Etter finanskrisen i 2007–2008 dukket et ord de fleste hadde glemt, opp i den offentlige debatten: «deflasjon». Økonomer på begge sider av Atlanteren fryktet den gang at et samtidig fall i priser, lønn, investeringer og økonomisk aktivitet ville kaste EU og USA ut i en bekymringsfull spiral. Alt måtte gjøres for å stoppe denne deflasjonen, inkludert det Den amerikanske sentralbanken (Fed) og ikke minst Den europeiske sentralbanken (ESB) alltid hadde bestrebet seg på å unngå, nemlig å oversvømme verdensøkonomien med likviditet i håp om å presse opp prisene. Nå bekymrer økonomene seg for det omvendte: at en bratt prisvekst skal destabilisere verdensøkonomien.
I de siste månedene av fjoråret var avisforsidene fulle av bekymringer om at inflasjonen var kommet altfor kraftig tilbake. I de fleste land i verden var prisveksten historisk høy. I USA steg prisene med sju prosent i desember, et nivå amerikanerne ikke hadde opplevd siden 1982. I eurosonen var inflasjonen på fem prosent og nådde dermed det høyeste nivået på tretti år i Tyskland og Spania. Hvorfor denne høye inflasjonen? Har verden unngått deflasjonens fimbulvinter bare for å bli offer for prisvekstens ragnarok?
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
