NATOs verdier

Det kan umulig ha vært Jens Stoltenbergs stolteste øyeblikk som NATOs generalsekretær. «Legitime sikkerhetsbekymringer» gjentok han etter at invasjonen hadde forarget de fleste av alliansens medlemsland. For å holde alliansen samlet påtok Stoltenberg seg den utakknemlige oppgaven med å forsvare både den mildt sagt ustabile presidenten i alliansens lederland og hans like uberegnelige, men mer kyniske motsvar i Tyrkia. I begynnelsen av oktober 2019 hadde Donald Trump, etter en telefonsamtale med Recep Tayyip Erdoğan, brått beordret det amerikanske militæret å trekke bort soldatene som patruljerte langs den tyrkiske grensen i de kurdiske selvstyre-områdene nordøst i Syria. Patruljene var der i praksis for å forhindre at Tyrkia skulle angripe de kurdiske Folkets forsvarsenheter (YPG), som utgjorde rygg-raden i Syrias demokratiske styrker (SDF), militærstyrken som kjempet på bakken for den USA-ledede internasjonale koalisjonen mot Den islamske staten (IS). Få dager etter at patruljene ble fjernet, til stor oppstandelse i det amerikanske militæret, begynte Tyrkia å bombe byene langs grensen, før de sendte inn egne styrker og syriske militser de hadde rekruttert. Invasjonen fikk stor oppmerksomhet, særlig etter at militsene begikk det som kunne se ut som et målrettet drap på den kurdiske politikeren Hevrin Khalaf.

Året før invasjonen av de selvstyrte kurdiske områdene i nordøst, hadde Erdoğan inngått en hestehandel med Russlands Vladimir Putin for å invadere regionen Afrin i det nordvestlige Syria, som inntil da hadde vært relativt skånt for herjingene i borgerkrigen. Området ble overlatt til tyrkisk-støttede militsgrupper. Siden har disse områdene nærmest vært lovløse. Amnesty og andre menneskerettsorganisasjoner rapporterer om utstrakte menneskerettsbrudd utført av militsene. (…)