I Anton Tsjekhovs skuespill Onkel Vanja fra 1898 møter vi legen Astrov, som over 120 år senere framstår profetisk når han sier: «Mennesket er begavet med forstand og skaperevne for å øke og mangfoldiggjøre det som er gitt oss, men hittil har vi ikke skapt noe, bare ødelagt. Skogene blir mindre og mindre, elvene tørker ut, viltet forsvinner, klimaet forverres, hver dag som går blir jorden utarmet og mer og mer vanstelt.»1Anton Tsjekhov, Onkel Vanja, overs. av Kjell Heggheim, Solum, Oslo, 1977. Kan mennesket gjøre noe mer enn å prøve å avstå fra å ødelegge? Kan vi være skapende i vår omgang med naturen? Astrovs visjon om et annet forhold til jorda må ha virket eksentrisk på Tsjekhovs tid, men kan nå ha funnet sitt historiske øyeblikk i den nye bevegelsen for regenerasjon.
Hvis vi i vår tid føler at vi har mistet bakkekontakten, er det sant i en helt konkret forstand. For verdens jordsmonn er truet. Som planetens levende hud er jordsmonnet noe ytterst dyrebart, som vi lett tar for gitt. Den enorme interessen for jordsmonnets mysterier vi har sett de siste årene, for kompost og rotflettverk, permakultur og jordbiologi, kan kanskje tolkes som en massepsykologisk reaksjon på miljøtrusler og andre globale utfordringer. Vi stikker fingeren i jorda, og prøver bokstavelig talt å finne ut hvor vi står. Filmer, bøker og artikler vitner om en sprudlende interesse for et nytt jordbruk. Men fascinasjonen gjenspeiler også en ny global jordbruksrevolusjon, der det radikale (fra det latinske radix, rot) og grasrota blir noe helt konkret: et nettverk av jordnære aktører som kjemper for både mennesket, jorda og forbindelsen mellom dem.
Denne gryende jordbruksrevolusjonen blir gitt et grundig løft i den britiske miljøjournalisten George Monbiots Regenesis (2022). Bokas tittel viser til den regenerative bevegelsen innen jordbruk og landskapspleie. Begrepet bærekraft er ikke nok, hevder denne bevegelsen. Denne skipsmetaforen som henspiller på maksimal lastekapasitet, antyder at miljøproblemene er et spørsmål om hvor langt vi kan presse naturen før den forliser. Regenerasjon innebærer derimot et samarbeid med naturen, der det hele tiden blir skapt et større overskudd. Om en slik skapende deltakelse virkelig skal kunne berike jorda, krever det noe mer og noe annet enn teoretiske beregninger og kartlegginger. Teori kommer fra det greske theoreia – å beskue: jo mer distanse, jo mer generelle prinsippene er, jo renere er kunnskapen. For å vinne lærdom om den mørke muldens indre liv, må vi derimot ta del, grave oss ned i materien og få skitt under neglene.
Den gode sirkelens kunst
Nøkkelscenen som åpner Monbiots bok, er et spadestikk i det den norske jordentusiasten Dag Jørund Lønning har kalt «det fantastiske universet under føttene våre». Også Monbiots bok er båret av en frydefull følelse av å oppdage en ny verden, en åpenbaring som også reiser spørsmål om ham selv og blindheten overfor det bokstavelig talt grunnleggende i tilværelsen: «Hvorfor […] har jeg tilbrakt over et halvt århundre oppslukt av den levende verden og grepet enhver anledning – trodde jeg i det minste – til å oppdage dyreliv og forstå økologiene som omgir meg, men unnlatt det substratet som er grunnlaget for alt det andre?», spør Monbiot.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I en dramatisk overdrivelse, som kanskje mest av alt springer ut av hans egen smittende oppdagerglede, hevder Monbiot at jordvitenskapen først i dag har fått sitt gjennombrudd: «I 2020 la forskere fram det som kan betraktes som de første skrittene mot en Teori om Jordsmonnet.» Gitt at alle landbrukshøyskoler i verden har kurs om jordsmonn, virker denne påstanden merkelig. Det innrømmer også Monbiot villig, men for å virkelig skjønne hva han mener, må vi følge en av fotnotene, som Regenesis har usedvanlig mange av til å være en journalistisk bok for et bredt publikum. Referansen for den generelle teorien om jordsmonnet, er en artikkel som betrakter jorda som «en utvidet sammensatt fenotyp til det mikrobiale metagenom». Poenget til forfatterne er kort fortalt at jordsmonnet tidligere er blitt studert som et substrat med kjemiske og fysiske egenskaper, mens det egentlig er et miljø skapt av organismene som bebor det, og slik sett levende.
Idet han går inn i jordas skjulte verden, siterer Monbiot Leonardo da Vinci, som sier at vi vet mer om himmellegemenes bevegelser enn jorda på vår egen planet. Med en oppdagertrang som er da Vinci verdig, gransker Monbiot insektlivet med lupe: spretthaler, maur, bladlus, tusenben, midd, rundorm, småkryp fra helt forskjellige slektstrær og familier, side om side i et myldrende mikroskopisk Serengeti. Rikdommen av liv er mulig, forklarer han, fordi jorda er porøs som en svamp. Ett gram leire kan i de mest ekstreme tilfellene ha en samlet overflate på 800 kvadratmeter. Gjennom disse strukturene strekker mikrosopptråder seg og danner rhizosfæren. Soppnettverket gir nitrogen og fosfor til plantene, som forsyner det med karbohydrater og andre nyttige stoffer. Plantene pumper ut en rekke former for sukker, som blir mat for jordas bakteriesamfunn, som er uhyre omfattende og unikt i hvert lokale jordsmonn. Bakteriene samler i sin tur mange av næringsstoffene plantene trenger, samt veksthormoner. I tillegg finner vi meitemarkenes kanaler som blander jorda og gjør den porøs. Som helhet må jordsmonnet forstås som en sammensatt livsform, en superorganisme, som også er svært individuell.
Sivilisasjonens livsgrunnlag
Anerkjennelsen av jorda som et livgivende livsprinsipp, finner vi i nær sagt alle kulturer. Monbiots tittel Regenesis, kunne tenkes å spille opp mot genesis, skapelsesberetningen. Navnet på det første mennesket vi møter i Bibelen, Adam, betyr jord på hebraisk, og han ble skapt av leire. Mennesket er også et jordvesen i en rekke andre mytologier, som de mesopotamiske, der menneskene ble skapt av leiren ved Eufrats og Tigris’ bredder. Jorda er skapelsens element, og i en svært konkret forstand kommer vi fra jorda som gir næring til alt vi spiser.
Der Monbiot med sitt utgangspunkt i den lokale grasrota skriver mest om forholdene i sitt eget England, med noen spredte globale og historiske streiftog, har den amerikanske geologen David R. Montgomery skrevet en monumental sivilisasjonshistorie om jordsmonn, med den kontante tittelen Dirt: The Erosion of Civilizations (2007). Montgomery går tilbake til de tidligste jordbrukssamfunnene under siste istid for over 11 000 år siden, som ble tvunget til å erstatte jakt og sanking med dyrkede avlinger. Snart spredte jordbruket seg til slettelandene i Mesopotamia, og befolkningen økte drastisk: Der jakt og sanking krever 20–100 hektar for å holde liv i en person, kan en person i et jordbrukssamfunn statistisk sett leve på én hektar. Problemet i Mesopotamia og nesten samtlige senere jordbrukssamfunn var at befolkningsveksten la større press på jorda, som før eller siden ble utarmet, først og fremst gjennom erosjon.
Som geolog er det for Montgomery et åpent spørsmål om en bærekraftig jordbrukssivilisasjon er mulig. Jordsmonnet blir til ved en svært langsom prosess med forvitring nedenfra og kompostering ovenfra. Under naturlige forhold skjer erosjonen saktere enn den nye jorda bygger seg opp, men så snart plogen åpner jorda for vann og vind, er tapet av jordpartikler uunngåelig, og jorda forsvinner langt raskere enn den blir erstattet. I naturen ligger jorda aldri blottlagt, og blottleggingen kan bokstavelig talt få en erosjon som ellers ville tatt århundrer, til å skje på en ettermiddag med vind eller regn.
Konsekvensen er fascinerende i sin skånselløshet: Montgomery finner et gjenkjennelig mønster av vekst og fall i store og små sivilisasjoner som langt på vei ser ut til å gjenspeile tapet av det øverste laget av dyrkbar jord. Og hvor står vi selv? «Lærdommen er klar: Det moderne samfunnet står i fare for å gjøre de samme feilgrepene som førte til tidligere sivilisasjoners nedgang.» Ifølge Montgomery mister vi over 24 milliarder tonn matjord hvert år, det vil si mange tonn for hvert menneske på planeten. I tillegg blir maten vi dyrker mindre næringsrik, noe Montgomery utforsker sammen med biologen Anne Biklé i den nye boken What Your Food Ate – How to Heal Our Land and Reclaim Our Health (2022). Jordas helse griper direkte inn i menneskets helse, siden dens jordøkologien bestemmer næringsinnholdet og mineralene vi trenger fra frukten og grønnsakene vi spiser.
Monokultur som løsning og problem
Pedologien, læren om jordsmonnet, er svimlende kompleks med alle sine iboende og geografiske variabler. Men i forholdet mellom landjorda og næringsbehovet, er noen forhold svært enkle og avgjørende. En viss mengde fruktbar matjord per person må i prinsippet til for å holde liv i hvert menneske. Hvis menneskene blir flere, og jorda samtidig blir mindre produktiv, har vi åpenbart et problem. Slike regnestykker bidro til å skape alarm i midten av forrige århundre. En agronom fra Iowa, Norman Borlaug, var gitt i oppgave å finne mer produktive kornsorter. Med en ekstremt selektiv avl utviklet han de første hyperproduktive kornsortene på en forsøksgård i Mexicos høyland. Med disse kornsortene kunne jordsmonnet presses til sitt ytterste med monokulturer og store mengder kunstgjødsel. Denne oppskriften ble opphavet til den såkalte grønne revolusjonen og det moderne industrilandbruket.
Borlaug ble hedret for å ha reddet verden fra sultkatastrofe, men i dag ser vi konsekvensene av det Monbiot kaller «den globale standardgården». Jordsmonnet blir drevet stadig mer intensivt, med insektmidler og kunstgjødsel som reduserer den rike jorda til et dødt substrat. Driften av jorda baserer seg på kjemiske og fysiske standardmodeller, mens jorda som en lokal og levende organisme fortsatt er dårlig forstått.
Jordsmonnets produktivitet synker drastisk på verdensbasis påpeker både Monbiot og Montgomery. Sammen med en ustabil geopolitikk og klimaendringer gjør det oss sårbare. I år 2000 var verdens kornbeholdning nok for ett år. Noen år senere var verden nede i et kvart års beholdning. I dag lever vi fra innhøstning til innhøstning, noe kornkrisene etter invasjonen av Ukraina har gjort smertefullt klart. I sommer lovet India å kompensere for den manglende eksporten fra Ukraina, men så kom heten og de sårbare monokulturene gikk dukken. Selv om jordsmonn og klima er en del av problemet, er hovedgrunnene til kornmangel og sult i dag at stadig mer land blir brukt til å dyrke biobrensel og ikke minst dyrefôr for å forsyne planetens rikeste med stadig mer kjøtt. Vi trenger en ny jordbruksrevolusjon, konkluderer både Monbiot og Montgomery.
Hva må til for å snu?
Det er nettopp i kraft av overbevisningen om at vi både kan og må revolusjonere jordbruket, at Montgomery tillater seg å tegne et såpass dystert bilde av sivilisasjonenes livsgrunnlag – og at Monbiot går inn i et frontalangrep på industrijordbruket. Metodene vi i dag bruker for å skaffe oss næring fra jorda, er ikke de eneste, og de er langt fra de beste. Monbiot utfordrer det vi kunne kalle en miljødeterminisme, der et hektar land i et gitt område har en gitt produktivitet som ubønnhørlig vil gå nedover, siden pløying og gjødsling utarmer både jorda og det biologiske mangfoldet. Unødvendige praksiser, skakkjørte subsidier og en drift som ikke tar hensyn til skadevirkninger på gårdenes egen jord eller på omgivelsene, er regelen og ikke unntaket i England, skal vi tro Monbiot.
I en utlegning som er like nitidig utbrodert som beskrivelsen av et stykke jord, gir han innblikk i hvordan en engelsk økologisk bonde, Iain Tolhurst, med iherdig eksperimentering klarer å øke jordas produktivitet: Han øker det lokale plante- og insektmangfoldet og produserer samtidig salgbare grønnsaker av ypperlig kvalitet. I hvilken grad store kornprodusenter kan følge et slikt eksempel, er et åpent spørsmål. Der industrijordbruket er teknologisk og kjemisk intensivt, er økologisk jordbruk arbeidsintensivt – og kunnskapsintensivt. Regenerativt jordbruk krever tid, oppmerksomhet og oppfinnsomhet. Her ligger også hemmeligheten bak produktiviteten: i et lydhørt forhold til det som foregår over og under jorda lokalt.
Med andre naturteknikker og dyrkingsmetoder går det kanskje an å ikke bare skåne jordsmonnet, men å forbedre det. Å få til en god sirkel, der næringsstoffene ikke går tapt, men bygger seg opp, er litt av en utfordring. For Tolhurst er målet å pønske ut en metode for en vegansk gårdsdrift, altså en som klarer seg uten dyreprodukter, som i hans sammenheng er kumøkk. Overgjødsling og avrenning er et kjent problem, som øker drastisk når økende forbruk av kjøtt og meieriprodukter går hånd i hånd med et landbruk som gjødsler stadig mer for å kompensere for rådriften på jordsmonnet. Lokalt er resultatet algeoppblomstring i elvene eller døde soner i havet, mens globalt truer gjødslingen økosystemer og øker klimagassutslippene. Tolhurst bruker begrepet «spøkelseshektar»: Hvis du vil regne ut hvor mye du produserer per hektar med gjødsel fra kumøkk, må du regne inn områdene som fôrer kyrne. Hans eget system for å berike jorda, basert på treflis, plantedekke og fangvekster, fungerer godt, men når han blir spurt om det er bærekraftig, svarer han spøkefullt: «Vi får se om hundre år.»
Skal vi virkelig regne på jordbrukets arealbruk, kan vi ikke bare regne lokalt, men må regne inn monokulturer med soya dyrket i Amazonas på bekostning av regnskogen, som blir gitt som for til storfe i det globale nord. Ut fra en kalkyle der hvert menneske legger beslag på et altfor stort areal av jordoverflaten i hektar, til forkleinelse for villmark og sårbare habitater, er i følge Monbiot det første vi burde gjøre for å hjelpe både klima og artsmangfold å stanse all kjøttproduksjon og gi all denne jorda tilbake til naturen i form av rewilding. Mat og særlig proteiner kan vi lære oss å produsere på langt mindre arealer gjennom solkraft og biokjemi. Vi kan altså beholde et rikholdig hagebruk og småbruk, men gi slipp på kjøttproduksjonens beiteland og fôrproduksjon med monokulturer. Der vi ser monotone åkre side om side med regnskogens ufattelige artsmylder, gir får vi et slående bilde på et mer allment problem, som Monbiot påpeker: «Alt jordbruk, samme hvor godt og forsiktig og komplekst det er, utgjør en radikal forenkling av naturlige økosystemer. Denne forenklingen er nødvendig for å utvinne noe mennesket kan spise. Med andre ord medfører jordbruket et tap av økologiske muligheter.»
Antropogene jordsmonn
Konklusjonen Monbiot trekker er at «for å minimere vår egen skadevirkning må vi minimere vår bruk av land», men i tillegg må vi prøve å forenkle naturen minst mulig, noe vi gjør når vi domestiserer, avler, luker og dyrker planter som er nyttige for oss.
Monbiots forståelse av at mennesket er dårlig for landskapet, eller at villmark betyr et fravær av kultivering, er blitt utfordret nettopp i Amazonas. Der finnes det blant annet rester av en glemt regnskogskultur som ga opphav til mytene om El Dorado. Jordforskere har konkludert med at disse glemte folkene mestret kunsten å skape jordsmonn som ble langt mer næringsrikt enn det skrinne jordsmonnet andre steder i Amazonas, gjennom kompostering og bruk av trekull, som med sin porøse struktur blir grobunn for den rike bakteriekulturen som gjør jorda fruktbar.
I Amazonas har denne praksisen skapt områder med et spesielt rikt artsmangfold. Der vi tidligere tok det for gitt at regnskogen var en villmark, framstår den nå som en gjengrodd hage. Den mest kjente argumentasjonen i denne retningen kommer kanskje med vitenskapsjournalisten Michael C. Manns to banebrytende bøker 1491 – New Revelations of the Americas Before Columbus (2005) og 1493 – Uncovering the New World Columbus Created (2011).
I motsetning til Monbiots konklusjon om at mennesket bør trekke seg tilbake fra naturen, øyner vi muligheten for et virkelig fruktbart samspill. Det finnes fortsatt regnskogsfolk, blant annet kayapó-folket, som bedriver denne type halvdomestisert hagebruk i skogsområdene de lever i.
Monbiot avviser på sin side bruk av trekull, ofte kalt biokull, fordi han anser det som en håpløst kostbar tilsetning til jorda – og at hele metodikken dermed er en regenerativ hype det er umulig å skalere opp. Men dette kan forandre seg med nye forbrenningsmaskiner, som snart kan bli vanlig gårdsutstyr, samt et vell av variasjoner over disse teknikkene. Uansett vil biokull bare være en liten del av repertoaret. Hvis det regenerative jordbruket skal bli revolusjonerende, må det ta i bruk flest mulig teknikker tilpasset de lokale forholdene. Slik sett vil det være en teknologisk revolusjon som er orientert mot mangfold og kompleksitet, i motsetning til den globale standardgården som er mer eller mindre blind for lokale variasjoner.
Historiske røtter og omplanting
Det som virkelig binder karbonet, er dype røtter – og nettopp disse blir revet over når jorda blir pløyd. I Healing Grounds – Climate Justice and the Deep Roots of Regenerative Farming (2022) utforsker Liz Carlisle, som er agroøkolog og professor i miljøstudier i Santa Barbara, alternative tradisjoner som pleier jorda uten å pløye. Med vekt på Nord-Amerika undersøker hun ulike metoder, og det viser seg at mange av dem har vært i kontinuerlig bruk gjennom århundrer, noen av dem gjennom årtusener, men de utgjør en nesten glemt subkultur som skjuler seg i urfolksreservater og immigrantbosetninger. Det dreier seg nemlig ikke bare om stedegne urfolkgrupper og meksikanere med dype røtter i regionen, men også for eksempel hmong-jordbrukere som dyrker asiatiske grønnsaker i Californias Central Valley. Hmong-folket var selvbergingsbønder fra Laos som flyktet til USA på 1970-tallet.
Hmong-folkets identitet har i tusener av år vært knyttet til deres særegne former for jordbruk, som særlig utviklet seg da de istedenfor å følge nye tradisjoner for risdyrking heller trakk opp i fjellene og utviklet metoder for høyproduktivt skiftebruk under karrige forhold.2For en grundig gjennomgang av hmong-jordbruket i et historisk (og marxistisk) perspektiv, se Gary Yia Lee, «The Shaping of Traditions: Agriculture and Hmong Society», Hmong Studies Journal, 2005. Foranledningen for at de endte opp i USA var en hemmelig CIA-aksjon under opptakten til Vietnam-krigen, som siden fikk dem til å framstå som amerikanske allierte og dermed gjenstand for politisk hat og straffetokter fra Laos kommunistiske frigjøringshær. Tradisjonene de tok med seg var helt annerledes enn det moderne industrijordbruket, og har demonstrert at fremmede metoder og vekster kan omplantes til et nytt klima og jordsmonn, hvis mentaliteten og forståelsen er den rette.
Carlisle forteller om hvordan hun blir vist rike jordsmonn fulle av livgivende mikrober hos hmong-folket og hos chicano-bønder med meksikanske røtter i California. Det regenerative jordbruket er ikke en myte eller framtidsdrøm, påpeker Carlisle, men noe som har vært der hele tiden: kloke praksiser for dekkavlinger, vekselbruk, kompostering og alt det industrijordbruket har glemt og underkjent.
«Hvorfor ble ikke disse regenerative jordbrukerne bedre etablert?» spør hun. «Hvis det å feste dype røtter er nøkkelen til et klimavennlig matsystem, hva sto i veien for at folk med regenerativ kunnskap kunne gjøre nettopp det? Eller hadde de blitt gjort rotløse?»
Kolonisering av livsgrunnlaget
Idet hun tråkler sammen historien om hvordan industrijordbruket og storgårdene kom til å dominere, blir det snart klart at tapet av tradisjoner ikke bare er et resultat av nye teknologier som får folk til å glemme tradisjonell kunnskap, men en voldelig historie der jordbruket har vært et middel til å dominere.
Et eksempel hun henter fram fra den ofte oversette kolonihistorien er haudenosaunee-stammene som holdt til i dagens Canada, og som produserte mais på kunstige hauger, med metoder som var så produktive at de etter sigende fikk europeerne til å måpe: Da guvernøren for Nouvelle-France marsjerte gjennom haudenosaunee-landsbyene på et destruktivt erobringstokt i 1687, ble han imponert over produktiviteten til jordbruket han fant der. «Mengden av mais som vi fant lagret her og ødela med ild er utrolig», skrev guvernøren og skrøt av at han hadde tilintetgjort 1,2 millioner skjepper. Å anerkjenne verdien av urfolkenes praksiser ville vært et nederlag, skriver Carlisle. I stedet tydde man til doktrinen om koloniseringen som en historisk skjebnegjerning og siviliseringsprosess der de mest brutale midler likevel kunne tas i bruk, som det å berøve andre folk deres materielle livsgrunnlag gjennom naturmord.
Denne økologiske krigføringen var også rasjonalet bak den systematiske utryddelsen av bøflene som præriefolkene sameksisterte med og var avhengige av. Da nøkkelarten ble tatt, ut kollapset præriens biologiske mangfold. Dette økologiske sammenbruddet fortsatte da nybyggerne pløyde det «jomfruelige landet», noe som førte til at den biologiske produktiviteten falt med over 70 prosent. De nye plantene som fortsatt dyrkes der, har grunne røtter og vil ikke overleve på egen hånd.
Kunnskapserosjon og tapte røtter fikk selvsagt sine mest dramatiske konsekvenser under the dust bowl, den ekstreme tørken som herjet på 1930-tallet, men denne typen virkninger er normen i mesteparten av den nye verden og i store deler av den gamle, som gjennom industrijordbrukets korte historie er blitt utsatt for en indre kolonisering og ensretting. Regenerativt jordbruk innebærer ikke bare et oppgjør med vold, glemsel og undertrykkelse, men står for det motsatte: en frigjørende ihukommelse og en ny stolthet for tradisjonelle kulturer. Ikke bare gjenoppdager urbefolkningen og lokalkulturene sine egne røtter, men de finner nye kilder til matsikkerhet i tradisjoner som har blitt utviklet over årtusener nettopp i deres eget klima.
Xolocotzi versus Borlaug
Blant de mange fascinerende historiene i Carlisles bok finner vi også et nytt perspektiv på Norman Borlaug, den grønne revolusjonens far. Samtidig som han avlet fram sine hyperproduktive korntyper, var en annen agronom, Efraím Hernándes Xolocotzi (1913–1991), ute i et lignende ærend. Men Xolocotzi gikk i motsatt retning og talte for mangfold, lokale tilpasninger og polykultur, og ble dermed en av agroøkologiens grunnleggere.
Carlisle skriver: «Xolocotzi vek bort fra det erklærte oppdraget med å samle ‘råmaterialer’ fra disse presumtivt tilbakestående bøndene som Borlaug foraktet, og la ned en like stor innsats i å samle inn bøndenes instruksjoner for hvordan plantene skulle pleies. Den virkelige skatten i Mexicos jordbruk var ikke det genetiske materialet. Det var landets folk.»
Xolocotzi ble stadig mer skeptisk til Borlaugs tilnærming og den grønne revolusjonen. Han så hvordan småbønder ble presset bort fra levebrødet sitt på grunn av de nye kornmarkedene med spottpriser stimulert av Mexicos regjering og sponset av Rockefeller. Dette fenomenet er kjent verden over: Masseproduksjon av mat fører til dumpingpriser, slik at lokale bønder får problemer med å selge produktene sine – og gradvis blir jorda deres lagt brakk eller tatt over av storprodusentene. Xolocotzi var en av de første til å ta til motmæle.
I 1976 holdt han et seminar om Mexicos «agroøkosystem». Xolocotzis vektlegging av tradisjonell kunnskap var noe nytt. Og det som gjør ham spesielt interessant for jordsmonn-vitenskapen er at han framhevet bøndenes empiriske forskning, ciencia campesina, som en motsats til vestens vitenskap. Jordbrukeren prøver og feiler og samler personlig kunnskap – og i utforskning av jordsmonn og planter, livsbetingelser som varierer fra sted til sted, er empirien alt. Agroøkologiens kjennetegn er nyanser og mangfold: Den bygger på et vell av lokale erfaringer og metoder, samarbeid og utveksling – og et stort spekter av planter og matvarevarianter.
Kunnskapssøkingen igangsatt av Xolocotzi førte til en kulturhistorisk undersøkelse helt tilbake til Teotihuacán, aztekernes hovedstad, som før den ble til Mexico by var et system av flytende hager. Disse hagenes ingeniører, mexica-folket, var selvsagt opptatt av jordsmonnet. De skilte mellom seksti typer jord, basert på egenskaper som nivå av organisk materie, gjennomtrengelighet, vannopptak, motstand mot press og tendens til erosjon. De hadde et generelt begrep for jordsmonn som var egnet for kultivering, og for jord ødelagt av dårlig jordbruk. De hadde også ekstremt raffinerte metoder for polykultur, i prinsippet et resultat av den samme typen våken eksperimentering som Monbiot beskriver hos Iain Tolhurst og andre småbrukere som eksperimenterer med regenerative metoder.
I Carlisles bok blir det et poeng at mange av disse tradisjonene lever et skjult liv i USA, landet som framfor noe har vært en pådriver for monokulturer og grønn kolonialisme verden over via lobbyer, plantepatenter og landbruksgiganter. Slike tradisjoner for polykulturer der jorda dyrkes like mye som plantene, finnes det selvsagt varianter av i alle verdens land – og disse tradisjonene er det dype jordsmonnet den nye jordbruksrevolusjonen vil vokse ut av. Et mangfold av halvveis glemte teknikker som kan lokke fram nye vekster og måter å leve med landskapet på.
Framtiden spirer Fra tradisjonsmangfoldet
Enn så lenge går utviklingen i gal retning. Den industrielle kjøttproduksjonen stiger bratt. Bruken av insektmidler blir antatt å tredobles innen 2050. Sulten er på frammarsj flere steder.
En regenerasjon av jordsmonnene er ingen lett oppgave. I sin polemiske Can We Feed the World Without Destroying It? (2019) skriver agroøkologen Eric Holt-Giménez nøkternt: «De rådende aktørene og institusjonene er ikke opptatt av å ta vare på jorda, men å fortsette å spre industrijordbruket og skape nye muligheter for kapitalistiske investeringer.» Om den nye jordbruksrevolusjonen vil klare å snu utviklingen, avhenger av striden mellom det han kaller kapitalintensivt jordbruk på den ene siden og et kunnskapsintensivt jordbruk på den andre.
I prinsippet kunne vi tenke oss en økologisk spekulasjon, at spesialiserte virksomheter kjøpte opp utpint land, «regenererte» det og så solgte det til en høyere pris. Men uten andre faktorer enn økonomisk interesse er det tvilsomt om den nye jordbruksrevolusjonen er gjennomførbar. Agroøkologien er ikke bare opptatt av bøndenes profitt, men av rettigheter, ikke bare av matsikkerhet, men også et rettferdig matsystem. Det regenerative jordbruket er ikke bare et spørsmål om langtidsstrategier og egeninteresse, men om respekt for jorda og økosystemene som lider under landet vi bruker – og i verste fall bruker opp. For Monbiot betyr dette at vi må legge Kants kategoriske imperativ til grunn og spørre: «Hvis alle spiste som meg, hva ville resultatet bli?» Det betyr ikke at alle skal spise det samme, men at ingen burde spise på en måte som utarmer jorda.
Noen faktorer vil kunne hjelpe den nye jordbruksrevolusjonen, og en avglobalisering av matsystemet der sikring av tilgang på mat blir mer et nasjonalt eller lokalt anliggende, kan bli et sterkt intensiv for å vinne tilbake tapt kunnskap og ta i bruk nye teknikker.
Den kommende omveltningen av jordbruket ligger et sted mellom en politisk og en teknisk revolusjon. Det er vanskelig å forutsi hva den vil bringe med seg, og hva som vil være det bærende elementet. Montgomery vinkler i revolusjonen som «vår» gjenerobring av sunnhet og bærekraft i et samfunn som forbruker og ensretter jorda og gjør oss syke. Carlisle snakker på vegne av historiens overkjørte kulturer og deres rike mangfold, der det som står på spill er rettferdighet, respekt og anerkjennelse av kunnskapen til koloniserte folk og det globale sør. For Monbiot er det snakk om å gi så mye av det vi kaller naturen tilbake til andre arter, men også om å gjenvinne balansen i den lokale delen av verden han lever i, der han som de fleste andre direkte og indirekte merker skadevirkninger av et jordbruk som er fanget i farlige mønstre. Sammen tegner de tre miljøtenkerne et troverdig bilde av et verdenssamfunn som kunne forbedres drastisk med kunnskap fra fortiden, lokal grunnforskning og kunnskapstradisjoner som fortsetter å eksperimentere i møte med nye tider.
© norske LMD
Anders Dunker er skribent.
- 1Anton Tsjekhov, Onkel Vanja, overs. av Kjell Heggheim, Solum, Oslo, 1977.
- 2For en grundig gjennomgang av hmong-jordbruket i et historisk (og marxistisk) perspektiv, se Gary Yia Lee, «The Shaping of Traditions: Agriculture and Hmong Society», Hmong Studies Journal, 2005.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
