I begynnelsen av september 1911 ankom den tidligere amerikanske diplomaten Urbain Ledoux Brussel. Her oppsøkte han hovedkvarteret til Union of International Associations, hvor han møtte to sentrale skikkelser i fredsbevegelsen: bibliografen Paul Otlet og hans venn Henri La Fontaine. Sistnevnte var senator for det belgiske Arbeiderpartiet og leder i Det internasjonale fredsbyrå, den fremste fredsorganisasjon i verden på den tiden.
Ledoux fortalte de to belgierne om at et amerikansk kunstnerpar, Olivia og norskfødte Hendrik C. Andersen, jobbet med et prosjekt om en internasjonal by, og hadde engasjert den franske arkitekten Ernest Hébrard til å utforme byen. Han opplyste om at Hébrard hadde fått det prestisjetunge kunstnerstipendet Prix de Rome, og trakk fram en skisse av The World Centre of Communication fra kofferten.1Senere publisert i boka Creation of a World Centre for Communication (1913). De originale planene og skissene kan ses i Hendrik Christian Andersen-museet i Roma. Dokumentet ble sendt rundt.
La Fontaine justerte binokkelen sin og studerte arket som Otlet ga ham. Otlet uttrykte sin begeistring for prosjektet og forklarte at også de i flere år hadde villet lage et samlingssted for alle verdensorganisasjonene. «Senator La Fontaine og jeg ønsker å huse hovedkvarterene, arkivene og tjenestene deres i ett og samme internasjonale senter», sa Otlet. «Mens herrene Andersen og Hébrard har drømt seg fram til arkitekturen til dette internasjonale senteret, har vi forestilt oss det i sin funksjon.»
La Fontaine fortalte så Ledoux om Den kongelige donasjonen. På sin 65-årsdag i 1900 ønsket kong Leopold 2 å testamentere landområdene, slottene og bygningene han hadde skaffet seg i sin tid som hersker over Belgia og Kongo, til den belgiske staten. En autonom offentlig institusjon, kalt Den kongelige donasjonen, var blitt opprettet for å forvalte denne kolossale arven. Leopold 2 testamenterte bort eiendommene på betingelse av at de alltid skulle være offentlige fellesgoder. La Fontaine sa at han personlig kjente administratorene i Den kongelige donasjonen, og at «donasjonen» eide en skog på over tusen dekar i kommunen Tervueren like utenfor Brussel.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Oppdagelser på rekke og rad
På begynnelsen av 1900-tallet var Belgia det økonomiske sentrum på kontinentet. Som verdens ledende produsent av støpejern, jern og stål fra 1900 til 1910, importerte kongeriket mer bomull enn Frankrike eller Tyskland. Med sine store forekomster av malm og kull, sitt fruktbare jordbruksland, et av verdens tetteste jernbanenett, havna i Antwerpen, den gigantiske kolonien i Kongo og industrigiganter i alle de blomstrende sektorene på den tiden, var Belgia en industrikapitalistisk avantgarde.
Brussel var i disse tiårene blitt forvandlet med praktfulle art nouveau-bygg som Maison du Peuple, tegnet av Victor Horta for det belgiske Arbeiderpartiet, og blitt et europeisk samlingspunkt. Kunstneriske, vitenskapelige og intellektuelle innovasjoner preget den belgiske hovedstaden. Byen var vertskap for to verdensutstillinger, i 1897 og 1910, og flere internasjonale kongresser enn London, Paris og New York. Det var en av grunnene til at Paul Otlet og Henri La Fontaine jobbet med sine kreative fredsinitiativ i Brussel.
Ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet kom de store oppdagelsene på rekke og rad. Den vitenskapelige litteraturen vokste, og internasjonale intellektuelle utvekslinger skjøt fart. Samtidig som kunnskapen utviklet seg i høyt tempo og forskere fra ulike land samarbeidet, fantes det ikke noe verktøy som kunne gi en forsker raskt oversikt over alle publikasjoner knyttet til et bestemt tema. Mens dagens forskere har umiddelbar tilgang til biblioteker og vitenskapelige publikasjoner fra hele verden, måtte forskerne på denne tiden smøre seg med tålmodighet, for det fantes ingen samlet global oversikt.
Verdenskatalogen
For å gi menneskeheten tilgang til all informasjon på jorda, fikk Otlet og La Fontaine en vill idé, nemlig å lage en universell katalog, Répertoire bibliographique universel. Det skulle være en gigantisk katalog over alle bøker, aviser og tidsskrifter publisert siden trykkekunstens begynnelse. For å utføre dette enorme katalogiseringsarbeidet grunnla de to belgierne Det internasjonale bibliografiske institutt i 1895, som skulle samarbeide med biblioteker verden over. I denne institusjonen, som delvis var tilknyttet Belgias kongelige bibliotek, jobbet et team av frivillige, hovedsakelig kvinner fra borgerskapet i Brussel, daglig for å katalogisere all verdens kunnskap med det revolusjonerende klassifiseringssystemet Paul Otlet hadde oppfunnet, universell desimalklassifikasjon (UDK).
I dag huser de enorme datasentrene til de digitale selskapene et stort antall dataservere. På begynnelsen av 1910-tallet var Répertoire bibliographique universel konstruert rundt en lignende tanke. Men i stedet for serverrom hadde Otlets installasjon store tremøbler som rommet flere tusen små skuffer. De mange millionene kartotekkort i standardformat – 12,5 cm x 7,5 cm – utgjorde et slags papirbasert Google lenge før informasjonsalderen.
Otlet og La Fontaine drømte om at en slik oversikt over all menneskelig kunnskap ville øke det intellektuelle, vitenskapelige, diplomatiske og tekniske samarbeidet mellom nasjonene. Og de så denne enestående bibliografiske virksomheten som en måte å forene verden på gjennom et mer fredelig prosjekt.
Parallelt med dette arbeidet arrangerte Otlet og La Fontaine en verdenskongress for å koordinere de internasjonale relasjonene mellom forskere innen alle fagområder. For dette formålet opprettet de i 1907 et sentralkontor, som i 1910 ble til Union of International Associations.
Overbevist kollektivist
Paul Otlet etablerte også et senter med et «verdensmuseum», et «internasjonalt bibliotek» og Répertoire bibliographique universel. I en presentasjonsbrosjyre forklarte Otlet at dette senteret hadde følgende mål: «Å forene hele den siviliserte verden i et felles prosjekt for å realisere visse mål av universell interesse, som overgår kreftene til de enkelte land; å gi menneskeheten organene den trenger for å handle med en større, felles styrke; å gi optimale forhold for menneskelig aktivitet slik at menneskeheten kan utvikle hele sitt potensial.»
Otlet og La Fontaines scientistiske og internasjonalistiske ideer kan ses i forlengelse av vidt forskjellige tenkere som Gottfried Wilhelm Leibniz (1646–1716), Claude-Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760–1825) og Charles Fourier (1772–1837). Men de var først og fremst preget av samtidens sosialistiske strømninger. Arbeiderbevegelsens ledere og intellektuelle var i stor grad påvirket av positivisme og marxisme. Prinsipperklæringen Quaregnon-charteret, som det belgiske Arbeiderpartiet vedtok i 1894, erklærte: «Rikdom generelt, og produksjonsmidlene spesielt, er enten naturlige faktorer eller fruktene av tidligere og nåværende generasjoners kropps- og åndsarbeid. De må derfor ses som menneskehetens arv.»
Før han ledet den internasjonale fredskongressen i Haag i 1913, samme år som han mottok Nobels fredspris, ga Henri La Fontaine ut boka Collectivisme (1897). Her tok den sosialistiske senatoren til orde for en global kollektivisering av produksjonen og fordelingen av rikdom i verden. Telegrafnettet, postkontorer, jernbaner og banker: La Fontaine mente at menneskehetens framskritt forutsatte at man gjorde all kommunikasjons- og handelsinfrastruktur til et fellesgode. På begynnelsen av 1910-tallet trodde mange intellektuelle at denne utviklingen var uunngåelig, og mange tenkte også at den ville føre til en global sosialisme. Dermed var det ikke underlig at en overbevist kollektivist som Henri La Fontaine, som var lidenskapelig opptatt av fjellklatring og musikk, var en bekjent av den etter sigende progressive kong Albert 1 av Belgia.
Sosiologisk verktøy
Etter oppfinnelsen av belinografen, den første metoden for å overføre stillbilder via telegrafen, mente Paul Otlet at boksider i nær framtid ville kunne vises på skjermer. Han var overbevist om at denne nye teknologien ville knytte sammen biblioteker verden over og revolusjonere tilgangen til kunnskap. I Traité de documentation (1934), hvor Otlet utbroderer sine tanker «om bibliografi, dokumentasjon og kunnskapsorganisering», forestiller han seg et «elektrisk teleskop som gjør at du hjemmefra kan lese forhåndsbestilte sider i bøker utstilt i de store bibliotekenes telerom. Dette vil være telefonboken». Nesten et århundre før internettet, forestilte Otlet seg at framtidens telefoner ikke lenger ville ha ledninger. De ville ifølge ham se ut som små koniske rør man kunne ha i lommen og kunne motta all slags informasjon.
Det mest interessante i Otlets tanker er likevel ikke hans teknologiske profetier, men hans sosialistiske og internasjonalistiske tilnærming til det enorme informasjonsnettet han drømte om i hele sitt liv. Han mente at dette globale systemet burde eies i fellesskap av nasjonene for menneskehetens gode og styrt av en ikke-kommersiell internasjonal offentlig organisasjon. Dataene skulle mates til et verktøy for «sosiologisk prognose». Med andre ord en slags planøkonomi for å dekke alle menneskelige behov. Otlet drømte om en ny verdensorden bygget fullt og helt på fornuft og framskritt. For å nå dette stadiet måtte menneskeheten overskride kapitalismen og de nasjonale rivaliseringene gjennom kosmopolitisme og global planlegging.
Støtte fra kongen
20. november 1913 fikk Olivia og Hendrik Andersen, som hadde utformet The World Centre of Communication, et telegram. Belgiske Albert 1 ville motta Hendrik to dager senere, 22. november klokken 11.45. De satte seg umiddelbart på et tog til Belgia. Otlet og La Fontaine ønsket dem velkommen da de ankom Brussel. De fire utopistene kjørte så sammen til Tervueren hvor Verdensbyen kanskje ville bli bygd.
22. november tok kong Albert 1 entusiastisk og velvillig imot Hendrik.
– Dette virker som en drøm, sa Hendrik.
– Noen mennesker må drømme for de andre, svarte Albert 1 vennlig.
Etter å ha møtt svært mange som var skeptiske til ideene hans, ble Hendrik overrasket over den den belgiske kongens muntre tone.
– Denne planen er praktisk, fortsatte norsk-amerikaneren. Vårt byprosjekt inneholder ingenting som ikke kan realiseres.
– Byen vil sannsynligvis finnes en dag, la monarken til.
Hendrik kunne ikke tro det. Han trengte ikke gjøre noe, for Albert 1 var allerede overbevist om behovet for å bygge denne byen.
I virkeligheten var kongen blitt informert om prosjektet av Henri La Fontaine, som hadde sørget for at Hendrik fikk denne audiensen. I likhet med den sosialistiske senatoren, mente Albert 1 at menneskehetens framtid var avhengig av internasjonalt samarbeid og alle former for framskritt.
Da han fortalte om møtet til Olivia, la Hendrik ikke skjul på sin forbauselse og at denne kongelige audiensen overgikk alle hans forventninger. «Kong Albert tror på prosjektet vårt», sa han. «Han erkjenner at Belgia vil ha en fordel av å huse vår by.»
To uker senere, 6. desember 1913 klokken 21.00, mens den franske avisen Le Figaro lovpriste The World Centre of Communication på forsiden, noe New York Times og L’Illustration hadde gjort tidligere, gikk Hendrik Andersen opp på podiet i et fullpakket auditorium på universitetet Sorbonne i Paris.
Skulptøren Auguste Rodin, arkitekten Otto Wagner, biologen Ernst Haeckel, poeten Émile Verhaeren, sosiologen W. E. B. Du Bois, fredsprisvinner Paul d’Estournelles de Constant, opphavsmann til de moderne olympiske leker Pierre de Coubertin og nobelprisvinner i medisin Charles Richet hadde alle allerede fylt ut medlemsblanketten for «Verdens samvittighet», organisasjonen som skulle bygge Verdenssenteret. Ærespresident var ingen ringere enn den mest kjente fredsaktivisten på 1900-tallet, hvis portrett i dag figurerer på den østerrikske to-euro-mynten: Bertha von Suttner, den første kvinnen som fikk Nobels fredspris i 1905.
«Mine damer og herrer, jeg står framfor dere som en drømmer», innledet Hendrik Andersen foran over tusen oppmøtte til presentasjonen av Verdensbyen. «Men jeg har gjort mitt beste for å tolke drømmen min.»
Oversatt av redaksjonen.
Denne teksten er hentet fra boka Capital du monde, som kommer ut i Frankrike 6. oktober.
Jean-Baptiste Malet er journalist.
- 1Senere publisert i boka Creation of a World Centre for Communication (1913). De originale planene og skissene kan ses i Hendrik Christian Andersen-museet i Roma.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
