Krisen som forlenget oljealderen

I oktober 1973 brøt den industrialiserte vestlige verden sammen. I Europa og Nord-Amerika vokste køene på bensinstasjonene, mens drivstoffprisene skjøt i været. For første gang siden andre verdenskrig begynte vestlige myndigheter å rasjonere drivstoff, og mediene skrev flittig om alle initiativene for å redusere energiforbruket (blant annet innføringen av sommer- og vintertid i Europa), samtidig som de skjelte ut oljemonarkiene og publiserte karikaturer av arabiske sjeiker med lommene fulle av petrodollar.

Sjokket var brutalt. På få måneder steg prisen på et fat råolje fra 2,5 dollar til 18 dollar, og kastet den industrialiserte verden ut i en langvarig krise med høy arbeidsledighet, inflasjon og fallende økonomisk aktivitet. De rådville oljeimporterende landene oppdaget brutalt at tiden med ekstremt billig olje og gass var over.

Som enhver større historisk omveltning ble oljekrisen i 1973 utløst av en bestemt hendelse, men hadde flere underliggende årsaker. Den utløsende hendelsen var Jom kippur-krigen fra 6. til 25. oktober 1973 mellom Israel og flere arabiske land ledet av Egypt og Syria. For å legge press på landene som støttet Israel, bestemte flere oljeeksporterende arabiske land seg for å øke oljeprisen med 70 prosent, redusere produksjonen med fem prosent og innføre en embargo mot land som hadde gitt våpen til Israel – et straffetiltak som hovedsakelig rammet USA og Nederland.

OAPEC mot Vestens oljeselskaper

En utbredt feiloppfatning er at det var Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) som besluttet prisøkningen og embargoen. Det var det ikke, men Organisasjonen av arabiske oljeeksporterende land (OAPEC). Det ironiske var at denne samarbeidsorganisasjonen, som fortsatt eksisterer og har hovedkontor i Kuwait, var blitt opprettet i 1968 for å motvirke en økende radikalitet i enkelte arabiske oljeland som ville ta opp kampen mot de vestlige oljeselskapene og ta kontroll over hele eller deler av rikdommen under bakken. De tre initiativtakerne og eneste medlemmene den gang – Kuwait, Saudi-Arabia og Libya – hadde også som mål å moderere kravene fra Algerie, Egypt, Irak og Syria, som ville utnytte Vestens oljeavhengighet til å presse Israel til å gi tilbake områdene landet hadde okkupert etter Seksdagerskrigen (fra 5. til 10. juni 1967).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Men i oktober 1973 hadde organisasjonen endret seg. Den hadde tatt opp de radikale landene. I Libya hadde Muammar Gaddafi styrtet monarkiet og drømte nå om å forene den arabiske verden, mens Algerie hadde nasjonalisert sin oljeindustri. Samtidig hadde ideen om å hevne seg på Israel vunnet gehør i stadig flere land. De ikke-arabiske medlemmene av OPEC hadde dermed ikke annet valg enn å akseptere OAPECs beslutninger om priser og produksjonsnivå. De kritiserte heller ikke Saudi-Arabias beslutning om å innføre en embargo mot USA og litt senere Nederland. Saudi-Arabia sto på den tiden for 21 prosent av verdens eksport av råolje, og landets beslutninger hadde stor innvirkning på oljemarkedene i London og New York.

Saudisk embargo

To menn framsto som frontfigurer for denne nye innstillingen i de arabiske landene. Den første var sjeik Ahmed Zaki Yamani, Saudi-Arabias enerådende oljeminister (1962–1986) og kongedømmets medievante stemme i både OPEC og Vesten. Den andre var kong Faisal bin Abdulaziz al-Saud, en av sønnene til kongedømmets grunnlegger. Han hadde sittet på tronen siden november 1964, og lignet på ingen måte en farlig revolusjonær. Nasjonalt førte han en politikk med forsiktig modernisering, og visste at landets sikkerhet var avhengig av USA, som det dermed gjaldt å ikke fornærme. Men han kunne ikke ignorere hvordan landsmennene så på det som skjedde i Palestina. Noen av dem mislikte også moderniseringen av kongedømmet, selv om det bare var på det teknologiske planet (de første tv-sendingene noen år tidligere hadde ført til blodige opptøyer), og kunne tenkes å anklage sine ledere for å bryte landets strenge wahhabistiske regler.

I Washington kom Faisals embargo overraskende. Administrasjonen til president Richard Nixon, som allerede hadde hodet under vannet med Watergate-skandalen, truet Riyadh åpenlyst. USA kjøpte riktignok bare fire prosent av oljen sin fra Saudi-Arabia, men Det hvite hus visste at kongedømmet hadde stor innflytelse på oljeprisen. Budskapet var dermed klart: Om nødvendig ville USA invadere Den arabiske halvøya for å garantere oljetilgangen og forhindre at en organisert knapphet drev opp prisene. Om nødvendig ville Iran, som den gang ble styrt av sjahen, få rollen som regionens politi på bekostning av Golf-monarkiene og andre arabiske land, som Irak og Egypt.

Det reelle omfanget av embargoen bør imidlertid nyanseres litt. Selv om spenningen mellom USA og Saudi-Arabia utvilsomt var reell – så reell at mange saudi-arabere er overbevist om at den kostet livet til kong Faisal, som offisielt ble drept av «en galning» 25. mars 1975 – ble det ikke noe fullstendig brudd mellom dem. For ledelsen i Riyadh viste seg å være nokså fleksibel og lot blant annet amerikanske militærfly som evakuerte soldater og materiell fra Vietnam, fortsette å fylle bensin på saudiske flyplasser.

One Pure Evil Cartel

Etter at embargoen ble hevet i mars 1974, sank ikke oljeprisen. For oljekrisen hadde lagt grunnlaget for en geopolitisk realitet som skulle vare helt til slutten av 2000-tallet. For det første ble OPEC, med tyngden til de arabiske oljeprodusentene, en sentral aktør som hadde vist seg å være i stand til å påvirke prisene, men også å være fornuftig når det gjaldt å garantere uavbrutte, sikre forsyninger til markedet – noe som ikke hindret kritikerne, spesielt folkevalgte i den amerikanske kongressen, i å framstille organisasjonen som fiende nummer én og kalle den for One Pure Evil Cartel.

For det andre godtok importlandene ideen om at tiden med ekstremt billig olje var over. De begynte å bli stadig mer opptatt av energisparing og behovet for å skaffe seg andre energikilder, spesielt kjernekraft. Oljekrisen var også hovedgrunnen til at Det internasjonale energibyrået (IEA) ble opprettet i 1974. For det tredje la oljekrisen fundamentet for USAs doktrine om de «tre søylene» i de påfølgende tiårene (se neste side). Doktrinen gikk ut på å påta seg sikkerheten til oljemonarkiene i Persiabukta av (minst) tre grunner: forhindre at deres enorme oljereserver skulle falle i hendene på USAs rivaler, garantere oljeforsyninger til amerikanske selskaper og forsvare interessene deres, noe som i stor grad sammenfalt med å holde oljeprisen på et visst nivå.

Teknologi er fienden

Her finner vi en av de strukturelle årsakene til oljekrisen i 1973, uavhengig av Jom kippur-krigen. På denne tiden led verden allerede under konsekvensene av at USA hadde forlatt gullstandarden, det vil si dollarens binding til gullprisen. Overgangen til en flytende valutakurs kombinert med en svak dollar – valutaen som oljetransaksjoner utføres i – påvirket både de oljeeksporterende landene og de multinasjonale selskapene, spesielt de amerikanske.

Samtidig var USA i ferd med å miste sin selvforsyning med olje. Allerede på 1940-tallet hadde geofysikeren Marion King Hubbert spådd at oljeproduksjonen ville nå en topp i 1970 og så falle på grunn av mangel på utvinnbare oljeforekomster. Denne spådommen ble gjentatt i 1956 på en berømt konferanse arrangert av American Petroleum Institute (API), som populariserte begrepet Hubbert’s peak eller peak oil. Fra midten av 1960-tallet ble det stadig mer tydelig at Hubberts spådom var i ferd med å bli en realitet. For Washington ble det derfor avgjørende å øke oljeprisen for at de amerikanske oljeselskapene skulle kunne utvinne forekomster som inntil da hadde vært ansett som ulønnsomme på grunn av lav oljepris. Washington la dermed et diskré press på OPEC-medlemmene. Manøveren var delikat: Prisene måtte opp, samtidig som de amerikanske bilistene måtte overbevises om at OPEC alene var ansvarlig, slik at den amerikanske regjeringen ikke fikk skylden.

Oljekrisen i 1973 ble dyr for de vestlige økonomiene, men la samtidig til rette for en forlengelse av oljealderen og utvannet med tiden OPECs makt. Etter hvert som oljeprisen steg til 20, 30 og 50 dollar fatet, ble det lønnsomt å utvinne oljen i Nordsjøen, Mexicogolfen og Alaska, for ikke å glemme tjæresanden i Canada, tungoljen i Venezuela og skiferoljen som nesten ingen snakket om på begynnelsen av 2000-tallet, men som nå har gjort USA selvforsynt med olje igjen. Denne utviklingen forutså verken Hubbert eller hans tilhengere. «Teknologi er OPECs virkelige fiende. Teknologi vil redusere forbruket og øke produksjonen i områder utenfor OPEC», sa den saudiske oljeministeren Yamani på førtiårsjubileet til OPEC i september 2000.¹