Libanons lange nedstigning til helvete

I 47 år har Libanon vært fanget i en ond spiral av borgerkrig, politisk uro, drap og attentater, israelske invasjoner og angrep med blokader og ødeleggelse av infrastruktur, finanskollaps og monetært sammenbrudd. Et mangelfullt politisk system har heller ikke gjort situasjonen bedre. Siden 2020 har landet vært rammet av en av de mest alvorlige økonomiske og sosiale katastrofene i nyere tid. Samtidig virker landets ledere heller likegyldige til befolkningens skjebne, og fortsetter å skyve sentralbankens og bankenes akkumulerte tap over på innbyggerne og særlig de fattigste delene av samfunnet.

Libanons kollaps kom ikke som noen overraskelse, med tanke på overenskomstene som måtte til for at det lille landet skulle komme seg ut av den lange borgerkrigen (1975–1990). I 1989 fikk landet en ny grunnlov med Taif-avtalen, men avtalen ble aldri overholdt i sin helhet, og ofte heller ikke på detaljnivå. Militslederne og næringslivstoppene tok seg friheten til å bestemme hvilke punkter som passet dem, og overse resten. I praksis fikk Libanon politiske institusjoner som mest av alt var skinninstitusjoner. I kulissene ble det opprettet en slags klanlederforsamling som på halvoffisielt vis fikk all makt. (…)