Mikhail Gorbatsjovs biologiske død er hans andre død, for symbolsk sett døde han med oppløsningen av Sovjetunionen. Her hadde han en utelukkende negativ rolle. Han var det forsvinnende medierende leddet: Han «rev ned muren», innledet forsvinningen av kommunistsystemet, og han blir husket og hyllet for at han lot dette systemet forsvinne på fredelig vis. Gorbatsjov var også ærlig om sin rolle. Så hva gikk galt? Hvorfor ble perestrojka til katastrojka?
Da Nikita Khrusjtsjov begynte avstaliniseringen i 1956, satset han på at en (begrenset) innrømmelse ville styrke kommunistbevegelsen. På kort sikt virket det. Vi må ikke glemme at Khrusjtsjov-epoken var den siste perioden med ekte kommunistisk entusiasme, med faktisk tro på det kommunistiske prosjektet. Da Khrusjtsjov under sitt besøk i USA i 1959 leverte sin berømte uttalelse til det amerikanske folket om at «deres barnebarn vil være kommunister», sa han bare høyt det hele den sovjetiske nomenklaturaen var overbevist om.
I retrospekt
Khrusjtsjovs avstalinisering var en lang prosess med «rehabilitering», med innrømmelse av partiets tidligere politiske «feiltrinn». Her gir den gradvise «rehabiliteringen» av demoniserte tidligere bolsjevikledere muligens den mest presise indikasjonen på hvor langt (og i hvilken retning) «avstaliniseringen» av Sovjetunionen gikk. De første som ble rehabilitert, var militærlederne som ble skutt i 1937 (blant andre Mikhail Tukhatsjevskij), mens den siste var Nikolaj Bukharin (under Gorbatsjov og like før kommuniststyret kollapset). Rehabiliteringen av Bukharin var et tydelig tegn på vendingen i retning kapitalisme: Den Bukharin som ble rehabilitert, var den som var imot tvangskollektiviseringen på 1920-tallet og gikk inn for en pakt mellom arbeidere og (jordeiende) bønder med det berømte slagordet «Bli rik!». En tidligere bolsjevikleder ble imidlertid aldri rehabilitert, en ledende skikkelse som ble ekskludert av både kommunistene og de antikommunistiske russiske nasjonalistene, nemlig Trotskij, revolusjonens «vandrende jøde», den sanne anti-Stalin, erkefienden, som var motstander av ideen om å «bygge sosialisme i ett land» med sin visjon om en permanent revolusjon.
Etter at Krustsjov ble avsatt i 1964 hersket det en resignert kynisme i Sovjetunionen, inntil Gorbatsjov forsøkte seg på et mer radikalt oppgjør med fortiden. Lenin forble likevel et referansepunkt for Gorbatsjov helt til slutten, og Trotskij fortsatte å være en ikke-person – med god grunn. I sin aller siste tekst skrev Christopher Hitchens at «på slutten av livet, isolert i Mexico og klar over sin egen sviktende helse, innrømmet Trotskij, etter at andre verdenskrig hadde brutt ut, at konflikten kanskje ville ende uten en sosialistisk revolusjon. I så fall ville hele det marxistisk-leninistiske prosjektet måtte forlates».1 Christopher Hitchens, «The Old Man», The Atlantic, juli–august 2004. Her er en passasje fra Trotskijs siste tekst:
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
«Vi ville bli tvunget til å erkjenne at [stalinismen] ikke hadde sine røtter i landets tilbakestående karakter eller i de imperialistiske omgivelsene, men i proletariatets medfødte manglende evne til å bli en herskerklasse. Dermed ville det bli nødvendig å fastslå i retrospekt at […] dagens Sovjetunionen var forløperen til et nytt og universelt system for utbytting.»
Trotskij er tydelig her: Man må forlate den basale ideen om «den proletariske makten», om at jordens fordømte er i stand til å organisere et maktskifte. «I retrospekt» betyr at denne ideen var dødsdømt fra begynnelsen av. Det var dette steget Gorbatsjov ikke var rede til å ta: Da han lanserte slagordene glasnost og perestrojka, innså han ikke at han utløste et skred som skulle forandre verden.
Fetisjistisk benektelse
Med Deng Xiaopings reformer gikk kineserne fram på en radikalt annerledes, nesten diametralt motsatt måte. På det økonomiske (og inntil et visst punkt det kulturelle) planet ble det som vanligvis oppfattes som kommunisme forlatt, og portene ble åpnet på vidt gap for vestlig «liberalisering» (privat eiendom, profitt, hedonistisk individualisme). Samtidig holdt partiet fast på sitt ideologisk-politiske hegemoni. Ikke i den forstand at det holdt fast på kommunistdoktrinen (i den offisielle retorikken erstattet den konfusianske henvisning til «det harmoniske samfunn» praktisk talt alle kommunistiske referanser), men snarere at kommunistpartiet bevarte sitt ubetingede politiske hegemoni som den eneste garantien for et stabilt og velstående Kina. Dette krevde en nøye overvåking og regulering av den ideologiske framstillingen av Kinas historie, spesielt de siste to århundrene: Den historien som statlige medier og lærebøker gir uendelige variasjoner over, er historien om et Kina som ble ydmyket fra opiumskrigene og helt fram til kommunistene seiret i 1949. Den åpenbare konklusjonen i denne historiefortellingen er at å være patriotisk er å støtte Partiet.
Når historien blir gitt en slik legitimerende rolle kan den naturligvis ikke tolerere noen vesentlig selvkritikk. Kineserne lærte av Gorbatsjovs feiltrinn: Den fullstendige anerkjennelsen av forbrytelsene systemet er grunnlagt på, vil bare felle hele systemet. Disse forbrytelsene må dermed fortsatt benektes, til tross for at noen maoistiske «avvik» og «feil» har blitt fordømt (Det store spranget og hungersnøden det medførte, kulturrevolusjonen). Dengs vurdering av Maos rolle (70 prosent positiv, 30 prosent negativ) er blitt den offisielle formuleringen. Men denne fungerer som en formell konklusjon som gjør enhver videre utdypning overflødig. Så selv om Mao var 30 prosent dårlig, blir den fulle symbolske innvirkningen av denne innrømmelsen nøytralisert. Dermed kan Mao fortsatt hylles som nasjonens grunnlegger, med levningene hans i et mausoleum og bildet av ham på alle pengesedlene.
Vi har her å gjøre med et åpenbart tilfelle av fetisjistisk benektelse: Selv om vi vet utmerket godt at Mao begikk mange feil og forårsaket enorme lidelser, framtrer skikkelsen hans på magisk vis ubesudlet av disse fakta. På denne måten får de kinesiske kommunistene i både pose og sekk: Den radikale endringen skapt av den økonomiske liberaliseringen blir kombinert med videreføringen av partistyret.
Velferdsstatens avvikling
Mitt tristeste minne om Gorbatsjov er et rykte som sirkulerte i Tyskland på 1990-tallet – jeg vet ikke om det er sant, men det er uansett en god historie. På et besøk i Berlin etter at han hadde mistet makten, forsøkte Gorbatsjov seg på et overraskelsesbesøk til den tidligere forbundskansleren Willy Brandt. Men da han dro sammen med livvaktene sine til Brandts hus og ringte på døra, nektet Brandt å ta imot ham. Senere forklarte Brandt til en venn hvorfor han ikke ville møte Gorbatsjov: Han tilga aldri Gorbatsjov for å ha tillatt oppløsningen av kommunistblokken, ikke fordi Brandt innerst inne trodde på sovjetkommunismen, men fordi han visste godt at en vesteuropeiske sosialdemokratiske velferdsstaten ville forsvinne i kjølvannet av kommunistblokken. Brandt visste at det kapitalistiske systemet bare er rede til å gi betydelige innrømmelser til arbeiderne og de fattige hvis det finnes en alvorlig trussel fra et alternativ, fra en annen produksjonsmåte som lover arbeiderne rettigheter. For å bevare sin legitimitet må kapitalismen vise at den er bedre selv for arbeiderne og de fattige, men i det øyeblikket alternativet forsvinner, kan velferdsstaten avvikles.
Dagens globale krise krever åpenbart en radikal samfunnsendring. Men hvis vi vil gjenopplive visjonen om en virkelig annerledes kommunisme, må det gjøres på et helt annet grunnlag enn det Gorbatsjov (og Lenin) så for seg.
© norske LMD
Slavoj Zizek er filosof og kulturkritiker.
- 1Christopher Hitchens, «The Old Man», The Atlantic, juli–august 2004.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
