De fleste katastrofer knyttet til global oppvarming har med vann å gjøre. Allerede lenge før klimaendringene begynte å bli merkbare, rammet flom langt flere mennesker enn tørke og hungersnød. Men med klimaendringene blir det særlig tydelig hvordan dagens stadig mer utdaterte hydrologiske infrastruktur er basert på gårsdagens meteorologiske fordommer.
I Floodscapes (2021) drøfter landskapsarkitekten Frédéric Rossano, professor ved arkitekthøyskolen i Strasbourg, den hydrologiske ingeniørkunsten i klimaendringenes tid. Temmingen av elver og tidevann i storflommenes nye æra blir belyst av mytologi og kulturhistorie, og viser seg som et praktisk og politisk problemfelt med påfallende filosofiske understrømmer.
Urtidens flommer
Vannet oppfører seg som oftest rytmisk og forutsigbart. Den stabile rytmen i flo og fjære er dypt sammenvevet med fiske og sanking langs kysten, mens regelmessige flommer i årtusener har lagt grunnlag for jordbruk på flodsletter og i elvedeltaer. I Nildalen i Egypt visker floden hvert år ut grensene mellom åkrene og gjødsler jordene med flodslam. Geometrien, som bokstavelig utlagt betyr en oppmåling og oppdeling av jorden, skal ha hatt sitt opphav her, ettersom eiendommene måtte trekkes opp på nytt for hvert år etter sinnrike matematiske beregninger. Spillet mellom Nilens ville, utviskende flyt og menneskenes geometriske strukturering av landskapet var i faraoenes tid omgitt av mytologi og ritualer, av en kosmisk rytme av orden og kaos, skapelse og tilintetgjørelse.
Det er neppe tilfeldig at matematikkens og geometriens andre arnested, Mesopotamia, var aritmetisk og knyttet til kalenderen og astronomiske beregninger. Mer uberegnelige jordbruksforhold gjorde nøyaktige opptellinger av kornlagrene viktig for overlevelsen, og kalenderen sumererne og babylonerne perfeksjonerte, vitner om en søken etter orden, grenser og faste rytmer i en ustadig verden. De første byene i Mesopotamia, blant annet Ur, ble etter alt å dømme utslettet av flommer. I langt større grad enn Nilen var Eufrat og Tigris kjente for å skifte løp gjennom landskapet, og de mest kjente mytene om altutslettende flommer, kommer herfra.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Sivilisasjonens hydrologiske element blir slik sett et bilde på forhandlingen mellom natur og kultur, og menneskets kløkt stilt opp mot naturens typiske uberegnelighet.
Påfallende nok var det eneste mennesket som fikk evig liv i de gammelsumeriske mytene, nettopp flommens overlever. I sin aller eldste versjon, i kilder eldre enn fortellingen om Noa eller Utnapishtim, heter han Atrahasis, «den usedvanlig kloke». Som hos egypterne er det også hos mesopotamierne et element av kreativ ødeleggelse i flommens kaoskrefter: Vannet bringer oppløsning, men også gjenfødsel. Kanskje er det også derfor de tidligste gudene til mesopotamierne var amfibier, slik som Oannes og Dagon: Urbildet på visdom for de tidligste sivilisasjonene var hydrologisk.
I de sumeriske mytene er også flommen en form for straff, ikke så mye for moralske overtramp eller manglende gudsfrykt. De gjenspeiler snarere en uro, ifølge Rossano, over at menneskene i de første storbyene er blitt for mange. I mytene blir gudene lei av menneskenes ståk og drukner dem. I den gammeltestamentlige versjonen av syndeflodsmyten er flommen en engangshendelse, en straff Gud sender til menneskene fordi de er onde i alle sine tilbøyeligheter.
Lettsindighet og framsynthet
«Etter oss kommer syndefloden», sa Madame de Pompadour, Ludvig 15s elskerinne, på vegne av det franske hoffet. Hun gjorde den gammeltestamentlige misantropien til en lystig spøk og satte med det tonen for den feststemte fatalismen som fortsatt gjør seg gjeldende i den rike delen av verden. Forbindelsen mellom syndefloden og lettsindig luksus er blitt åpenbar på en måte Pompadour neppe kunne forutsett: Flommene som hjemsøker oss, er i siste instans forårsaket av det demokratiserte luksuslivet i den rike delen av verden. Synden er spredd nokså tynt utover, men klimaendringene kan ikke desto mindre spores tilbake til en global overklasse. Nettopp derfor er Pompadours feiring av det uholdbare, av luksus og lettsinn, så treffende. Få ting er mer frigjørende enn å gi opp, samtidig som man oppgir selve samvittigheten. Den slags freidige holdninger erter selvsagt på seg problemer, og da Pompadour skålte med hoffet, bygget det seg langsomt opp en revolusjon som kom til å koste Ludvig 16 hodet.
After Us the Deluge er også tittelen på en storslått ny fotobok av Kadir van Lohuizen, med tekstbidrag fra flomforskere og journalister verden over, blant dem Jeff Goodell, kjent for klimabestselgeren The Water Will Come (2017). Goodells egen bok har som Rossanos også en mytologisk innledning, men hans bidrag utmerker seg mest med en søken etter mulige historiske forelegg for syndeflodsmyten. Syndeflodsforskning har lenge vært et stort tema for pseudovitenskapelige kreasjonister og bibel-arkeologer, men naturligvis har også seriøse forskere lett etter mytenes opphav. En populær teori, som Goodell drøfter, er at Bosporos-stredet brast som et dike omkring 5600 før vår tidsregning og oversvømte det lavtliggende Svartehavet og ga opphav til legender som ble myter. Geologiske endringer og det vi kaller dyp tid, blir del av en like dyptgripende læringsprosess.
Hos Platon er myten om Atlantis nøyaktig angitt i tid: Oversvømmelsen skal ha funnet sted 9000 år før hans tid, noe som sammenfaller med epoken der havet steg etter siste istid. Goodell skriver også om forbløffende muntlige overleveringer fra Yidinj-folket i Australia, som forteller at kysten en gang lå langt ute i havet der Great Barrier Reef ligger i dag. Som i mange andre flodmyter kom flommen her som en straff: Forfaderen Guynja spiste en hellig fisk og forarget gudene, som straffet menneskene.
Det sentrale elementet i mytene er at flommen er straff for uvørenhet og lettsinn, mens den framsynte blir en helt som frelser seg selv, naturen og sivilisasjonen. Å forstå og mestre naturen, forutsetter respekt for menneskets begrensning og kreftenes overmakt. Mytens funksjon blir dermed å minne om flommen, ikke for å avverge den, men for å overleve den. Det er lett å overse radikaliteten i Pompadours dypsindige vittighet, for hun plasserer den floden som straffer våre synder, foran oss i tid og snur om på mytologiens kronologi. Slik innbys vi til å lese urgamle myter om flommen som forutanelser og profetier, snarere enn sagn fra en fjern fortid.
Moderne temming
«Syndeflod» har i vår tid blitt et superlativ i katastrofeoverskriftene, ledsaget av bilder av druknede landskaper. Det Rossano kaller «flomskaper», er ikke egentlig oversvømte landskaper, men heller landskaper med en hydrologisk infrastruktur, med diker, demninger og kanaler. Slike flomskaper har en lang historie, men ble først anlagt i virkelig stor stil i begynnelsen av den moderne tid. Om siktemålene var aldri så praktiske, var de også understøttet av opplysningstidens ideologi. Frykten for naturen som en guddommelig overmakt blir gradvis erstattet av en mer uttalt rasjonell omgang med naturkreftene, men dette innebærer bare at kampen mellom menneskelig orden og den ville naturen blir sekularisert. Der mennesket tidligere bukket under og ble straffet for moralske overtramp, ble det nå et spørsmål om en annen form for moral – kampmoral, tukt og kløkt.
I byplanlegging som i landskapsarkitektur går utviklingen i retning av det geometriske, av rette linjer og klare skiller. Det som flyter og veksler, må gjøres forutsigbart og tilregnelig. Omgangen med elver og floder blir dermed et spørsmål om disiplinering. Sammenfallet mellom festningsvoller og diker, moloer og borgmurer er åpenbart og gjør vannet til en fiende. Der naturen blir sett som en motstander i form av rå makt, kan mennesket bare vinne ved å overliste naturkreftene. I vendinger som er preget av vår tids kritiske ettertenksomhet, beskriver Rossano temmingen av elvene i Tyskland, som gikk hånd i hånd med dreneringen av sumper og våtmarker, som «Europas kolonisering av seg selv». Denne koloniseringen har fortsatt inn i vår tid, og har mye av skylden for det enorme tapet av amfibier som trives i myrer, sumper, våtmarker og uregulerte elvedaler.
Elven Isar i Bayern ble for eksempel rettet ut og gitt strake løp og forenklede, geometrisk konstruerte vinkler, med svinger som ligner mer på motorveier enn vannveier slik vi kjenner dem i naturen. Nytten av utrettede elver for navigasjon og transport var åpenbar, men argumentene om å unngå flom og bygge poldere langs breddene, var ofte motivert av eiendomsspekulasjon og vinning, mens de ble understøttet av rasjonalistiske argumenter om modernisering. Problemet med forskansningene mot vannmassene var at flommene i slike regulerte elveløp gikk høyere, noe som førte til stadig høyere murer og elvebanker, med stadig større katastrofer når elvene likevel gikk over flomveggene. Den uavbrutte opprustningen ga pyrrhosseire, der en foreløpig suksess førte til desto større tap på et senere tidspunkt.
Havet og slettelandene
I tillegg til slike anlegg kommer kanaler og akvedukter, reservoarer og demninger, et omfattende hydrologisk regime som forandrer opplevelsen av og omgangen med landskapet. Hele landskaper er radikalt formbare, kontinenter kan bindes sammen og separeres, våtmarker kan dreneres, og øyer og sandbanker kan berges fra havflaten og de oversvømte flodslettene. Det er dermed blitt vanlig å omtale modifikasjoner av kystlinjer i eksproprieringens språk, ofte ladet med framskrittsslagord som Rossano gir en talende oppramsing av: bonification, Flusskorrektion, Rektifizierung, correction, melioration eller assainissement. Disse har alle båret i seg et implisitt løfte om en bedre, tryggere og rikere framtid for alle, og har ofte vært understøttet av en fornedrelse av de forhenværende landskapene og før-industrielle økonomier.
I klimaendringenes tid blir det klart at slike krav og eksproprieringer også kan komme fra havet og naturen, som tar tilbake det menneskene har erobret. Med stor patos skrev hydrologen Andries Vierling i Tractaet Dyckagie (ca. 1575) om «vannavstøtende» landskaper: «Deres fiende Oceanus hverken sover eller hviler, men søker dag og natt som en rasende løve å ødelegge alt som omgir ham.»1Sitert i Frédéric Rossano, Floodscapes. Contemporary Landscape Strategies in Times of Climate Change, naiO10 publishers, Rotterdam, 2021. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitater hentet herfra. Det gjelder å motstå fienden med diker og samlet kraft.
Hydrologiske anlegg var i Nederland kollektive bestrebelser, og Vierling minner om at forsvarerne ikke må vike en tomme, for hvis du først gir etter for havet, vil det snart trenge seg inn. Dette var en kjent erfaring i Nederland allerede på den tiden, for man husket historien om Grote Waard: 540 kvadratkilometer land beskyttet av 130 kilometer med diker, som var resultatet av 150 års arbeid, ble «krevd tilbake» av havet i løpet av en stormfull novembernatt under St. Elizabeth-flommen i 1421.
Temming og ville krefter
Flommen blir psykologisk sett et urbilde på et tap av kontroll. Vi mister bokstavelig talt all fast grunn under føttene og overveldes av ville, uimotståelige krefter. Som Carl Gustav Jung gjerne påpekte, står vannet for det ubevisste – og vannsymbolikken får en utvidet betydning i Sigmund Freuds ofte siterte formulering: «Der hvor ‘det’ var, der skal bli ‘jeg’. Dette er kulturarbeide, på linje med tørrleggingen av Zuidersjøen.»2Sigmund Freud, Nytt i psykoanalysen, Gyldendal, Oslo, 1992 (1934).
Zuidersjøen er et glemt navn i geografien, men var en gang et stort innhav opp mot kysten av Nederland. I romersk tid var det en liten innsjø, men den spiste seg inn i myrlandskapet og ble gradvis til et innhav. Diker holdt storhavet ute, men det hendte de brast – og under den store St. Lucia-flommen i 1287 omkom mer enn femti tusen innbyggere. Flommene og dikebyggingen fortsatte inntil begynnelsen av 1900-tallet, da byggingen av den enorme Afsluitdijk satte en stopper for de ville og uforutsigbare vannmassene. For Freud var kontroll over krefter og ukontrollerte bevegelser som kjent et kompromiss, ubehaget i kulturen som vi må leve med hvis vi skal unngå å sønderslites av naturen i oss selv.
Fascinasjonen og frykten for flommens løpske vannmasser har sin kilde i det våte elementets egen psykologi. Vannet står for det ubevisste, og blir gjerne forstått som noe feminint, som også har sine fryktinngytende sider. Gaston Bachelard utdypet dette i sin elementstudie L’Eau et les Rêves («Vannet og drømmene», 1942). Ifølge Bachelard hviler det en melankoli og et snev av død over oppdemmede sjøer og stillestående vann. Hans hovedeksempel er vannet hos Edgar Allan Poe, og skandinaviske lesere kan assosiere til André Bjerkes mysterieroman De dødes tjern (1942) og den kanskje enda mer kjente filmatiseringen fra 1958. I menneskets spontane symboldannelse er elven derimot levende, hevder Bachelard, som selv vokste opp i et elvelandskap. Kilden står for fødselen, og elven har vært som et sinnbilde på en reise. Mytologien og selvsagt poesien har utforsket både havets og elvenes symbolske rolle siden de tidligste tider, for eksempel i Hölderlins tenksomme hymner til Donau og Rhinen.
Rossano gir oss talende glimt fra konfrontasjonene mellom romantikkens forløper Jean-Jacques Rousseau og opplysningstidens idealer om naturbeherskelse og forbedring. Med en grunnleggende tro på det naturliges evne til å regulere seg selv sammenligner Rousseau oppdragelsen av ville ungdommer med temmingen av en elv: For mye tukt gjør strømmen villere, men slipper du den fri, vil den snart finne tilbake til sitt vante løp og roe seg ned.
Rousseaus frislipp av krefter var selvsagt politisk ladet og ledet fram mot revolusjonens tumulter. Etter at revolusjonens kraft ebbet ut og restaurasjonen tok over, kom Napoleon 3 til å trekke paralleller mellom politikk og hydrologi etter en storflom: «Jeg lover på min ære at franske elver, som revolusjonen, skal vende tilbake til sine faste løp og ikke vil stige fram på nytt.» Her gir den autoritære hydropolitikken seg til kjenne, komplett med ideologiske overbygninger og symbolsk mening.
Demninger og diker som urteknologi
Hvis vi tillater oss å gå enda mer grunnleggende til verks enn Rossano, kan vi finne elementer av en hydrologisk filosofi i den europeiske kulturarven, der diskusjonene fra opplysningstiden fortsetter i industrialderens teknologifilosofi. Den franske filosofen Gilbert Simondon skriver begeistret om turbinen oppfunnet av Jean Guimbal som blir kjølt ned av den samme vannstrømmen som driver dem, slik at elven og vannstrømmen ikke bare er en drivkraft, men en integrert del av maskineriet.
For Martin Heidegger var teknologi og kunst to former for poiesis, frambringelse, eller også techné, et ord som både blir brukt om teknikk og kunst. Geometriseringen av landskapet og kalkuleringen av krefter legger naturen i bånd, men denne temmingen er også en farlig foreteelse. I sitt berømte essay «Spørsmålet om teknikken» (1954), kanskje det mest dypsindige bidraget til teknologifilosofien noensinne, valgte Martin Heidegger oppdemmingen av Rhinen som sitt hovedeksempel. Han sammenligner Rhinen slik den opptrer i Hölderlins dikt med samme navn, med Rhinen slik den framstår etter at et vannkraftverk blir bygget ut i den. I motsetning til Simondon anser han den industrielle bruken av elven som noe i nærheten av en eksistensiell katastrofe. Når elven temmes og demmes opp, blir den med all sin egenvilje og sitt særpreg gjort til en ren ressurs, det Heidegger kalte gestell.
Temmingen av naturen er beslektet med kunsten, slik Heidegger omtalte modernitetens tekniske omgang med naturen – litt gåtefullt – som en utfordring som også bidrar til å åpenbare naturens sannhet. I Heideggers tekst blir kontrolleringen av elveløpet et bilde på denne utfordringen av krefter: «Utfordringen skjer derved at den energi som skjules i naturen, legges åpen, det åpenlagte omformes, det omformede lagres, det lagrede fordeles, det fordelte sjaltes om på nytt. […] Avdekkingen avdekker for seg selv sine egne, mangfoldig forgrenede baner derved at den styrer dem. […] Styring og sikring blir til og med hovedtrekkene ved den utfordrende avdekking.»3Martin Heidegger, Oikos og techne. Spørsmålet om teknikken og andre essays, Aschehoug, Oslo, 1973 [1996]. Pressingen av naturens grenser og en omgang med naturen basert på kalkulert risiko fører til at både natur og menneske blir mer utsatt enn sikret. Risikospillet som terger motkraften, fører til en katastrofal åpenbaring når dikene brister under presset eller demningen kollapser.
Diker og spekulasjon
Der økonomiske interesser blander seg inn, noe de unektelig gjør hele tiden, blir det hydrologiske risikospillet enda farligere, og mer moralsk betenkelig. Økt nedbør fører til at stadig flere demninger kollapser, som Oroville i California i 2017. Ingeniørene kunne fortelle at demningene som ble bygget for flere tiår siden, ikke lenger tåler påkjenningen fra været i klimaendringenes tid. Utgiftene med å utbedre dammer er enorme, og selskapene som har ansvaret vegrer seg for investeringer.
Goodell forteller om den store iveren etter å tørrlegge land i Florida og sumplandet i The Everglades omkring forrige århundreskifte, der eiendomsspekulanter solgte land bak skrøpelige diker som drenerte The Everglades og Lake Okeechobee. Skrøpelige diker bygget på minimale budsjetter av eiendomsspekulanter brast på 1920 -tallet og druknet over to tusen fattige jordbruksarbeidere. Flommer som kunne vært unngått og forutsett blir moralsk klanderverdige, virkelige syndefloder.
I våre dager er noen av de moralsk korrupte flommene å finne i Amazonas, der gruver slipper ut giftig slagg i lukkede dammer som stadig viser seg å være for dårlig sikret. Ledelsen i gruveselskapet som var ansvarlig for Brumadinho-demningen som brast i 2019, er blitt stilt for retten for mord og idømt en erstatningssum på sju milliarder dollar. For lokale regnskogsfolk langs elven Doce, som ble forgiftet av en gruvedam som brast, er prisen for gruveselskapenes grådig-gniene feilberegninger at landet og elven de lever av, blir totalt ødelagt. Hva er en passende straff for å ta livet av en hel elv? Naturmordet som makrokriminalitet sprenger alle grenser for ansvarsberegning, siden skaden er uopprettelig.
Hydrologisk visdom og hydrauliske feilskjær
Flommene i Kina har det siste århundret til sammen krevd minst halvannen million menneskeliv, kanskje så mange som fem millioner, der særlig den uregjerlige Huang He, også kjent som Den gule flod, har skapt død og ødeleggelse. Blant de mest destruktive var flommen i 1931, som forbløffende nok var menneskeskapt: I et forsøk på å stanse den japanske invasjonen besluttet Kinas myndigheter å åpne slusene ved Zhengzhou, og ved siden av tusener av japanske soldater måtte en halv million fattige bønder bøte med livet, mens langt flere ble flyktninger i eget land.
Går vi inn i kulturhistorien til Huang He og Chang Jiang, finner vi snart at løpene til disse elvene har formet Kinas mentalitet og skapt mye av landskapet, noe Philip Ball utforsker i den populærhistoriske framstillingen The Water Kingdom – A Secret History of China (2017). Slik opplysningstidens temming hadde sin forhistorie tilbake til middelalderen og til gresk og romersk hydrologi, slik har dagens forsøk på å temme Huang He like dype røtter som de økologiske utfordringene som har skapt kjempeflommene. Huang He bærer i seg så mye sedimenter at en liter vann gir over tre desiliter fast masse, men den ble først gul under Han-dynastiet (ca. 206 fvt.–220 evt.), som på grunn av krigføring felte enorme mengder tømmer både på slettene og i fjellskråningene, et inngrep som allerede den gang ble ansett som farlig, og som er årsak til mange av vår tids storflommer – både i Kina og andre steder.
Philip Ball peker på hvordan begrepet om dao, som er grunnleggende i daoismen, ofte utlegges som veien, men åpenbart spiller på vannets vei, et mykt element hvis enorme kraft ligger i dets tilsynelatende føyelighet. Ball refererer til den fremragende sinologen Joseph Needham, som skriver: «Etter som årene gikk, kom hele Kinas teoretiske tenkning til å bli gjennomtrukket av ideer som hadde å gjøre med kontroll av vannveiene, som var et så viktig trekk i deres sivilisasjon.»4 Sitert av Philip Ball, fra Joseph Needham, Ling Wang og Lu Gwei-Djen, Science and Civilization in China 4, part 3: Physics and Physical Technology: Civil Engineering and Nautics, Cambridge Univ. Press, 1971 Verbformen av tegnet dao er forbundet med det å lage en kanal, som nettopp ikke forstås som en dirigering av vannet, men som en hjelp – en åpning som tillater vannet å finne sin vei i tråd med prinsippet om wu wei, å la ting skje ved egen kraft. Tilsvarende blir de stillestående vannspeilene, som i Vesten gjerne blir forbundet med melankoli, i Kina sett som livgivende – et bilde på visdom og stille kraft. Laozi skriver om vann og politikk i det mye kommenterte kapittel 66 av visdomsskriftet Daodejing: «Havet og de lange elvene råder over de hundre daler fordi de vet å innta det laveste punktet. […] Derfor må den som vil styre folket alltid tale med ydmykhet.»
I kapittelet om «Den hydrauliske statens storhet og fall» siterer Ball historikeren Mark Elvins slående sammenfatning av Kinas vannhistorie: «Intet annet samfunn formet sitt hydrauliske landskap med en så pågående energi som kineserne, heller ikke i en slik enorm skala, men dialektikken i en vedvarende interaksjon med miljøet forvandlet det som en gang var en styrke til en kilde til svakhet.»
Den vise er som en fisk i vannet, skrev Laozi, og da det gikk rykter om at Mao som 72-åring var blitt skrøpelig, svømte han over Huang He for å vise styrke og gi et bilde på lederskap. I hans egne ord var lærdommen at «Folket er som vannet, og ledere på alle nivåer er som svømmere. Du må ikke gå forlate vannet. Du må følge vannet, ikke gå mot strømmen.» Han understreket også at han ville vise at det som var stort og mektig, som Huang He og det amerikanske imperiet, ikke var noe å være redd for. Til tross for Kinas dype hydrologiske visdom og respekt for vannets veier, er den nyere historien preget av fatale demningsprosjekter, blant annet brast en av demningene på Chang Jiang i 1998 og gjorde 15 millioner hjemløse.
Vannets visdom – aksept og tilpasning
Til tross for denne tillempingen av gammelkinesisk vann-visdom og en verdsetting av det å akseptere vannets uimotståelige flyt, hviler like fullt et monn av melankoli over det 21. århundrets syndeflod. Som en virkelig undergang på et lokalt plan, er druknede landskaper noe statsledere og ordførere, bybefolkninger og bønder må akseptere. Verden er i ferd med å gjenoppdage visdommen fra Laozi: Flodene og havet vil seire, vannet kryper inn over alt, og aksept er den høyeste visdom. Den som vil utøve myndighet i klimakrisens tid, må være ydmyk som vannet – og lytte til alle. I sitt bidrag til van Lohuizens After Us the Deluge, skriver Anote Tong, forhenværende president på atoll-nasjonen Kiribati i Stillehavet, om den politiske beslutningen om å forberede evakueringen av øyene. Kanskje med vissheten om at klimaflyktninger ennå ikke får asyl noe sted, kjøpte Kiribati under Tongs lederskap et landområde på øya Viti Levu i Fiji i 2012. Det vekket oppsikt, og dette var også noe av formålet, nemlig å vise verden hvor dramatisk situasjonen er.
Likevel er behovet for nytt land å bebo reelt nok. For Tong er det et spørsmål om når og hvordan det skal skje, og slagordet «evakuering med verdighet» kjennetegnet politikken i hans tolv år lange regjeringsperiode. I 2020 annonserte den nye presidenten en annen linje: Taneti Maamau vil gå inn for å heve øyene gjennom mudring med hjelp fra kinesiske eksperter. Samtidig er hydrologiske ingeniører fra Nederland engasjert i Maldivene, som også vil heve øyene, men tiltaket – som vil hente ut nærmere sju millioner kubikkmeter med sand og ødelegge korallrev og sjøgress – er omstridt: Det vil redde turistindustrien og gi plass for nye hoteller, som riktignok gir kjærkomne inntekter, men som ikke hjelper fattige innbyggere mot oversvømmelse.
Venezia eller Atlantis
For Jeff Goodell, som skriver et oppdatert kapittel om Miami og New York i After Us the Deluge, er budskapet lignende. Dikene som finnes i Miami-området, ligger på privat land: Hvordan skal myndighetene overbevise de velstående landeierne om å investere millioner av dollar i å heve murer og diker i et koordinert samarbeid, når staten ikke engang klarer å få folk til å gå med munnbind under en global pandemi? Goodells retoriske spørsmål sier mye om hvordan eiendom og ansvar blir problematisk i omkalfatringen av land og vann langs verdens kyster.
Den aller første offentlige opplysningskampanjen om global oppvarming finnes i den lenge bortglemte filmen The Unchained Goddess (1958), laget av Frank Capra i samarbeid med amerikanske Bell Laboratories. Her blir scener med kalvende isbreer og en forklaring av drivhus-effekten fulgt av tegnefilmsekvenser som viser hvordan framtidens mennesker besøker Miami, som er blitt til et undersjøisk Atlantis. Goodell trekker inn en historisk sammenligning med luksusbyen Baiae i Napolibukta, der Nero og Caligula hadde sine palasser før byen sank i havet. Miami er bygget på porøs kalkstein, hullete som en sveitserost. Ingen murer vil kunne holde vannmassene ute, siden de vil trenge inn under dikene. Menneskene bebor byer og må av og til gi dem opp. Men i en slik skala?
I van Lohizens bok skriver Goodell også om New York, som fikk en dramatisk advarsel med stormen Sandy i 2012. Byen har ressurser og er kampklar, men Goodell påpeker at den enorme og kostbare flomveggen som var planlagt rundt Manhattan, fikk finansieringsproblemer og den milelange flomveggen som er foreslått i den ytre havnen, vil kunne fange byen i en giftig flom av kloakk. Hvis New York skal tre inn i rollen som et Super-Venezia, slik Kim Stanley Robinson fabulerer om i romanen New York 2140 (2017), vil det skje som et resultat av en nesten endeløs rekke med tapte og kostbare slag. Venezia ble bygget gradvis og målrettet på øyer og land berget fra havet, og i vår tid har de stengt av lagunen med flomporter. Også New York er litt som en sveitserost med undergrunnsbaner og kloakksystemer som er sårbare for flom. New York kan derimot ikke stenges av, siden Hudson River trenger et sted å løpe ut i havet.
Det er vanskelig, om ikke umulig, å forestille seg forvandlingen av en metropol full av skyskrapere til en hydropolis, men det er nesten enda vanskeligere å forestille seg en evakuering av New York, i likhet med lignende lavtliggende kystbyer som Hongkong og Singapore. Jakarta, som i tillegg synker fordi mye av grunnvannet under byen er pumpet opp, vil ut fra noen overslag ligge under vann allerede i 2050, og myndighetene lovet i 2019 en ny hovedstad på Borneo, Nusantara, som betyr arkipel. Denne nye hovedstaden er ikke ment å gi rom for Jakartas tretti millioner innbyggere, som vil måtte improvisere nye byløsninger i uoverskuelig framtid, og som utvilsomt vil trenge både forsterkninger, oppfinnsomhet og utholdenhet.
Hydropolitikk og samarbeid
Ved siden av Venezia er Amsterdam kanskje verdens mest kjente hydropolis. Det er ikke tilfeldig at Rossano har arbeidet i Nederland, og at van Lohuizen er nederlandsk. Landet har med sine store landsmasser under havnivå ognettverk av kanaler en veletablert hydropolitikk, basert på langsiktig tenkning og samarbeid, der samfunnsgeografi, offentlig forvaltning og økologi flyter sammen og forenes. I vår tid er klimavitenskapen en helt avgjørende del av bildet, og både i Rossanos og van Lohuizens bøker blir det kommentert at nederlenderne eksporterer sin kunnskap til resten av verden – full av kystsletter som kommer til å ligne mer og mer på deres eget land.
Ironisk nok ser begge bøkene seg nødt til å kommentere at Nederland ikke er så godt forberedt som folk flest tror: Klimaendringene og et stigende hav er ikke et stort tema i nederlandske medier, påpeker juristen og klimaaktivisten Marjam Minnesma i sitt bidrag som avslutter til van Lohuizens bok. En lignende ettertanke dukker opp i det siste kapittelet av Rossanos bok, der han drøfter det uansvarlige i den enorme byutviklingen som har funnet sted i ly av dikenes tilsynelatende trygghet. Han siterer Nederlands daværende kronprins, nå kong Alexander, som engasjerte seg i saken og i 2011 uttalte: «Et brudd i dike 14 [som beskytter det meste av Amsterdam, Rotterdam og Haag] ville forårsake skader tilsvarende 37 milliarder euro.» Dette overslaget høres lavt ut, men er ille nok. Mer avgjørende er det at det «med en tidsramme på ti timer ville være utenkelig at de 4,5 millioner innbyggerne skulle kunne evakueres». Kronprins Alexander påpekte dermed det samme som flomekspertene: Også i Nederland har hydropolitikken sine tabuer og blindsoner.
Begrepet hydropolitikk har sitt opphav hos geografen John Waterbury, som i Hydropolitics of the Nile Valley (1979) drøftet Nilens rolle i konflikter og samarbeid. Vannet krysser ofte grenser og utfordrer dermed begrepene våre om nasjonal suverenitet. Dette er også noe av moralen i Christine Folchs Hydropolitics (2019), som handler om Itaipu-dammen mellom Brasil og Paraguay, og det langsiktige samarbeidet vannmasser på tvers av menneskelige grenser krever. Hydropolitikken blir like fullt et ganske annet spill i klimaendringenes tid, siden det ikke lenger dreier seg om elver eller vannmasser som krysser landegrenser, men den gradvise stigningen til verdenshavene – og nedbørsmønstre som er kommet i ulage. Det som skjer oppstrøms, får virkninger nedstrøms. Vannet visker ut og forflytter grenser. Som atmosfærens politikk er hydropolitikken et politisk grensetilfelle, en utflytende affære som visker ut ansvar og sprer det ut i flytende strata som motsetter seg tilvante geopolitiske strategier.
Rossano gjennomgår katastrofefilmer og medieforestillinger om spektakulære kjempeflommer, som ofte blir framstilt som framtidige problemer eller engangshendelser. Den virkelige utfordringen er å imøtegå storflommene og det stigende havet som en nåtidig, vedvarende hendelse, der flomkatastrofene ikke er et resultat av vannet, men snarere av hvordan flomlandskapene er tilrettelagt. Flomlandskapenes framtid vil ifølge Frédéric Rossano måtte bli preget av fleksibilitet og forhandlinger, et nytt naturdiplomati snarere enn en drastisk opprustning med monumentale forsvarsverker. Vannets visdom i vår tid må ifølge Rossano bli «En smart blanding av mesopotamisk fatalisme, bibelsk frykt, opplysningsoptimisme og frisisk tilpasningsdyktighet». Vi kunne kanskje legge til en kinesisk respekt for vannets veier og for visdommen i det horisontale, så fremmed for Vesten – og halvveis glemt i Kina.
Deltaets egen logikk
I van Lohuizens bok skriver Sharif Jamil om den ultimate deltanasjonen Bangladesh, som nettopp har hatt sine verste flommer på flere tiår, og som er fanget mellom uberegnelige elveløp og et stigende hav og uregjerlige elver. Jamil fastslår at forsøkene på å kanalisere elvene oppstrøms og holde havet tilbake med diker er uholdbare strategier. Folk har bosatt seg i områder med flomfare og blir siden jaget på flukt av vannmassene. Bangladesh er det eneste landet i verden, med et mulig unntak av New Zealand, der høyesterett har erklært elvene som levende. Beskyttelsen av elvebredder og mangroveskoger framstår som en mer ansvarlig strategi. I dag har også flere europeiske land begynt å eksperimentere med frie elver og mer udefinerte elvebanker. Både tidevannssoner og elver er forsiktig i ferde med å bli avkolonisert og innrømmes en vill frihet.
Rossano, som vier mye av Floodscapes til detaljerte gjennomganger av elveutbygginger og omlegginger av bylandskaper i flomsoner, velger å være tvisynt: Verken forsøkene på å bygge enorme og monumentale forsvarsverker eller en motsatt strategi der vi slipper vannet fritt, er å anbefale. Total motstand er i sin ytterste konsekvens en fornektelse av vannets krefter og dømt til å feile. En passiv aksept er på den andre siden klanderverdig.
Aksepten av vannet som kommer må være veloverveid, aktiv, informert og forberedt – det er hele poenget. Som den britiske filosofen Alfred North Whitehead skrev om forutsigelser: «Plikt oppstår gjennom vår potensielle evne til å endre begivenhetenes gang. Der oppnåelig kunnskap kunne forhindret problemet, blir kunnskapsmangel en last.» Bare ved å ta denne plikten til å forstå problemet på alvor, kan vi håndtere og dempe katastrofene. Evakueringsplaner og støtte til flomrammede samfunn er avgjørende, tilpasning snarere enn avvergelse.
Vannet forener oss i en internasjonal hydropolitikk, der vi må samarbeide om løsninger på et problem som rammer ujevnt, og som gjør visse steder ubeboelige. For de mange stedene som blir vanskeligere å bebo, uten å kreve evakuering, består visdommen i å ikke undervurdere vannets krefter og små marginer: Hvert desimal i snitt-temperaturen gir mer ekstrem nedbør og flere løpske elver. Hver centimeter havet stiger, bidrar til å bestemme skjebnen til kystlandskaper, lavtliggende øyer og framtiden til deres beboere.
© norske LMD
Anders Dunker er skribent. Aktuell med essaysamlingen Å tenke på planeten (Existenz forlag, 2021).
- 1Sitert i Frédéric Rossano, Floodscapes. Contemporary Landscape Strategies in Times of Climate Change, naiO10 publishers, Rotterdam, 2021. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitater hentet herfra.
- 2Sigmund Freud, Nytt i psykoanalysen, Gyldendal, Oslo, 1992 (1934).
- 3Martin Heidegger, Oikos og techne. Spørsmålet om teknikken og andre essays, Aschehoug, Oslo, 1973 [1996].
- 4Sitert av Philip Ball, fra Joseph Needham, Ling Wang og Lu Gwei-Djen, Science and Civilization in China 4, part 3: Physics and Physical Technology: Civil Engineering and Nautics, Cambridge Univ. Press, 1971
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
