Wuhan, to år senere

Den 23. januar 2020 satte myndighetene Wuhan i karantene på grunn av en «epidemi med lungebetennelse forårsaket av koronavirus». I likhet med de mange millioner andre innbyggerne i denne megabyen i det sentrale Kina, ble jeg innesperret. Vi ble alle raskt grepet av frykt og panikk. En dødens skygge hang over byen. Nyhetene rapporterte om sykehus som var i ferd med å kollapse. Plutselig ble livene våre kastet ut i en total usikkerhet. Var jeg smittet? Mine venner og familie? Og hvis vi var det, ville det være plass til oss på sykehuset? Var byen overlatt til seg selv? Ryktene sa at Wuhan var omringet av militæravdelinger for biokjemisk forsvar. Viruset var fullstendig ukjent da det dukket opp. Voldsomt. Skremmende. Vi trodde alle at vi nesten garantert var dødsdømt hvis vi ble smittet. Fanget i byen var vi prisgitt virusets nåde, grepet av frykt.

Det var da et tidsskrift fra Shanghai kontaktet meg og foreslo at jeg skulle skrive en «dagbok fra nedstengningen». På karantenens tredje dag begynte jeg dermed å legge ut tekster på nettet om hvordan epidemien utviklet seg, og om hverdagen til innbyggerne i Wuhan. Det var 25. januar, det kinesiske nyttår.

Jeg publiserte disse tekstene på Weibo.¹ Små improviserte historier skrevet som en slags rapporter, uten å bry meg om oppbygning eller stil. Jeg så på dem som råstoff, som jeg kunne vende tilbake til senere. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive en tekst hver dag. Jeg hadde ikke forestilt meg at byen skulle være nedstengt så lenge, og i hvert fall ikke at epidemien skulle spre seg til resten av verden. Jeg så ganske enkelt på det hele, sannsynligvis en yrkesskade: Jeg var til stede, hentet inn informasjon fra menneskene rundt meg og rapporterte så nøyaktig som mulig om det som foregikk.

Uten å ha planlagt det endte jeg opp med å skrive seksti slike beretninger, før jeg stoppet da det ble annonsert at epidemien var under kontroll (24. mars 2020). To uker senere ble karantenen i Wuhan offisielt opphevet. Den hadde da vart i 76 dager. En hendelse uten sidestykke i byens historie.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Mer eller mindre som før

Tiden flyr. To år har gått på et øyeblikk. I vår vendte jeg tilbake til «Wuhan-dagboka»,² som jeg ønsket å revidere. Side etter side kom alt tilbake til meg, de anspente øyeblikkene, kampen, den tunge stemningen, forvirringen, bedrøvelsen, skrikene, ropene om hjelp, navn og ansikter, kjærlighet og sinne, blod og tårer. Jeg er utrolig glad for å ha vitnet om alt dette dag etter dag. Uten disse historiene, uten alle detaljene de inneholder, ville mye definitivt ha blitt glemt. Når man i dag ser de opplyste gatene om natta i Wuhan, eller innbyggere som leser avisen eller surfer på nettet døgnet rundt, er det som om ingenting har skjedd. Men det er bare to år siden.

Det finnes et kjent sitat fra Konfutse: «Meisteren stod ved ei elv, og sa: ‘Det som fer forbi, er slik som dette, stoggar ikkje dag eller natt’».³ Med melankoli minner sitatet om tiden som går, som ingenting noensinne har klart å stanse. Tiden ignorerer oss enten vi bader eller drukner i glede eller sorg, i nytelse eller lidelse, om vi er i godt humør eller plaget av smerte, om vi er nedtrykt av elendighet eller fylt av lykke. Tiden overgår oss. Som vann sliper den ned minnene til de blir borte. Som vinden utsletter tiden det som er hugget i stein.

Hver gang noen spør meg om Wuhan har endret seg, svarer jeg derfor at alt er mer eller mindre som før. Ja, mer eller mindre. En by er bare et livsrom for mennesker, som eksisterer i tiden på sin måte og følger sin egen vei. Katastrofe eller ikke, det som er dømt til å endre seg i byen, endres, resten forblir uendret. Så ja, kanskje har færre boligblokker blitt bygd, kanskje har noen virksomheter gått konkurs, kanskje har en gate eller to blitt renovert. Men dette ville skjedd uansett, selv om det ikke hadde vært noen epidemi. Bortsett fra krigers herjinger, er forvandlingene i en by lite synlige. Ofte legger vi ikke engang merke til dem. Det er like lite å si om dem som det er om en vanlig dag.

Det epidemien derimot har endret, er menneskene. De som bodde der, og som har blitt påført mye lidelse av byen.

Hjelpeløs hverdag

Jeg husker en kvinne med nettpseudonymet «Gråtende sjel». En mor. Hennes eneste datter døde under nedstengningen etter å ha blitt smittet av viruset. For denne kvinnen var det som om himmelen hadde falt ned. På Weibo krevde hun iherdig at myndighetene måtte svare for handlingene sine, at datterens død ikke fikk stå uforklart. Men sensuren luker ut stemmer som hennes med sitt arsenal av forbud og blokkeringen av kontoer. Og denne kvinnens klagesang hørte jeg aldri igjen.

Hvor mange «gråtende sjeler», mødre eller barn, finnes det i Wuhan? For ikke å snakke om alle familiene som fikk flere av sine medlemmer revet bort i løpet av få dager? Jeg tror den dype smerten etter året 2020 alltid vil være der i de overlevendes hjerter i disse ødelagte hjemmene, enten byen forandrer seg eller ikke.

I Wuhan sprer viruset ikke lenger død slik det gjorde i begynnelsen. Likevel gjennomsyrer de forebyggende tiltakene fortsatt innbyggernes eksistens. Tiltakene har endret vårt levesett, våre vaner og vår sinnstilstand. Alle må ha en mobil for å kunne vise grønn QR-kode, alle må gå med munnbind. Vi må stå i kø for å ta PCR-tester, noen ganger to eller tre dager på rad. Hvis du ikke gjør det, endres den grønne QR-koden umiddelbart til grå – og du mister dermed adgangen til alle offentlige steder. Buss, t-bane, skoler, kjøpesentre, banker og postkontorer er alle utilgjengelige for dem som ikke kan framvise en grønn QR-kode. Uten dette magiske passet kan vi ikke engang kjøre på motorveien. Aldri før har livet i byen fått oss til å føle oss så hjelpeløse.

Full sensur

Epidemien endret også min skjebne. Samme dag som karantenen i Wuhan ble opphevet, 8. april 2020, ble oversettelsene av dagboka lagt ut for forhåndssalg i USA og Tyskland. I Kina vekket nyheten umiddelbart sinne. Jeg ble skjelt ut i det vide og det brede. Med ett ble jeg anklaget for alt ondt i verden. Selv om «dagboka» var blitt bestilt av et kinesisk tidsskrift, mente mange at jeg hadde skrevet den på oppfordring fra USA. Utgivelsen av dagboka i utlandet, en helt vanlig foreteelse for en forfatter, ble ansett som «unormalt rask».

Alt dette fordi jeg fortalte om hverdagen og sinnstilstanden til innbyggerne under karantenen, fordi jeg kritiserte myndighetene for å ha skjult sannheten og nølt med å handle i epidemiens første dager, fordi jeg uttrykte min medfølelse med de døde, og ikke minst fordi jeg mente at myndighetene måtte svare for handlingene sine. Å oversette og utgi denne virkeligheten på andre språk innebar imidlertid at den ble tilgjengelig utenfor våre grenser. Jeg ble den som hadde «gitt kniven» til de anti-kinesiske kreftene i Vesten, en «korrupt forræder mot fedrelandet».

I over ett år ble jeg utsatt for voldsomme nettangrep. Overalt ble jeg baktalt og skjelt ut. Noen brølte at de ville komme i flokk og drepe meg i Wuhan. Andre ba kampsportklubber om å sende medlemmene sine for å gi meg bank. Andre igjen hang opp hånlige plakater på veggene i byen. Noen ville også sette opp ydmykende statuer av meg. Det gikk til og med rykter om at jeg hadde flyktet til USA, men at jeg ble utvist av de amerikanske myndighetene, eller at det var blitt utstedt en arrestordre på meg der, som hadde tvunget meg til å flykte igjen.

I tillegg kom de utallige videoene, sangene og karikaturene som hadde som mål å rive meg ned. Jeg hadde ingen mulighet til å svare på denne flommen eller gå til motangrep. Jeg ble fullstendig sensurert: Det minste intervju, den minste begynnelse på en forklaring, ble slettet så snart de dukket opp. I mediene ble navnet mitt tabu. Selv i dag blir det sensurert.

En trist virkelighet

Myndighetene klarte ikke å formulere noen rasjonell dom basert på det jeg hadde skrevet i Wuhan Diary. De valgte i stedet å stole på ondsinnede folks tolkninger av løsrevne utdrag på nett, og satte i gang en blind undertrykkelse mot meg. Sanksjonene som er blitt innført mot meg, gir ingen mening: Jeg har fått forbud mot å publisere noe i Kina, og mot å delta i litterære eller offentlige arrangementer. Ikke bare er det ulovlig å nevne navnet mitt i mediene, også forskere har fått strengt forbud mot å foreta det minste akademiske arbeid på mine verk.⁴ Og når et uavhengig medium likevel forsøker å gi meg ordet, blir artikkelen umiddelbart sensurert, om ikke hele nettstedet blokkeres. Og som om det ikke var nok, blir jeg hele tiden oppringt og advart av høyt plasserte folk, som minner meg på at jeg ikke har lov til å la meg intervjue av utenlandske medier. Jeg blir avlyttet og overvåket. Til tross for det blir jeg oppringt så snart jeg forlater hjemmet mitt. De sier de er «bekymret» for meg og spør meg hvor jeg er.

I juni i fjor inviterte noen venner meg med på en tur til Lizhuang (kjent for sin gamleby) i Sichuan. Vi dro dit med bil. Da vi var kommet halvveis, ble de oppringt fra sine arbeidsplasser med beskjed om at de måtte komme tilbake samme kveld. Etterpå ble de innkalt til avhør hos politiet gjentatte ganger. Hotellet jeg hadde planlagt å bo på i Lizhuang, ble tvunget til å nekte å ta meg imot. Dette var bare en liten utflukt med venner.

Å leve slik fyller deg med en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kaller denne undertrykkelsen for kjølig statsvold. Når makten og onde krefter i folket har blitt enige og samarbeider, gjenstår det bare taushet for min del. En trist virkelighet, men jeg har ikke gitt etter for denne tristheten.

Mye vil aldri bli det samme igjen. Friheten vi lengter etter, åpenheten vi ønsker, livet vi vil ha, blir stadig fjernere for oss. Denne erkjennelsen gir meg ingen grunn til optimisme, men tross alt har jeg motet og styrken til å velge å stå fredelig opp mot denne virkeligheten.

Oversatt av redaksjonen

1
Den kinesiske ekvivalenten til Facebook. Red. anm.
2
Wuhan Diary: Dispatches from a Quarantined City, HarperCollins, New York, 2020.
3
Konfutse, Samtalar, overs. Ole Bjørn Rongen, Samlaget, Oslo, 1988.
4
Fang Fang har utgitt over åtti bøker i Kina. Flere har blitt belønnet med litterære priser. Red. anm.