Sjokk for kjernekraften

Klokka 22:44 den 24. mars stanser en Iljusjin Il-76 fra selskapet Volga-Dnepr i lasteområdet på flyplassen Tuřany i tsjekkiske Brno etter to og en halv times flytur fra Domodedovo utenfor Moskva. Flyet er et av få russiske fly som av diplomatiske eller humanitære grunner får lov til å fly inn i EUs luftrom etter at det ble stengt for russiske fly 27. februar som følge av invasjonen av Ukraina. Om bord har det kjernebrensel produsert av TVEL, et datterselskap av den russiske atomgiganten Rosatom, i anlegget Elektrostal øst for Moskva. Lastebiler står klare til å frakte lasten de femti kilometerne til reaktorene i kraftverket Dukovany. Mens de europeiske landene diskuterte en embargo på russisk kull, olje, gass og uran, landet lignende fly fra Russland i Brno 31. mars og Budapest 7. april.

Kjernekraftindustrien hevdet lenge at den var immun mot geopolitiske spenninger, eller det er i det minste hva tilhengerne har hevdet siden 1950-tallet – med unntak av faren for spredning av atomvåpen. Allerede tjue år før oljekrisen i 1973 fastsatte forarbeidene til Traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskapet (Euratom) at målet med kjernekraften var å redusere «de industrialiserte landenes overdrevne avhengighet av ustabile regioner».¹ Denne oppfatningen hvilte på en forestilling om at «markedet for uran skiller seg fra andre råvarer, med sine små geopolitiske farer», som Valérie Faudon fra den franske hovedorganisasjonen for kjernekraftnæringen, Société française d’énergie nucléaire (SFEN), uttalte i fjor.² Med utvinning i 52 land er uran mindre utsatt for problemene med geografisk konsentrasjon enn olje og gass.³ Det finnes betydelige uranforekomster i stabile land som Canada, Australia og Sør-Afrika. Dermed er industrien ikke like avhengig av forekomstene i det urolige Niger, verdens fjerde største produsent. Brenselet utgjør også bare fem prosent av kostnadene knyttet til strømproduksjon fra atomkraft.⁴ En prisøkning på uran vil derfor bare ha en begrenset innvirkning på strømprisen. Men disse vurderingene virker nå utdaterte.

Kina mot Russland

Siden midten av 2000-tallet har stadig flere tegn antydet en «geopolitisering» av atomindustrien. Det mest tydelige tegnet kom i 2007, da Vladimir Putin samlet Russlands atomsektor i ett selskap, Rosatom, for å gjenerobre verdensmarkedet. I dag er den sivile kjernekraften dominert av Kina og Russland. Kremls strategi har vært vellykket: Rosatom er ledende på verdensmarkedet med 10 prosent av uranutvinningen, 36 prosent av anrikningen, 22 prosent av brenselproduksjonen og 36 reaktorprosjekter i utlandet. Selskapets vertikale integrasjon og tette samarbeid med russiske ambassader og handelskamre gjør at det kan tilby en komplett pakke for land som ønsker kjernekraft.

Kina har på sin side samlet sin industri i tre selskaper: China National Nuclear Corporation (CNNC), China General Nuclear Power (CGN) og State Power Investment Corporation (SPIC). Målet var at hvert selskap skulle fungere som plattform for forskjellige teknologier, men i praksis konkurrerer de med hverandre, til tross for myndighetenes påbud om å samarbeide.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Av disse tre selskapene har CNNC tatt føringen med en pakkeløsning basert på Rosatom-modellen, men selskapets anstrengelser har ennå ikke gitt de forventede resultatene. Bare Pakistan, en historisk alliert av Kina, har kjøpt seks reaktorer fra selskapet – den første ble satt i drift i juni 2000 og den siste i mars i år. Selskapets forsøk på å få innpass i Storbritannia og Romania feilet etter forverringen av forholdet mellom Kina og USA under Trump. Det har heller ikke klart å etablere seg i Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara, hvor Russland har kommet seirende ut, blant annet i anbudet om å bygge kraftverket i Rooppur i Bangladesh i 2008.

Lite konkurranse

Det er fortsatt lite konkurranse i kjernekraftmarkedet. Fra 1964 til 1974 kom åtte av ti eksporterte reaktorer enten direkte fra et amerikansk selskap – som i Belgia, Brasil, Kina, Sør-Korea, Spania, India, Mexico, Sverige, Sveits og Taiwan – eller fra lokale selskaper som laget dem på lisens fra en amerikansk produsent – som i Frankrike, Tyskland, Japan og Italia. Men den amerikanske atomindustrien kollapset etter ulykken ved Three Mile Island i 1979.

Tretti år senere presset skifergassens inntreden i kraftmarkedet strømprisene ned på et nivå atomkraftverkene ikke kunne konkurrere med. Trump-administrasjonen prøvde i 2020 å motvirke denne nedgangen med sin «Strategy to Restore American Nuclear Leadership»,⁵ uten hell. Den amerikanske industrien er også full av motstridende interesser. Mens tenketanker advarer mot den geopolitiske risikoen, kjemper USAs fremste reaktoroperatører Exelon og Duke Energy mot restriksjonene på handel med Russland, ettersom lønnsomheten deres i stor grad avhenger av brensel fra Rosatom.

For atomindustrien i resten av verden har det skjedd lite. Sørkoreanske KEPCO har ikke fått nye oppdrag etter at selskapet vant anbudet om å levere fire reaktorer til kraftverket Barakah. Etter at den franske industrien tapte anbudet om Barakah, har den slitt med å ekspandere utenfor Storbritannia, hvor EDF bygger to tredjegenerasjons reaktorer (EPR) ved Hinkley Point.

Stormaktenes strategier

Kinas og Russlands framgang gjør at de nå konkurrerer om tilgang til uran. Russland har store reserver, men forekomstene er såpass vanskelig tilgjengelige at utvinningen er kostbar. Landet produserer bare en tidel av uranmalmen det trenger til eget forbruk og for å overholde sine kontrakter i utlandet. Kina er i en lignende situasjon. De kinesiske myndighetene har innført en «tre tredjedeler-strategi» som går ut på å øke den innenlandske produksjonen, kjøpe opp urangruver i utlandet og kjøpe inn uran på verdensmarkedet.

Etter ulykken i japanske Fukushima i 2011 har Kina og Russland dratt fordel av de lave uranprisene, men også kjøpt seg inn i stadig flere gruver i utlandet. Russland er avhengig av Kasakhstan, som fortsatt er landets eneste urankilde i utlandet, men har gjort noen mindre investeringer i Tanzania og Mosambik. Også Kina har kastet blikket mot Afrika innenfor rammen av «de nye silkeveiene» (Belt and Road Initiative). Etter mislykkede investeringer i Niger, på grunn av for høye utvinningskostnader, har Kina nå vendt seg mot Namibia. Siden 2019 har Kina hatt full kontroll over uranindustrien i landet, som huser ni prosent av de globale reservene. Så langt har de to stormaktenes strategier kun kollidert i Mongolia, hvor Russland blokkerte Kinas forsøk på å få kontroll over gruven Dornod i 2010 i bytte mot å slette deler av landets gjeld.

Flere leverandører

Utover urantilgangen ligger spenningene i produksjonen av reaktorbrensel. Flere reaktorteknologier er i dag i bruk, og hver krever en bestemt type brensel. 83 prosent av dagens kjernekraftverk har trykkvannsreaktorer (PWR). Til tross for at nye reaktortyper er blitt utviklet, er det lite som tyder på at denne andelen vil synke drastisk i overskuelig framtid. Trykkvannsreaktorer krever at uranet foredles gjennom konvertering (rensing), anrikning og innkapsling av brenselet i staver. Selv om det er mye snakk om fare for spredning av atomvåpen med anrikning, utgjør anrikningen en minimal risiko i energimarkedets geopolitikk. En av tre brenselsstaver i verden inneholder uran anriket av Rosatom, men den globale overkapasiteten i sektoren forhindrer det russiske selskapet i å utnytte sin dominerende posisjon innen anrikning.

Det samme kan ikke sies om produksjonen av brenselsstaver. Som flyvningene til Brno viser, kan ikke atomkraftverkene bare bytte leverandør. Hver reaktortype har en bestemt dimensjon og brenselarkitektur. Å innføre en ny type brensel krever en mengde tester, samt en administrativ prosedyre for å få driftstillatelse. Reaktorene med sovjetisk og russisk teknologi, kalt VVER, illustrerer dette problemet godt. Det finnes 41 slike utenfor Russland, deriblant to i Finland, fire i Slovakia, fire i Ungarn, seks i Bulgaria og seks i Tsjekkia.

Etter Sovjetunionens fall utviklet den amerikanske produsenten Westinghouse alternative brenselsløsninger for disse kraftverkene, men tekniske problemer og manglende interesse fra operatørene la en bremser på dette initiativet. I 2015, kort tid etter Majdan-opprøret i Ukraina, ga EU-kommisjonen to millioner euro til programmet European Supply of Safe Nuclear Fuel, for å gjenopplive en europeisk brenselindustri i samarbeid med Westinghouse. Et viktig mål for Brussel var de ukrainske kjernekraftverkene, med en viss suksess: Før den russiske invasjonen i februar fikk seks av de femten ukrainske VVER-ene forsyninger fra andre land enn Russland. Diversifiseringen av leverandører har siden fortsatt ettersom franske Framatome nå har begitt seg inn i dette markedet.

Smertefull oppvåkning

Har faren for en «geopolitisering» av brenselforsyningen forsvunnet? Det er det for tidlig å fastslå. På den ene siden reduserer ikke ankomsten av nye aktører den omfattende prosessen som kreves for å bytte leverandør. I tsjekkiske Temelín gikk det nesten fire år fra de første testene av brenselet fra Westinghouse til en forsyningskontrakt ble signert i april i år. På den andre siden er Rosatoms strategi i utlandet å kombinere eksport av reaktorer og forsyning av brensel gjennom hele kraftverkets levetid. Og denne kombinasjonen virker forførende på stadig flere land.

Rosatom bygger for øyeblikket 20 reaktorer i 12 land. Denne suksessen henger i stor grad sammen med finansieringsløsningene den russiske giganten tilbyr, noe tilfellet med kraftverket Akkuyu i Sør-Tyrkia viser. Her har Rosatom inngått en BOO-kontrakt (Build, Own, Operate), hvor konsernet bygger, eier og driver kraftverket mot å få betaling gjennom strømsalget. I tillegg til avhengigheten av russisk brensel innebærer denne typen eksport en fare for flere andre typer avhengighet. For det første finansiell avhengighet: Lånet Bangladesh har tatt opp for å bygge kraftverket Rooppur, utgjør en tredjedel av landets utenlandsgjeld. For det andre teknisk avhengighet: Mangel på lokal kjernefysisk ekspertise gjør at Rosatom blir den eneste leverandøren av vedlikehold og standarder. Og ikke minst militær avhengighet: Eksporten av reaktorer til Hviterussland har blitt brukt som et argument for å militarisere området for å beskytte kraftverket med hjelp fra Kreml. På samme måte ble Rosatoms bygging av kraftverket Astravets, også i Hviterussland, brukt som begrunnelse for å etablere en luftvernbase tjue kilometer fra grensen til Litauen.

Selv om krigen i Ukraina har vært en smertefull geopolitisk oppvåkning for enkelte kjernekraftland, vil det sannsynligvis være feil å tro at invasjonen vil føre til et samordnet og irreversibelt brudd med den russiske industrien. I Finland brøt konsortiet Fennovoima, som skulle drive et kraftverk bygget av Rosatom, kontrakten sin med den russiske giganten 2. mai. I Frankrike er det fortsatt tvil om framtiden til partnerskapene med Russland, spesielt for kontraktene om konvertering i Tomsk (Sibir) av brukt uranbrensel som har blitt reprosessert i La Hague i Normandie. På den andre siden har Viktor Orbáns ungarske regjering avfeid at den vil bryte kontrakten på 125 milliarder kroner med Russland for utvidelse av kraftverket Paks. Iljusjin-ene vil dermed fortsette å lande i Budapest.

Oversatt av redaksjonen

1
Louis Armand, Franz Etzel og Francesco Giordani, Un objectif pour Euratom, 4. mai 1957.
2
Valérie Faudon, «Relocaliser en décarbonnant grâce à l’énergie nucléaire», Fondapol, Paris, januar 2021.
3
«Uranium 2020: Resources, Production and Demand», Nuclear Energy Agency, Washington DC, 23. desember 2020.
4
«Le coût de production de l’électricité nucléaire», Frankrikes riksrevisjon, Paris, 2014.
5
«Restoring America’s competitive nuclear energy advantage», USAs energidepartement, Washington DC, 2020.