Invasjonen av Ukraina

Mens vi la siste hånden på verket og gjorde oss klar til å sende mars-nummeret i trykken, gikk Russland til krig mot Ukraina. Angrepet og invasjonen utgjør et grovt og fullstendig uakseptabelt brudd på folkeretten som er angitt i FN-pakten. Vladimir Putins påskudd for invasjonen – å forhindre et folkemord og å av-nazifisere Ukraina – har liten rot i virkeligheten, selv om det har vært sivile tap i separatistområdene i Øst-Ukraina i den åtte år lange konflikten, og det finnes noen nokså marginale nazistiske grupperinger i Ukraina. Kreml har i årevis gitt uttrykk for sin frykt for NATO-baser langs Russlands grenser og ment at Vesten ikke har holdt løftene de ga til de russiske lederne da Sovjetunionen ble oppløst. Men det åpenbare resultatet av Putins avsindige beslutning om å angripe Ukraina, er at den vil styrke den vestlige militæralliansens eksistensberettigelse og gi NATO en høyst reell grunn til å øke sin tilstedeværelse langs grensen, for å tøyle alle tenkelige russiske stormaktsambisjoner i nabolandene.

Siden begynnelsen av århundret har militærintervensjoner og invasjoner med tvilsomt folkerettslig grunn preget internasjonal politikk og fått dystre følgevirkninger. Russlands invasjon av Ukraina vil åpne et nytt og enda farligere kapittel i denne utviklingen. Skadevirkningene vil bli store, først og fremst for ukrainerne selvsagt, men også for arbeidet med å skape en fredeligere og mindre militarisert verden. De «massive» sanksjonene USA og EU har annonsert, har ikke avskrekket Kreml og lite tyder på at ytterligere økonomiske straffetiltak vil bringe Putin-regimet i kne. Men sanksjonene vil utvilsomt få store økonomiske og sosiale konsekvenser, ikke bare for russerne. (…)