002 var 13 av EUs den gang 15 regjeringer styrt av sosialdemokrater. Tjue år senere gjelder det bare sju av 27 medlemsland (Tyskland, Finland, Sverige, Danmark, Spania, Portugal og Malta). Denne tilbakegangen henger åpenbart sammen med den franske sosialisten Jean-Pierre Chevènements observasjon: «Den nyliberale globaliseringen, og dens frie sirkulasjon av varer, tjenester, kapital og mennesker, blir ikke kritisert av venstresiden, som i stor grad har gått over til sosialliberalisme, men av det såkalt populistiske høyre.» (…)