Etter harde forhandlinger for å få slutt på krigen ble en fredsavtale inngått i Dayton og signert i Paris 14. desember 1995. Avtalen inkluderte en del om organiseringen av maktinstansene i den tidligere jugoslaviske republikken Bosnia-Hercegovina. Disse prinsippene, nedfelt på engelsk i avtalens vedlegg 4, fungerer fortsatt som Bosnia-Hercegovinas grunnlov i mangel av demokratisk enighet om en ny grunnlov.
Målet med de kronglete politiske institusjonene avtalen innførte, var å bevare en sentral stat samtidig som man anerkjente inndelingen av landet gjennom å gi spesifikke rettigheter til de tre folkene som i Jugoslavia ble ansett som republikkens «konstituerende bestanddeler»: bosniaker (muslimer), serbere (ortodokse) og kroater (katolikker), til forskjell fra «de andre», hovedsakelig rom-minoriteter. Den tidligere republikken ble delt inn i to «entiteter»: Republika Srpska på 49 prosent av territoriet og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina (ofte kalt Den kroatisk-muslimske føderasjonen) i resten. Sistnevnte ble videre delt inn i ti kantoner. Kommunen Brčko fikk status som autonomt distrikt i 1999. Hver av disse har sin egen politiske administrasjon, dermed har landet hele 14 regjeringer. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
