I mellomrommet

Siden 2018 har guvernementet Idlib og den nordvestlige delen av guvernementet Aleppo i Syria i praksis vært enklaver kontrollert av tyrkiskstøttede opprørsgrupper. Disse enklavene er gode eksempler på hvordan grenseområder skaper et rom mellom krigførende parter fra samme land (regimestyrker, islamistiske militser) og blir brikker i et politisk spill (tyrkisk innflytelse og militærnærvær). Om de blir kalt buffersoner, ingenmannsland eller sikkerhetssoner, har disse områdene til felles at de er underlagt et politisk unntaksregime, enten fordi de er forbudt for sivile, skal være demilitariserte eller har fått en spesialstatus som følge av kriger og konflikter. De siste årene har militærokkupasjoner med strategiske mål ført til en gjenoppblomstring av slike områder i Midtøsten.

På 90-tallet var «gråsone» en mye brukt betegnelse på områder som ikke var kontrollert av en sentralstat, for eksempel stammeområdene i det vestlige Pakistan. Betegnelsen gjenspeilte den uavklarte situasjonen etter den kalde krigen. Senere har man forsøkt å definere disse områdene mer presist, for eksempel med en kritisk reformulering av begrepet buffersone. Men dette begrepet ser områdene ut fra et strategisk perspektiv som ikke tar hensyn til skjebnen til aktørene. Motsatt har vi begrepet ingenmannsland, forstått som et innesperret område som er forlatt av sentralmakten og hvor innbyggerne må finne originale måter å organisere seg på. Som en samlebetegnelse for disse ulike territoriale realitetene, vil jeg her foreslå begrepet «mellomområder»: et lukket, lite regulert, svakt institusjonalisert, skjørt og omskiftelig område; et område som skaper minoriteter og et område for forviste. Og disse aktørene kan, under disse spesielle omstendighetene, gripe anledningen og forvandle omgivelsene sine.
(…)