En presset president

Det franske parlamentsvalget i juni var en krass avvisning av president Emmanuel Macron. Valgresultatet viser at han ble gjenvalgt i april mest fordi et flertall av velgerne så ham som det minste ondet. I parlamentsvalget mistet han sitt flertall i parlamentet, til tross for et valgsystem som favoriserer partiet hans, og en spesielt lav valgdeltakelse (47 prosent), som førte til at velstående og eldre velgere ble overrepresentert. Macron ble både overrasket og fornærmet, og vet nå ikke hva han skal gjøre, eller hvem han skal henvende seg til. Valgkampstrategien hans om å paralysere velgerne ved å ikke forplikte seg til noe konkret, mislyktes, og upopulariteten hans innhentet ham.

Det er ingen krise at sammensetningen i nasjonalforsamlingen nå i større grad gjenspeiler velgernes vilje. I forrige parlamentsvalg i 2017 ble bare 17 kandidater fra venstrepartiet La France insoumise (Det ukuelige Frankrike, LFI) valgt inn, sammen med åtte fra høyreradikale Rassemblement national (tidligere Front national) og én fra De Grønne – med andre ord fikk tre partier som over 40 prosent av velgerne stemte på, bare 4,5 prosent av setene i parlamentet. Det var tilsynelatende ikke noe problem for Macron, for det ga ham frie tøyler til å regjere som han ville. Presidenten er nå tvunget til å forholde seg til andre enn stabssjefen sin. Denne nye representativiteten plager nok bare dem som håpet at Macron vil reformere det franske pensjonssystemet, slik han fratok jernbanearbeiderne deres opptjente rettigheter og stillingsvern med en jernbanereform i 2018, «oppmyket» arbeidsmiljøloven og skjerpet vilkårene for å få rett til dagpenger. (…)