Fra Rionegro internasjonale lufthavn kan du kjøre inn til Medellín, Colombias nest største by med 2,5 millioner innbyggere, gjennom det kjølige høylandet i Oriente cercano (Det nære Østen), hvor noen av landets dyreste villaer ligger. En av dem tilhører tidligere president Álvaro Uribe, som for tiden står tiltalt for bestikkelser og påvirkning av vitner. Langs veien ligger det eksklusive restauranter, barer og kjøpesentre med parkingsplassene fulle av luksuriøse SUV-er og sportsbiler. Området er fullt av blomster, grønne trær og marker. Lufta er ren, med en duft av furu, og termometeret kryper sjelden over 24 grader.
Det er lett å skjønne hvorfor Medellíns middel- og overklasse foretrekker disse forstedene framfor byen. For enten du velger veien ned de 600 meterne til dalbunnen fra de eksklusive forstedene Envigado og El Poblado i sør, eller ankommer via nedre middelklasse-byen Gúarne og de røffe gettoene i nordøst, vil du reagere på samme måte på strømmen av lastebiler, semitrailere, biler og motorsykler du møter i byen i dalbunnen: nysing, hosting og tårer, tett eller rennende nese.
I deler av året gjør luftforurensningen at du ikke kan se dalbunnen, eller fjellene rundt. Støyen fra trafikken og byggeplassene er overdøvende. I gatene er fattigdommen synlig overalt, selv i de rolige villastrøkene hvor private sikkerhetsvakter sørger for lov og orden. Forfatteren Hector Abad Faciolince har sammenlignet dalen med den sirkelen i Dantes helvete der de fattige holder til. Byen har likevel en høy stjerne i utlandet. New York Times har kalt den «en av de mest progressive byene i Latin-Amerika» på grunn av «infrastrukturprosjekter som bringer arkitektonisk spennende biblioteker og parker til fattige nabolag, og kreative transportmidler».1Nell McShane Wulfhart, «36 Hours in Medellín, Colombia», New York Times, 13. mai 2015.
Fryktløshet og motstandsvilje
Dette lille turistparadiset ble nylig rystet av store demonstrasjoner, som etter hvert spredte seg til resten av landet. Aldri før har Colombia opplevd en så omfattende, utholdende og besluttsom protestbevegelse. Det begynte i september 2018 med studenter – særlig fra det anerkjente Universitetet i Antioquia – som krevde demokratiske reformer. Da opprørspolitiet slo ned demonstrasjonene, gikk de ut i streik nasjonalt og lammet byen en rekke ganger de neste månedene, med store demonstrasjonstog for sin grunnlovsfestede rett til fredelige protester samt en tilstrekkelig finansiering av det offentlige utdanningsvesenet. Til tross for at regjeringen og mediene gjorde sitt beste for å framstille studentene som pøbler og terrorister, fikk de betydelig støtte i de fattigere delene av byens åssider hvor mange av dem kom fra, men også i kontorene, lagerbyggene og verkstedene i sentrum.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Studentene fikk gjennomslag for sine hovedkrav, særlig økt offentlig finansering av høyere utdanning, som har blitt svekket etter årevis med nyliberale reformer og ført til at mange studenter har pådratt seg en betydelig studiegjeld. Ikke overraskende brøt regjeringen løftene sine, og studentene gjenopptok protestene. Høsten 2019 sluttet fagbevegelsen, de sosiale bevegelsene og opposisjonspartiene seg til studentene i en landsomfattende generalstreik.
Mens studentene var dominerende i 2018, besto demonstrasjonene i 2019 av folk fra store deler av samfunnet: ikke-studerende ungdom fra åssidene, arbeidere av alle slag, rettighetsgrupper, urfolksamfunn og afrokolombianere, feminister, transaktivister, pasifister og miljøaktivister. Da juleferien kom, var regjeringen trengt opp i et hjørne på tross av – eller på grunn av – sin uforholdsmessige maktbruk mot demonstrantene. Streiken ble trappet opp igjen i mars 2020.
Litt over et år senere førte en økonomisk og sosial krise, forsterket av koronapandemien, korrupsjonssaker og offentlig vanstyre, til et nytt folkeopprør i mai i fjor. Denne gangen var det de unge fattige i utkanten av byen uten fast arbeid eller utdannelse og deres familier som inntok hovedrollen. Aldri før hadde landet opplevd en lignende mobilisering i fattige strøk. Med unntak av en håndfull opposisjonsskikkelser virket det som om de politiske representantene hadde mistet all autoritet og legitimitet. Protestene varte i to måneder. Etter nærmere femti døde og over 3000 sårede klarte myndighetene til slutt å slå ned protestbevegelsen.
Selv om denne fryktløsheten og motstandsviljen er bemerkelsesverdig, og ikke bare hos de unge, er det ennå for tidlig å si om den vil gi noen utslag i valg eller mer aktiv folkelig deltakelse i utformingen av byen og den offentlige politikken. Venstrekandidaten Gustavo Petro fikk 22 prosent av stemmene i Medellín i presidentvalget i 2018. I år ligger han an til å få en enda større oppslutning, selv om Álvaro Uribes utpekte høyrekandidat, tidligere ordfører Federico Gutierrez (2015–2019), fikk tre ganger flere stemmer enn Petro i primærvalget 13. mars.
Hvis Petro skulle bli landets neste president, slik meningsmålingene antyder, vil den nye regjeringen klare å forene seg med de tidligere demonstrantene i Medellín og konfrontere den økonomiske eliten og de lokale og regionale mafiagruppene? Petro har selv uttalt at hvis forvandlingen av Colombia skal bli mer enn tomme valgløfter, må den begynne i Medellín. Hva er det som er så spesielt med Medellín og byområdet med fire millioner innbyggere i det 21. århundret?
Ekstrem ulikhet
Økonomien i Medellín er kjennetegnet av en ekstremt høy konsentrasjon av kapital. Grupo Empresarial Antioqueño (GEA) er et av de mektigste konglomeratene ikke bare i Colombia, men i hele Latin-Amerika. Før det fikk sin nåværende form mot slutten av 90-tallet, hadde det i den industrielle gullalderen i forrige århundre full kontroll over byens politikk, offentlige myndigheter, rettsvesen, eiendomsrettigheter og økonomiske politikk. De siste tiårene har GEA utvidet sin virksomhet til Mellom-Amerika, Karibia, Sør-Amerika og USA. Mellom 1980 og 2004 tredoblet konsernet antall selskaper det eide, mens bruttofortjenesten ble mer enn åtte ganger større. Denne enorme veksten har ført til at GEA i fjor sto for 7,1 prosent av Colombias BNP. GEA omfatter nå flere konglomerater som er knyttet sammen i et komplekst system av eierskap og kapitalinteresser, der hvert selskap har aksjer i de andre selskapene.2Nicanor Restrepo Santamaría, Empresariado Antioqueño y Sociedad, 1940–2004, Penguin Random House Grupo Editorial SAS, Bogotá, 2016.
GEAs flaggskip, Bancolombia, er ikke bare landets største finans- og bankkonsern, med en fjerdedel av Colombias bankaktiva. Siden 2013 har det også etablert seg som den fremste leverandøren av bank- og finanstjenester i Mellom-Amerika og Karibia. Suramericana Group (Sura), Colombias største forsikringsselskap, har det siste tiåret utvidet virksomheten sin til hele den vestlige halvkule, inkludert USA. GEAs største konglomerat, Argos Group, har nå aktiviteter i tjue land. Argos var opprinnelig et sementkonsern, men har med årene utvidet investeringene sine til energi, gruvedrift, eiendom, infrastruktur og motorveikonsesjoner. Til sist har vi Colombias største matvarekonsern, Nutresa Group, som eier 30 produksjonsanlegg i Colombia og 16 andre i Latin-Amerika og USA. Til sammen utgjør disse fire konglomeratene GEA, som fungerer som et gigantisk holdingselskap.
Den enorme konsentrasjonen av eierskap, kapital og rikdom er tett knyttet til Medellíns svimlende sosio-økonomiske forskjeller og fattigdom, som er synlig overalt i las comunas som omgir byen. I over tre tiår har landets regjeringer forsøkt å «redusere» fattigdommen ved å endre måten den måles på, ved å måle kalori-inntak i stedet for proteininntak, senke beregningen av husholdningsutgifter og innføre nye regnemetoder for å blåse opp innbyggernes inntekter. Slik kunne regjeringen i 2020 fastslå at Medellíns fattigdomsrate var 19,2 prosent, bare litt høyere enn landsgjennomsnittet. Det nasjonale statistikkbyrået DANE, som måler fattigdom ut fra tilgjengelige midler i absolutt pengeverdi, anslo på sin side at 32,9 prosent levde under fattigdomsgrensen samme år. En tredjedel av innbyggerne har redusert kalori–inntaket og spiser bare ett til to måltider om dagen.
Colombias regressive skattesystem og manglende vilje til å skattlegge de rike forklarer mye av ulikheten i landet. Små selskaper betaler en langt høyere skatteprosent enn de større. I 2019 var innkrevd inntektsskatt fra enkeltpersoner en sjettedel av snittet i OECD. Den samlede skatteinngangen på 19,7 prosent av BNP var blant de laveste i Latin-Amerika (snittet i OECD var 33,8 prosent).
«Grønn» fordrivelse
Konsentrasjonen og sentraliseringen av kapital i Colombia har skapt en av verdens største internt fordrevne befolkninger. I fjor ble nær 74 000 mennesker tvunget på flukt – mer enn dobbelt så mange som året før.3https://www.unocha.org/colombia. Ofrene er småbønder som ender med å flytte til en utrygg bosituasjon i utkanten av byene. Til tross for fredsavtalen regjeringen inngikk med FARC-geriljaen i 2016, fortsetter sammenstøtene (og alliansene) mellom paramilitære grupper, neo-geriljafraksjoner, organisert kriminalitet og militæret på landsbygda. Og alle har økonomiske og logistiske forbindelser til Medellín. Byen ligger langs smuglerruten for narkotika til Det karibiske hav og videre til Mellom-Amerika, Mexico og USA.
Innenfor Medellíns bygrenser er narkohandelen bare én av mange faktorer bak fordrivelsene. I fjor ble mer enn dobbelt så mange innbyggere som året før fordrevet til et annet sted i byen.4«Aumentaron los desplazamientos forzados intraurbanos en Medellín», El Colombiano, Bogotá, 2021. De reelle tallene er trolig mye høyere. Hovedårsaken er kriminelle gjenger, som har trappet opp kampen om territorier. I Bajo Cauca og Urabá jobber disse hånd i hånd med paramilitære grupper og tidligere geriljakrigere som har brutt med FARC. Eskalerende territorialkriger, dødstrusler, utpressing, tortur, drap og rekruttering av barn og ungdommer til gjengene har tvunget mange av beboerne på flukt igjen. Denne fordrivelsen av de fordrevne er vanlig i Medellín og vanskelig å tallfeste, for ofrene foretrekker vanligvis å ikke si noe.
Kriminelle gjenger, narkotika og organisert kriminalitet har ikke alene skylden for omfanget på fordrivelsene: «Grønne» infrastrukturprosjekter i de fordrevnes boområder har ført til utkastelser, omplasseringer og rivninger. Blant disse er Cinturón Verde («Det grønne beltet») gjennom fjellkjeden i øst og den 75 kilometer lange parken Jardín Circunvalar i dalskråningene rundt byens sentrum. Begge er del av kommunens, og GEAs, innsats for å endre Medellíns image fra å være en voldelig by med høy kriminalitet til å framstå som et trygt og moderne urbant knutepunkt. Det grønne beltet, som først ble presentert i 2012, skal bremse den uregulerte befolkningsveksten og boligbyggingen i åssidene og redusere faren for jordskred som følge av stadig mer ekstremvær knyttet til klimaendringene.
Latin-Amerikas Silicon Valley
Rundt 180 000 hus klamrer seg fast i åssidene, og mange mangler skjøter. Folk som har bodd her lenge, mener at kommunen med vitende og vilje overdriver antallet utsatte områder for å rive uformelle boligstrøk og gi plass til leilighetskomplekser for øvre middelklasse. Etableringen av miljøområder og forskjønnede landskap inngår i myndighetenes forsøk på å tiltrekke investorer og mer velstående beboere til områder de tidligere ville ha holdt seg langt unna. Drivkraften bak prosjektet er kommunens byplanetat, byggegiganter som Argos og eiendomsutviklere som Sura. Colombias byggesektor forventer en vekst på 18 prosent i år – tre–fire ganger høyere enn i resten av økonomien.5«El PIB del sector edificador crecerá 3,5 veces más que la economía en 2022», La Republica, Bogotá, 16. desember 2021.
Lokalmyndighetene har også lansert en plan for urban matdyrking, som paradoksalt nok har rasert småhagene til fordrevne eller omplasserte beboere. Ideen er å dyrke grønnsaker i et formalisert, regulert miljø og selge dem på «økomarkeder» i høyinntektsområder som El Poblado eller Laureles. Fellesskapsbasert jordbruk blir dermed fjernet for å innlemme jord og arbeidskraft i den lokale kapitalistiske økonomien. Denne akkumulasjonen gjennom «grønn» frarøvelse reproduserer den eksisterende gettofiseringen og forverrer de sosioøkonomiske ulikhetene.
Gentrifiseringen av Medellín begynte etter at Sergio Fajardo ble valgt til ordfører i 2004. Fajardo, en nær alliert av GEA og utenlandsk kapital, fulgte en nyliberal utviklingsstrategi med vekt på konkurranse og gründervirksomhet. Økonomisk vekst skulle baseres stadig mer på byens komparative fortrinn innen tjenesteyting, finans, turisme, medisin og byggevirksomhet. Fajardos etterfølgere videreførte hans forsøk på å rebrande Medellín som en investorvennlig by. Med en heftig promotering av byens IKT-sektor og skatteinsentiver til utenlandske selskaper markedsfører den tidligere bastionen til narkobaronen Pablo Escobar seg nå som Latin-Amerikas Silicon Valley.
Fortsatt et gangsterparadis?
Medellíns «grønne» rebranding og investorflørting er nært knyttet til oppgangen i turismen. I 2008 opprettet lokalmyndighetene en egen tjeneste for turisme, næringsliv, varemesser og konferanser for å styrke forbindelsen mellom turistindustrien og arrangementsaktørene. I det påfølgende tiåret firedoblet antallet tilreisende fra inn- og utland seg, mens turismens bidrag til den økonomiske veksten doblet seg.6Juan G. Brida, Martin Rodríguez Brindis og Maria L. Mejía-Alzate, «La contribución del turismo al crecimiento económico de la ciudad de Medellín – Colombia», Revista de Economía del Rosario, vol. 24, nr. 1, desember 2020.
Varemesser og næringslivskonferanser er imidlertid ikke de eneste faktorene bak denne utviklingen. Medellín har blitt kjent som et latinamerikansk mekka for sex-turisme og medisinsk turisme, spesielt plastisk kirurgi. En annen faktor er fascinasjonen for Pablo Escobar. Med den populære Netflix-serien Narcos (2015–2017) og en rekke andre nasjonale og internasjonale fiksjonsserier, dokumentarer og spillefilmer har livet til Medellíns kjente narkobaron blitt en global handelsvare. Nå arrangeres det «narkoturer» i Escobars fotspor på eiendommene og skjulestedene hans. Med sin glamourisering av narkobaronen, bidrar denne turistindustrien til å trivialisere et mørkt kapittel i byens historie.
Escobars krig mot de kolombianske myndighetene i hans siste leveår gjorde Medellín til verdens draps-hovedstad. Nå har byens blodige gangsterhistorie blitt pent pakket inn og gjort til en del av Medellíns mystikk – selv om de lokale myndighetene, GEA og innbyggere flest gjerne skulle sett at det var et mer positivt image som lokket turister og investorer til byen.
Etter at turismen ble sentral i strategien for å utvikle byen, har en rekke lokale krefter gått inn for å gjøre byen tryggere enn mange andre vestlige storbyer. På tross av noen perioder med økning i voldsepisoder, som i 2007–2009 og i litt mindre grad i 2016–2021, har drapsraten i Medellín falt med 90 prosent. Den spektakulære nedgangen skyldes mer nye allianser og ledere i byens underverden enn visjonære politikere. Siden 2015 har drapsraten, for første gang siden slutten av 1970-tallet, vært nokså lik resten av landet, og langt lavere enn i Kingston, Caracas eller Chicago.
Paramilitær kriminalitet
Mindre blodsutgytelse betyr mer penger for de lokale mafiaene, som er organisert i et forbund kjent som Oficina de Envigado, som i flere tiår har hatt forbindelser til lokalmyndighetene og framtredende politikere.7 Juan Diego Restrepo, Las vueltas de la Oficina de Envigado: Génesis, ciclos de disputa y reorganización de una empresa criminal, Íconos Editores, Bogotá, 2015. Den kriminelle volden i byen har endret seg etter utleveringen av den paramilitære narkobaronen Diego Fernando Murillo til USA i 2008. Det var Murillo, som i sin tid deltok som militær i den amerikansk-ledede aksjonen for å drepe Escobar, som bestemte at mord var skadelig for forretningene. Men nedgangen i drap og vold har ikke gjort byen tryggere for innbyggerne eller gitt dem mer rettssikkerhet.
Lokale mafiabosser og narkogjenger styrer fortsatt mye av byens oppstykkede territorium med mord, trusler, skremsler og utpressing. Folk føler seg trygge i sine egne nabolag – hvor gjengene forbyr voldtekt, ran og drap med trusler om død for gjerningspersonene – men ikke utenfor dem. Kriminaliteten er fortsatt godt organisert, men desentralisert. Gjennom valgkampbidrag og hvitvasking bevarer den organiserte kriminaliteten sine forbindelser til politikerne og næringslivet i byen, spesielt gjennom sikkerhets- og overvåkningsbransjen, samt sexturisme, hoteller, barer, restauranter, transport, byggevirksomhet og eiendom.
Som noen av de sentrale skikkelsene den gang uoffisielt innrømmet, var demobiliseringen av de paramilitære gruppene en grufull farse: Neo-paramilitære Auto-defensas Gaitanistas de Colombia (AGC), med utspring i den paramilitære gruppen Autodefensas Unidas de Colombia (AUC), var alene skyldig i økningen i drap i Antioquia i 2021. Organisasjonen har venner høyt på strå i det kolombianske militæret, blant annet en offiser kalt «Gudfaren», som nylig ble arrestert i forbindelse med en kokainleveranse i Cauca og Nariño nær grensen til Ecuador. AGC har også forbindelser til organisert kriminalitet i Mexico og særlig fraksjonen til Joaquín «El Chapo» Guzmán og sønnene hans i Sinaloa-kartellet.
Jokeren i systemet
Hva er det som gjør at dette paradoksale systemet klarer å fungere, med sin massive fattigdom, miljøødeleggelser og fortvilelse på den ene siden og en kapitalisme med frie tøyler, en «moderne» styring av byen og et lokalt mafiahegemoni på den andre? Svaret ligger i sammenfiltringen av to typer kapital, en lovlig og en illegal. GEA konsentrerer og sentraliserer regional kapital, særlig innen finans, eiendom, byggevirksomhet og forsikring, og eksternaliserer deler av denne til resten av den vestlige halvkulen. Gjennom reklamekampanjer og sponsing av konserter og arrangementer påvirker GEA også den lokale populærkulturen og ikke minst lokalpolitikken.
Selv om GEA er et maktsentrum i byen og regionen, og fungerer som et ikke-valgt permanent styre, er også Oficina de Envigado, med sin innkreving av skatter og tributter til byens lokale herskere og mafiabosser, mektigere enn ordføreren og byrådet. Det er Oficina og ikke ordførerens kontor, som avgjør de endeløse territoriekonfliktene knyttet til salg av narkotika og utpressing. Oficina organiserer kriminaliteten og setter rammene for hverdagen i byen med sin monopolisering av tortur, drap og utpressing, samt hvitvaskingen av narkopenger gjennom lovlige virksomheter i alt fra transport, bygg- og anlegg til finans, turisme, valgkamper og private sikkerhetstjenester.
GEA kaster en lang skygge som Oficina opererer innenfor. Profittimperativet begge er underlagt, dikterer til syvende og sist hvordan de lokale myndighetene formulerer og gjennomfører sine utviklingsplaner. Når byplankontoret utpeker nye grønne soner, er det GEA som promoterer, finansierer og profiterer på dem, mens Oficina de Envigado fjerner de uønskede beboerne og åpner området for nye.
Jokeren i dette systemet er en ny venstreside dominert av unge innbyggere rammet av arbeidsledighet og et usikkert arbeidsliv som krever grunnleggende politiske og økonomiske endringer. Vil det politiske tyngdepunktet i landet flytte seg til venstre og slå sprekker i fasaden til Medellíns «mirakel»? Er et mer demokratisk program for byen og regionen mulig? Tiden vil vise, men i Colombia kan de underligste ting skje.
Oversatt av Stian M. Landgaard
- 1Nell McShane Wulfhart, «36 Hours in Medellín, Colombia», New York Times, 13. mai 2015.
- 2Nicanor Restrepo Santamaría, Empresariado Antioqueño y Sociedad, 1940–2004, Penguin Random House Grupo Editorial SAS, Bogotá, 2016.
- 3
- 4«Aumentaron los desplazamientos forzados intraurbanos en Medellín», El Colombiano, Bogotá, 2021.
- 5«El PIB del sector edificador crecerá 3,5 veces más que la economía en 2022», La Republica, Bogotá, 16. desember 2021.
- 6Juan G. Brida, Martin Rodríguez Brindis og Maria L. Mejía-Alzate, «La contribución del turismo al crecimiento económico de la ciudad de Medellín – Colombia», Revista de Economía del Rosario, vol. 24, nr. 1, desember 2020.
- 7Juan Diego Restrepo, Las vueltas de la Oficina de Envigado: Génesis, ciclos de disputa y reorganización de una empresa criminal, Íconos Editores, Bogotá, 2015.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
