Fem par øyne rettet mot Kina

Det var lenge en usynlig allianse, også for lederne i de involverte landene. Den australske Labor-lederen Gough Whitlam oppdaget det først i forbindelse med en konstitusjonell krise i 1973. Whitlam, som var blitt statsminister året før og hadde avskaffet «White Australia Policy» (som bare tillot hvite europeere å innvandre til landet), trukket Australia ut av Vietnam og anerkjent Folkerepublikken Kina, fikk da vite at landet hans var med i et hemmelig nettverk for automatisk etterretningsutveksling sammen med USA, Canada, Storbritannia og New Zealand, et samarbeid uformelt kalt «Five Eyes» (FVEY). Han fikk også vite at satellittovervåkningsbasen i Pine Gap i Australia i praksis var styrt av CIA, som det senere har blitt hevdet var med på å få ham avsatt i 1975.

Nettverket går tilbake til andre verdenskrig: USA og Storbritannia delte den gang etterretningsinformasjon i henhold til en avtale signert i 1943 og offentliggjort i 1946 under navnet United Kingdom–United States Communications Intelligence Agreement (Ukusa). Innholdet i avtalen, som ble holdt hemmelig, ga USA en framtredende rolle. Den knyttet signalavlyttingssystemene til det amerikanske National Security Agency (NSA) direkte til systemene til det britiske motsvaret Government Communications Headquarters (GCHQ).

Canada ble med i 1948, Australia og New Zealand i 1956. Den gang, på starten av den kalde krigen, handlet det om å overvåke Sovjetunionen og alt som kunne minne om kommunisme: anti-imperialistiske eller antikapitalistiske bevegelser i Asia, Latin-Amerika eller Afrika. På 1950-tallet sluttet også Norge (1952), Danmark (1954) og Vest-Tyskland (1955) seg til samarbeidet som «tredjeparter», det vil si uten automatisk informasjonsutveksling.

Fram til 2000-tallet, og selv etter de australske avsløringene, ble alliansens eksistens sjelden omtalt offentlig. Først 25. juni 2010, over seksti år etter at den ble undertegnet, ble innholdet i Ukusa-avtalen offentliggjort i sin helhet. Magasinet Time kalte den like etter et av de viktigste dokumentene fra den kalde krigen.¹ Avtalen, som bidro til å sementere «det spesielle forholdet» mellom USA og Storbritannia, innebar en direkte utveksling av informasjon hentet fra kommunikasjonsavlytting i utlandet, samt informasjon om de avlyttede kommunikasjonsnettverkenes praksiser, utstyr og prosedyrer.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Gigantisk informasjonstrål

Etter den kalde krigen, kom den økonomiske krigen. Overvåkningssystemet Echelon, som ble utviklet på 1960-tallet innenfor Ukusa-samarbeidet, ble etter Østblokkens bortfall i all hovedsak rettet mot ikke-militære mål – mot regjeringer, organisasjoner, selskaper og enkeltpersoner. Echelon, som ble avslørt på 1990-tallet, koblet sammen avlyttingssystemene, spesielt stasjonene som overvåket satellitt-kommunikasjon, og utvekslet «ordbøker» med nøkkelord og adresser mellom etterretningstjenestene. Systemet gjorde det mulig å omgå nasjonal lovgivning som forbød landenes etterretningsorganisasjoner å overvåke egne borgere. Tidligere CIA-direktør James Woolsey forsvarte spioneringen på sine «europeiske venner» med at amerikanske selskaper måtte beskyttes mot den utbredte korrupsjonen i mange europeiske land hvor «bestikkelser fortsatt kan trekkes av på skatten».²

Etter terrorangrepene i New York og Washington 11. september 2001, ble en rekke sikkerhetslover vedtatt på begge sider av Atlanteren som ga de amerikanske hemmelige tjenestene og deres allierte mulighet til å forsterke denne gigantiske globale informasjonstrålen. Avsløringene til den tidligere CIA-agenten og NSA-kontraktøren Edward Snowden i 2013 ga en idé om omfanget til informasjonstrålingen, som inkluderte persondata fra overvåkning av meldinger sendt via satellitter og undersjøiske kabler, spesielt de som gikk innom Storbritannia. Snowden viste også at amerikanske etterretningstjenester, gjennom Prism-programmet, hadde direkte tilgang til serverne til ni av de fremste IT-selskapene med hovedkontor i USA – Microsoft, Apple, Yahoo, Google, Facebook, AOL, Paltalk, Skype og YouTube.

Avlytting på høylys dag

FVEY-alliansen har ingen adresse, ikke noe hovedkvarter eller eget personell. Samarbeidet er så uformelt og hemmelig at det nærmest framstår som en vennskapelig ordning med automatisk utveksling av etterretningsinformasjon, basert på tiår med tillit mellom de hemmelige tjenestene i fem land forent av historie, språk, verdier og geopolitiske interesser. Hver av de fem forventes å overvåke kommunikasjon i sine utvalgte områder: Sør- og Øst-Asia for Australia, Russland og Kina for Canada; Sørøst-Asia og det vestlige Stillehavet for New Zealand; Hongkong, Midtøsten og Europa for Storbritannia; mens USA overvåker Kina, Russland og Midtøsten, samt Karibia og Afrika.

Den økte spenningen mellom USA og Kina under Donald Trump ga et nytt liv til dette gamle nettverket, som nå hovedsakelig skulle overvåke og demme opp for Kina. Alle øynene ble dermed rettet mot den indopasifiske sfæren, en strategisk vending Joe Biden har beholdt etter Trump. Men nå opererer ikke alliansen i skyggen lenger. Utenriksministrene i FVEY-landene har gått ut med en rekke felles politiske uttalelser. I august 2020 krevde de offentlig at regjeringen i Hongkong måtte avholde valg så raskt som mulig. I november 2020 forlangte de at den kinesiske sentralmakten måtte slutte å undertrykke folkevalgte i Hongkong, og fikk et krast svar fra talspersonen til det kinesiske utenriksdepartementet: «Uansett om de har fem eller ti øyne, hvis de våger å angripe Kinas suverenitet, sikkerhet og utviklingsinteresser, bør de være klar over at de kan få stukket ut øynene og bli blinde.»³

Kinesisk trussel mot alle fem

Nylig valgte «de fem» å gå sammen om en diplomatisk boikott av vinter-OL i Beijing. Canada, USA, Storbritannia og Australia hadde da allerede sluttet seg til sanksjonene EU vedtok i april i fjor som reaksjon på behandlingen av uigurene i Xinjiang.

Før det hadde Washington bedt alliansepartnerne kaste ut den kinesiske telekomgiganten Huawei, som er ledende på 5G-teknologi, men blir anklagd for industrispionasje. Ikke alle har fulgt oppfordringen, til USAs store ergrelse.

New Zealand stengte, i likhet med Australia, døra for det kinesiske konsernet i 2018, men var samtidig det første av FVEY-landene til å vise en viss motvilje mot det som framstår som en politisering av alliansen, med forsøket på å gjøre den til et verktøy for å overvåke og kritisere Kina. «Vi er ikke komfortable med utvidelsen av mandatet til Five Eyes»⁴ til menneskerettigheter, minoritetsspørsmål og handelstvister, sa utenriksminister Nanaia Mahuta i april i fjor, og minnet om at formålet med alliansen var utveksling av etterretningsinformasjon.

New Zealand har, i likhet med Australia, en frihandelsavtale med Kina, som en tredjedel av landets eksport går til. Noen av alliansepartnerne har tolket New Zealands reservasjoner som et tegn på Kinas økende innflytelse i Sør-Stillehavet, spesielt i de små øystatene. De mistenker Kina for å forsøke å skaffe seg allierte og avhengige stater der, eller at landet håper på å etablere en militærbase på en av disse øyene en gang i framtiden.

Også innad i medlemslandene finnes det en viss skepsis til denne repolitiseringen av FVEY og polariseringen mot Kina. Tidligere avdelingsdirektør for strategi og etterretning i det australske forsvarsdepartementet, Hugh White, har uttalt at han er «svært skeptisk til ideen om at et partnerskap som lenge og effektivt har sørget for utveksling av signaletterretning, i en ny tid kan omstilles til å svare på utfordringen fra Kina».⁵

Jonathan Eyal fra den britiske tenketanken Royal United Services Institute kaller det på sin side «en slags tilbakevending til den kalde krigen», og misliker at «den kinesiske vinklingen» nå er dominerende for FVEYs etterretningsutveksling og andre initiativ, på samme måte som Sovjetunionen var prismet alt ble sett gjennom i fortiden. Richard Fadden, tidligere direktør for den kanadiske etterretningstjenesten CSIS, mener derimot at reorienteringen mot Kina ikke bare har styrket alliansen, men også lar seg forsvare av at Kina «nå anses som en trussel mot alle Five Eyes og Vesten generelt».⁶

Australsk taktskifte

Den amerikanske administrasjonen forsøker å utvide alliansen. I sin gjennomgang av forsvarsbudsjettet for 2022 i september i fjor anbefalte Kongressens underkomité for etterretning og spesialoperasjoner at alliansen åpnet opp for land som Sør-Korea, India og Tyskland. Et annet mulig medlem er Israel, som er en av USAs nærmeste allierte og lenge har vært et skarpt «øye» i Midtøsten. Japan er også en kandidat med sine tette forbindelser til det amerikanske sikkerhetssystemet. De japanske overvåkningssystemene er dessuten allerede rettet mot Kina, Russland og Nord-Korea. Alliansen kan dermed bli utvidet fra fem til ni eller ti «øyne», slik James G. Stavridis, tidligere amerikanske admiral og NATOs øverste militære leder (2009–2013), anbefaler fordi «de vestlige allierte trenger flere øyne på verden».⁷

Enn så lenge har tungvekterne i FVEY – Australia, Storbritannia og USA – inngått en ny avtale, Aukus. Avtalen inngått i september omfatter levering av atomubåter med britisk-amerikansk teknologi til Australia, på bekostning av kontrakten Australia inngikk med Frankrike i 2016 om kjøp av en flåte konvensjonelle ubåter. Canadas statsminister Justin Trudeau mener avtalen skyldes at Australia er nervøs overfor Kina, samtidig som han sier at Australia «fortsatt er en bærebjelke i Five Eyes», og at alliansen er «intakt». New Zealands statsminister Jacinda Ardern har gjentatt sitt lands prinsipielle standpunkt: I likhet med alle andre atomubåter, vil de framtidige australske ubåtene – som først vil sjøsettes på 2040-tallet – ikke få seile inn i newzealandsk farvann.

Dette påfallende geopolitiske taktskiftet fra Australia, som har byttet et strategisk partnerskap med Frankrike mot en atompakt, virker ikke å være så stort hvis vi ser på landets gamle rolle i FVEY-alliansen og Samveldet. Ifølge John Blaxland, professor i sikkerhetsspørsmål ved Australian National University, gjenspeiler denne pakten mest «en betydelig endring i den strategiske dynamikken i det indopasifiske området», med Storbritannias nye engasjement i regionen etter brexit og president Xi Jinpings mer krigerske holdning. Men pakten vitner også om «en større bekymring for om den amerikanske militærmakten er svekket og i stand til å avskrekke eller vinne en potensiell konflikt i Stillehavet».⁸

Frankrike på sidelinjen

De siste årene har Frankrike forsøkt å ha en egen strategi i regionen og framstå som en tredje vei mellom USA og Kina.⁹ Frankrike er den store taperen i ubåtsaken og må nærmest føle seg utsatt for et komplott fra «anglosfæren» i FVEY, som ikke ønsker en fransk inntrengning på deres jaktmarker.

Utviklingen må være ekstremt skuffende for Frankrike, som framsto som et sjette medlem av alliansen da etterretningsutvekslingen ble trappet opp etter terrorangrepene i Frankrike i 2015 og 2016. Frankrike jobbet da tett med «Five Eyes» i ulike konfliktområder (Afghanistan, Persiabukta, Irak-Iran, Syria, Sahel) og etablerte en rekke hemmelige samarbeid: det tidligere programmet for etterretningsutveksling kalt «Lustre», Spins-avtalen fra 2016 og de periodiske møtene i Lafayette-komiteen – som bidro til å utvide utvekslingen mellom franske og anglo-amerikanske hemmelige tjenester.

Ifølge forsvarsminister Florence Parly delte Frankrike en «intensiv strøm» av etterretningsinformasjon med alliansen, og særlig informasjon fra Afrika.¹⁰ Parly kalte det et «fruktbart» samarbeid, men presiserte at Frankrike ikke ønsket å bli del av denne «historiske, lukkede klubben», fordi det innebar «en risiko for vår suverenitet». En høyt plassert kilde i det amerikanske forsvarsdepartementet sa imidlertid noen måneder før at USA ønsket å ha med Frankrike i et parallelt, men «like inngående partnerskap» som Five Eyes.¹¹ Det har så langt ikke blitt en realitet.

Oversatt av redaksjonen

Philippe Leymarie er journalist.

1
Adam White, «How a Secret Spy Pact Helped Win the Cold War», Time, New York, 29. juni 2010.
2
«Why We Spy on Our Allies», The Wall Street Journal, London, 17. mars 2000.
3
«China says Five Eyes alliance will be ‘poked and blinded’ over Hong Kong stance», The Guardian / AP, 20. november 2020.
4
«Mahuta’s five eyes comment about China unnecessarily created ‘drama’», 1news, Auckland, 21. april 2021.
5
«Five Eyes Spy Alliance Trains Focus on Xi in Echo of Cold War», Bloomberg, New York, 21. oktober 2020.
6
«Five Eyes Spy Alliance Trains Focus on Xi in Echo of Cold War», se over.
7
Se James Stavridis, «The Western allies need more eyes on the world», Asharq Al-Awsat, London, 5. mai 2019.
8
Se «China decries arms race as US allies unite on nuclear Subs», Bloomberg, 26. september 2021.
9
Se «La stratégie de la France dans l’Indopacifique», Frankrikes utenriksdepartementet, Paris, 2019. diplomatie.gouv.fr.
10
Reuters, London, 18. desember 2017.
11
Laurent Lagneau, «Paris et Washington veulent accélérer leurs échanges dans le domaine du renseignement militaire», Military Zone, Saint-Priest-sous-Aixe, 12. mai 2016.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal