Krig og demokrati

Ved å utpeke en indre fiende kan en omstridt statsleder kalle sine politiske rivaler for undergravere, oppviglere og utenlandske agenter. Men det er også nyttig med en ytre fiende, slik at lederen kan hevde at han svarer på trusler utenfra: Statslederen kan framstille seg som garantist for nasjonens øverste interesser og med det opphøye seg selv. I Vesten er dette ofte forklaringen på både hvorfor Vladimir Putin har trappet opp forfølgelsen av sine motstandere på hjemmebane, og hvorfor han krever sikkerhetsgarantier fra USA som han vet at han ikke vil få (se ved siden av). Samtidig er Putin ikke den eneste statslederen som har interesse av en militær styrkeprøve for å bøte på sin fallende popularitet. For man kunne like gjerne sagt det samme om Joe Biden.

Den amerikanske pressen, som europeiske medier umiddelbart og ukritisk kopierer, forklarer at «et suksessfullt demokratisk Ukraina er en strategisk trussel mot den undertrykkende staten Putin har bygd på Sovjetunionens ruiner. Det kan oppildne pro-demokratiske krefter i Russland». Det er imidlertid grunn til å tvile på at den frihetsvinden som måtte blåse i et så fattig og korrupt land som Ukraina, hvor lederne for de to største opposisjonspartiene sitter i husarrest, tar nattesøvnen fra Kreml. Og det er heller ikke Kievs utrettelige kamp for sivile friheter som har gjort at landet får militær støtte fra Tyrkia. (…)