Fra kolonisering til apartheid

«Biden signerer palestinernes dødsattest i Jerusalem.» Slik oppsummerer den israelske journalisten Gideon Levy den amerikanske presidentens besøk i Midtøsten i juli.¹ Biden støttet halvhjertet tostatsløsningen, men «ikke på kort sikt», påpeker Levy. Hva er det som skal skje «ikke på kort sikt» for at den skal bli en realitet? «Vil israelerne bestemme seg for det på egen hånd? Vil bosetterne reise hjem av egen fri vilje? Vil de bli fornøyde når det er en million av dem i stedet for 700 000?» Et kapittel er i ferd med å lukke seg, mener Haaretz-kommentatoren, der palestinerne har forsøkt å vise moderasjon for å få støtte fra Vesten. Med nye lover mot BDS-bevegelsen (boikott, deinvestering og sanksjoner) og forvrengte definisjoner av antisionisme som ofte sidestiller den med antisemittisme, er USA og Europa tapt for palestinerne, ifølge Levy, og «de kan lide samme skjebne som urfolkene i USA». Vil palestinerne bli redusert til å stue seg sammen i «indianerreservater» og danse dabkeh for turister på jakt etter eksotiske opplevelser?

Ikke siden seksdagerskrigen i juni 1967 har palestinernes politiske, diplomatiske og sosiale situasjon virket like håpløs. Den gang hadde de allerede opplevd en ørkenvandring etter opprettelsen av staten Israel i 1948 og likvideringen av sitt politiske lederskap, mens flere hundre tusen var fordrevet til flyktningleirer. Men i 1967–1969 overrasket fedayeen-organisasjonene og fylte tomrommet etter de arabiske landene som hadde lidd nederlag i seksdagerskrigen. En ny bevæpnet generasjon erkjente at palestinerne ikke kunne stole på at andre ville frigjøre dem.

Med gjenopplivingen av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) fikk et folk som Israel ville utviske, igjen en politisk eksistens. Med PLO krevde palestinerne sin plass i det politiske terrenget. På få år fikk organisasjonen en solid forankring blant eksilerte palestinere, spesielt i Jordan og Libanon, og i de okkuperte områdene på Vestbredden, Gazastripen og i Øst-Jerusalem. Etter hvert ble PLO også anerkjent som det palestinske folks eneste rettmessige representant – det ble især bekreftet da Yasir Arafat talte til FNs generalforsamling i 1974.

Verken attentatet mot israelske idrettsutøvere under OL i München i 1972, flykapringene fra slutten av 1960-tallet eller angrepene mot sivile i Israel bremset PLOs framgang. Som Jérôme Lindon, redaktør i forlaget Minuit, som ble opprettet under okkupasjonen av Frankrike, erkjente, «hvorfor skulle palestinerne følge spillereglene for moderne krig, som de etablerte nasjonene har vedtatt for sin egen fordel?»² Det begynte å bli tydelig, selv i Europa og på offisielt nivå, at «terrorisme» ikke var en sykdom, men et symptom på en politisk ekskludering. I 1975 godtok den franske presidenten Valéry Giscard d’Estaing at PLO åpnet et kontor i Paris.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Skjeve maktforhold

Men gradvis visnet ideen om væpnet frigjøring. PLO ble kastet ut fra Jordan i 1970–1971 og Libanon i 1982. Beleiringen av Beirut sommeren 1982 drev mange europeere over på palestinernes side, da de så på tv general Ariel Sharons kanoner, fly og panservogner bombe den libanesiske hovedstaden sønder og sammen. På toppen av bombingen kom massakrene i Sabra og Shatila (fra 16. til 18. september 1982).

Beleiringen av Beirut ble nådestøtet for ideen om frigjøring med våpen. Spesielt siden de arabiske landene ikke lenger var villige til å ta opp kampen mot Israel. Det mektigste landet, Egypt, hadde til og med signert en separat fred med Israel i 1979. De sporadiske væpnede operasjonene var ikke like virkningsfulle etter at PLO-krigerne var blitt spredt mellom Tunisia og Jemen, langt fra grensene til Palestina. PLO hadde samtidig to gode kort på hånda: Støtten fra sitt folk, som igjen ble bekreftet under den første intifadaen (1987–1993), og en internasjonal bevissthet, spesielt i Europa, om at fred ikke var mulig uten PLO. Det siste ble særlig klart med «Venezia-erklæringen» til Det europeiske økonomiske fellesskapet i juni 1980. Med erklæringen anerkjente forløperen til EU palestinernes rett til selvbestemmelse og behovet for å inkludere PLO i enhver fredsforhandling.

Med den kalde krigens slutt og sammenbruddet til «den sosialistiske leiren» oppsto det en fredsmeklingsoptimisme etter at flere konflikter – fra Sør-Afrika til Mellom-Amerika – var blitt løst med diplomatiske midler. Samtidig var det en tydelig tretthet i det israelske samfunnet etter flere år med intifada, mens forargelsen over undertrykkelsen av palestinerne vokste i de vestlige opinionene. Disse faktorene bidro til at Oslo-avtalen ble signert i september 1993 av Yasir Arafat og den israelske statsministeren Yitzhak Rabin i nærvær av USAs president Bill Clinton. Kort fortalt gikk avtalen ut på at palestinsk selvstyre på Gaza og Vestbredden skulle ende med opprettelsen av en palestinsk stat etter en overgangsperiode på fem år. Med avtalen forlot PLO ideen om én demokratisk stat i hele det historiske Palestina, hvor muslimer, jøder og kristne ville leve side om side,³ og sluttet seg til den såkalte tostatsløsningen, etter press fra Vesten.

Men Oslo-avtalen var ikke en kontrakt mellom to likeverdige parter. Avtalen var en ordning okkupanten påtvang den okkuperte. Formuleringene i avtalen var vage, tvetydige og klart til fordel for Israel. For eksempel sa de ikke at Israel måtte stanse bosettingene på områder som skulle gis tilbake til palestinerne.⁴ Kunne avtalen likevel utløse en dynamikk som kunne lede til fred?

Fredsforbryteren Barak

Nei, fordi okkupanten ved hver etappe påtvang sitt synspunkt alene med støtte fra USA og et føyelig EU. Bare en liten del av bestemmelsene i avtalen ble implementert: alle de palestinske politiske fangene ble ikke løslatt, havna i Gaza ble ikke bygget, den «trygge grenseovergangen» mellom Vestbredden og Gaza ble så vidt åpnet på gløtt fem år etter fristen. Israels statsminister Yitzhak Rabin erklærte at «ingen dato er hellig», og bosettingen fortsatte med fornyet styrke. Den israelske regjeringen gjennomførte en kafkask oppsplitting av Vestbredden. De mange forsinkelsene tæret på palestinernes tålmodighet og styrket Hamas, som fordømte Arafat for å ha valgt forhandlinger. «Freden», som skulle føre til uavhengighet og velstand, førte mest til ydmykelser og berøvelser.

Da Camp David-toppmøtet mellom Israels statsminister Ehud Barak, Arafat og Bill Clinton startet i juli 2000, for å løse gjenstående spørsmål (grensene, flyktningene, bosettingenes framtid, Jerusalem), kontrollerte Den palestinske selvstyremyndigheten kun spredte områder på 40 prosent av Vestbredden. Vi vet fra vitnesbyrdene til hovedpersonene at Israel ikke kom med noe «sjenerøst tilbud» under disse forhandlingene. Israel ønsket å annektere minst ti prosent av Vestbredden og beholde kontrollen over Jerusalem og grensene, samt bevare de fleste bosettingene. Nederlaget var uunngåelig, likevel la Barak skylden på Arafat. I kjølvannet brøt den andre intifadaen ut i september 2000, med drap, bomber og attentater. I mellomtiden hadde Barak klart å overbevise den israelske opinionen om at det ikke lenger fantes noen palestinsk motpart å forhandle om fred med, for han hadde avdekket «Arafats sanne ansikt». Det var ikke for ingenting at den gamle israelske fredsaktivisten Uri Avnery kalte Barak for en «fredsforbryter».

Selv de som ikke ga Arafat skylden for at «fredsprosessen» feilet, hadde funnet de perfekte syndebukkene: «ekstremister på begge sider». Slik ble den avgjørende faktoren dekket over, nemlig at Israel, både regjeringen og opinionen, nektet å anerkjenne palestinerne som en likeverdig part. Palestinernes rett til verdighet, frihet, sikkerhet og uavhengighet var blitt systematisk underordnet israelernes rettigheter. Denne kolonialistiske mentaliteten har røtter helt tilbake til sionistbevegelsens opprinnelse, røtter som mange i Vesten nekter å erkjenne, noe polemikkene om Israel som en apartheid-stat tydelig viser.

En lang ekspansjon

19. juli 2018 vedtok det israelske parlamentet en ny grunnleggende lov kalt «Israel som nasjonalstaten til det jødiske folk». Artikkel 1 i loven spesifiserer: «Retten til å utøve nasjonal selvbestemmelse i staten Israel er forbeholdt det jødiske folk», altså nektes palestinerne denne retten. I en annen artikkel står det at «staten anser utviklingen av jødisk bosetting som en nasjonal målsetning, og vil arbeide for å oppmuntre og promotere bosetting» – det vil si retten til å konfiskere land som tilhører palestinere, enten de er fra Vestbredden, Jerusalem eller innbyggere i Israel. Med denne loven har det israelske parlamentet lovfestet apartheid, slik Den internasjonale straffedomstolen definerer det: «et institusjonalisert regime basert på en rasemessig gruppes systematiske undertrykkelse av og herredømme over en annen rasemessig gruppe». I fjor konkluderte den israelske menneskerettsorganisasjonen B’Tselem at det eksisterte «et regime med jødisk overherredømme mellom Jordanelva og Middelhavet».⁵ Det gjorde også Human Rights Watch og Amnesty International. Disse organisasjonene blir hyllet i Vesten når de kritiserer Kina, Venezuela eller Russland, men nå ble de utskjelt og anklaget for antisemittisme.

Hvorfor har velmenende, oppriktige mennesker, som tidvis også er imot okkupasjonen, så vanskelig for å akseptere noe som er blitt lovfestet i Israel? For å «bevare» et bestemt bilde av Israel – som et slags mirakel hvor jødene som ble fordrevet etter at romerne ødela templet i Jerusalem, har fått «retten til å vende tilbake» – trekker de fram noen reelle forskjeller mellom Sør-Afrika og Israel.

Men den faktiske historien til den politiske sionistbevegelsen – siden den oppsto på slutten av 1800-tallet – er tett forbundet med Vestens erobring av verden. I en berømt artikkel med tittelen «Israël, fait colonial?» («Israel, en kolonial kjensgjerning?»), publisert i tidsskriftet Les Temps Moderne samtidig som seksdagerskrigen brøt ut i 1967, avslutter den jødisk-franske orientalisten Maxime Rodinson med: «Jeg mener at jeg har vist at opprettelsen av staten Israel på palestinsk land er kulminasjonen av en lang prosess, som passer perfekt inn i den store europeisk-amerikanske ekspansjonsbevegelsen på 1800- og 1900-tallet for å befolke og dominere de andre folkeslagene økonomisk og politisk.» Grunnleggeren av den politiske sionismen, Theodor Herzl, la heller ikke skjul på denne koblingen. For eksempel skrev han i et brev til den britiske kolonisten Cecil Rhodes, at prosjektet hans var «et kolonialt prosjekt».

Bosettere og cowboyer

Sionistbevegelsens koloniale karakter gjorde at den allerede fra begynnelsen av bar i seg en politikk for «separasjon», en apartheid forut for sin tid, mellom bosetterne og de innfødte. Som i Nord-Amerika, Australia, Sør-Afrika eller i Algerie, så bosetterkolonialismen de opprinnelige innbyggerne som illegitime. De kunne kastes ut eller selv massakreres med god samvittighet, i Guds eller «sivilisasjonens» navn.

Rodinson skriver sarkastisk om koblingen mellom «det jødiske folk» og Det hellige land, som angivelig gjør den sionistiske kolonialismen til et «særtilfelle»: «Jeg vil bare kort nevne de historiske rettighetene til Palestinas land som det påstås alle jøder har, for ikke å fornærme leserne mine ved å gi inntrykk av at de lar seg forføre av dette argumentet.» Som den israelske forsker Ilan Pappé spøkefullt formulerer det: «De fleste sionister tror ikke på Gud [det var tilfellet med bevegelsens grunnleggere, men er i mindre grad tilfellet i dag med framveksten av religiøs sionisme], men de tror at Han har gitt dem Palestina.» Det tror mange i Vesten også, selv mange antireligiøse. Hvilken domstol ville godtatt Bibelen som skjøte?

Det er flere likheter enn forskjeller mellom de ulike bosetterkolonialismene. Som forskeren Amy Kaplan har vist, stammer en del av den amerikanske sympatien for Israel fra likheten mellom erobringen av Det ville vesten og den jødiske bosettingen, likheten mellom den væpnede sionistiske bosetteren og den tapre cowboyen.⁶ Et enda mer talende moment her er alliansen mellom Israel og Sør-Afrika under Nasjonalistpartiet som hadde innført politikken med «separat utvikling» (apartheid) og ikke la skjul på sin antisemittisme og sine nazisympatier. I flere tiår samarbeidet Israel med apartheidregimet, et samarbeid som blant annet bidro til å skaffe Israel militær atomteknologi. Hemmeligheten bak denne unaturlige alliansen har blitt belyst av den israelske akademikeren Benjamin Beit-Hallahmi: «Man kan hate jødene og elske israelerne, for noen steder ser man ikke på israelerne som jøder. Israelerne er bosettere og krigere, som afrikaanerne. De er beinharde og sterke. De vet hvordan de skal dominere.»⁷ Her kan vi også finne en forklaring på hvorfor så mange høyreekstreme bevegelser verden over støtter Israel. Selv om disse bevegelsene er antisemittiske, ser de først og fremst israelerne som «hvite bosettere» som gjør motstand mot den «islamske trusselen». Herzl snakket selv om et Israel som sivilisasjonens utpost mot barbarene, en rolle landet fikk gjenta under «krigen mot terror».

Nekter å kapitulere

Kapittelet som ble åpnet med seksdagerskrigen i 1967, er nå lukket. De palestinske lederskapene har forlatt alle sine strategiske visjoner og mistet mye av sin legitimitet. De arabiske landene – men ikke så mye opinionene der – har vendt ryggen til Palestina. Vesten, som mobiliserer mot både «islamsk terrorisme», Russland og Kina, ser tragedien i Palestina som en distraksjon i beste fall, og i verste fall som en front i krigen mot terror som rettferdiggjør «Israels rett til selvforsvar», selv når Israel går til angrep, som mot Gaza i august. EU lar Israel fortsette å utvide bosettingene uten den minste sanksjon, som forhindrer tostatsløsningen som unionen hevder den jobber for.

Det er ingen tvil om at palestinerne står overfor en rekke alvorlige utfordringer. Likevel har de noen trumf-kort, i tillegg til støtten fra den største globale solidaritetsbevegelsen siden frigjøringskampene i Vietnam og Sør-Afrika. Til tross for alle forsøk på å presse dem ut av landet deres, utgjør de halvparten av befolkningen i det historiske Palestina. De har også politisk erfaring, en besluttsomhet smidd i eksil eller under okkupasjon, og en urokkelig nasjonal bevissthet. Det viste de nok en gang under opprøret i mai i fjor i hele det historiske Palestina, fra Jerusalem til Gaza, fra Haifa til Jenin. De nekter å kapitulere. Hvis formålet med krig er, som Carl von Clausewitz (1780–1831) skrev, «å påtvinge fienden vår vilje», har Israel, i det minste på dette nivået, feilet.

Oversatt av redaksjonen

Alain Gresh er redaktør for nettavisen Orient XXI.

1
Haaretz, Tel Aviv, 16. juli 2022.
2
Forord til Jacques Vergès, Pour les Fidayine, Éditions de Minuit, Paris, 1969.
3
El-Fatah, La Révolution palestinienne et les Juifs, tekst publisert i 1970, gjenutgitt i 2011, av Orient XXI og Libertalia.
4
Se Alain Gresh, Israël, Palestine, vérités sur un conflit, Fayard, Paris, 2007.
5
«A regime of Jewish supremacy from the Jordan River to the Mediterranean Sea: This is apartheid», B’Tselem, 12. Januar 2021.
6
Amy Kaplan, Our American Israel. The story of an entangled alliance, Harvard University Press, 2018.
7
Sitert i Alain Gresh, De quoi la Palestine est-elle le nom?, Les liens qui libèrent, Paris, 2010.