Det er et månelandskap. Skogen er «herpa», som de sier her. Den har blitt erstattet av kritthvit jord full av hull. I en av de ti meter dype gropene jobber menn med vadebukser, langermede trøyer og tildekkede hoder under en brennende sol. De lener seg med all sin vekt på vannslanger som spruter ut en kraftig stråle som forvandler jorda til en hvitaktig gjørme. I et annet hull lenger borte får vannet ligge i ro. Det har fått en underlig turkis farge. Hadde det ikke vært for krigen, ville Boke, som leder gullgravingen midt i Amazonas, hvor rundt tretti mann arbeider hardt, vært et helt annet sted: «Jeg kunne ha vært elektriker», sier han med et drømmende smil.
Han var elleve år gammel da det brøt ut en krig i Surinam i 1986 mellom en gerilja og landets hær. Han flyktet sammen med familien fra landsbyen de bodde i ved bredden av Maroni, til en flyktningleir i Fransk Guyana på den andre siden av grenseelva. Da han dro tilbake til Surinam på 1990-tallet, var han blitt for gammel til å studere. Som for så mange andre unge menn her, ble gullvasking en måte å tjene til livets opphold på. Først nede i gropene, der arbeidet er mest slitsomt og farlig, før investorene forfremmet ham til leder for gullgravingen her.
I likhet med Bokes liv henger dagens situasjon i Surinam sammen med hendelser på 1980-tallet. Den tidligere nederlandske kolonien er det minste landet i Sør-Amerika i både areal og befolkning med 600 000 innbyggere. Landet ligger på Guayanaskjoldet i den amazonske delen av det søramerikanske kontinentet, med grense til Guyana, Brasil og Fransk Guyana, men har en karibisk kultur og historie.
Mektig eks-diktator
I sentrum av hovedstaden Paramaribo er fortet Zeelandia gjort om til museum. Det er få besøkende her. I øverste etasje i dette gamle nederlandske teglsteinsfortet med utsikt over Surinam-elva er et rom viet til den nære fortiden. En informasjonstavle om «den revolusjonære perioden» forteller på nederlandsk, som fortsatt er landets offisielle språk, om kuppet som fant sted 25. februar 1980, fem år etter at Surinam ble uavhengig. En måned før det planlagte parlamentsvalget tok en gruppe sersjanter fra den surinamske hæren makten. Offisielt gjorde de det for å bekjempe korrupsjonen og arbeidsledigheten (18 prosent av den yrkesaktive befolkningen i 1977) og få orden på staten. «Men resten av de politiske planene var vage: Det hadde ikke vært noen ideologisk diskusjon under forberedelsene til kuppet», bemerker den nederlandske historikeren Rosemarijn Hoefte.1Rosemarijn Hoefte, Suriname in the Long Twentieth Century: Domination, Contestation, Globalization, Palgrave Macmillan, New York, 2014. Alle sitater fra Hoefte er hentet herfra. Kuppet kom etter at myndighetene hadde nektet å anerkjenne en fagforening i hæren og stilt tre sersjanter, som senere deltok i kuppet, for krigsrett.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Via noen underlige omskrivninger forklarer Museet at styresettet som ble innført på begynnelsen av 1980-tallet, ikke var helt demokratisk. I en bisetning nevnes «drapene i desember 1982», da militærregimet arresterte og likviderte femten opposisjonelle journalister, fagforeningsfolk, advokater og akademikere. Informasjonstavlen sier ikke at militærregimets leder sto bak drapene, eller hvor de fant sted. Men jeg befinner meg allerede der, for massakren skjedde i denne tidligere kolonifestningen, som har vært både militærforlegning og fengsel.
Det må sies at den tidligere diktatoren (1980–1987), Desiré «Desi» Bouterse, fortsatt har mye makt i landet. Han var president – demokratisk valgt under en av periodene med demokrati – fra 2010 til 2020. Mens han var president, innledet en militærdomstol en rettssak mot ham, som endte med at han ble funnet skyldig i drapene i 1982 og dømt til tjue år i fengsel. Straffen ble stadfestet i august i fjor etter at rettsvesenet avviste anken til Bouterse, men det er ikke utstedt noen arrestordre på den tidligere diktatoren og presidenten, som har anket saken til høyesterett. Saken viser hvordan Surinam trekkes mellom motstridende krefter, mellom myndigheter som forsøker å bygge en rettsstat, og en mektig tidligere diktator med velkjente bånd til internasjonal narkotikahandel.
Hæren mot folket
Drapene i desember 1982 gjorde at Nederland stanset sin økonomiske bistand på flere hundre millioner dollar i året til den tidligere kolonien. Samtidig ble landet kastet ut i store økonomiske vanskeligheter etter et fall i prisen på bauksitt (malm som aluminium utvinnes fra), som Surinam var en av verdens største eksportører av. I 1980 utgjorde nederlandsk bistand og bauksitteksport 80 prosent av landets inntekter. En rekke streiker brøt ut i 1982, og hæren mistet støtten i befolkningen, som hadde applaudert militærkuppet to år tidligere. Militæret klarte likevel å beholde makten, og Bouterse ble en sentral skikkelse.
Bouterse var korporal i den nederlandske hæren, men valgte å dra tilbake til hjemlandet ved uavhengigheten i 1975, for å være med på å bygge opp en nasjonal hær. Som diktator skiftet han flere ganger side i utenrikspolitikken. I januar 1983 utviste han to amerikanske diplomater for å ha drevet med «destabiliserende aktiviteter», etter å ha anklaget dem for å ha «oppmuntret landets konservative fagforeninger, og å ha spilt en nøkkelrolle i demonstrasjonene og streikene med mål om å styrte regjeringen». 2Sitert i William Blum, Killing Hope. US Military and CIA Interventions Since World War II, Zed Books, London, 2003. Like etter tok han avstand fra Cuba, som hadde vært en nær alliert fram til da. Høsten 1983 ble de kubanske diplomatene i landet utvist, i kjølvannet av den amerikanske invasjonen av Grenada og likvideringen av Grenadas statsminister Maurice Bishop. Dreide det seg om en gradvis tilnærming til USA? Det er ikke sikkert, mener den nederlandske historikeren Gert Oostindie, som påpeker at på den tiden ble «politisk retorikk ofte brukt til å skjule en besatthet av å holde på makten».3Gert Oostindie, «The Dutch Caribbean in the 1990s; Decolonization, recolonization?», Annales des pays d’Amérique latine et des Caraïbes, Aix-en-Provence, 1992.
I 1986 angrep en væpnet gruppe en militærpost, og startet med det krigen i Surinam. Gruppen ble ledet av 25-åringen Ronnie Brunswijk. Den tidligere livvakten til Bouterse fikk støtte fra opposisjonelle som hadde flyktet til Nederland. Geriljaen han ledet, kalte seg Jungle Commando. Den besto for det meste av maroner, en av de etniske gruppene i Surinam, som Brunswijk tilhørte. Maronene er etterkommere av afrikanske slaveopprørere som på 1700-tallet inngikk fredsavtaler som ga dem retten til å leve fritt i koloniens skoger, et århundre før slaveriet ble avskaffet. På 1980-tallet utgjorde maronene omtrent ti prosent av befolkningen og var den fjerde største etniske gruppen i landet, etter etterkommere av indere (37 prosent), kreoler (30 prosent) og javanesere (16 prosent), som nederlenderne hadde hentet til kolonien på ulike tidspunkt. Hæren mistenkte nokså raskt alle maronene for å støtte geriljaen. «Konflikten ble til en etnisk krig», forteller Rosemarijn Hoefte. Etter en massakre i maron-landsbyen Moiwana i november 1986, flyktet flere tusen maroner til Fransk Guyana.
Frankrike, som med Fransk Guyana har en 520 kilometer lang grense til Surinam, tok initiativ til å mekle mellom partene i konflikten. I 1992 undertegnet regjeringen og Jungle Commando en fredsavtale i Kourou i Fransk Guyana, etter en mislykket fredsavtale i 1989. I grensebyen Saint-Laurent-du-Maroni husker mange fortsatt konflikten: «Hvorfor snakker man om en borgerkrig? Det var ikke to grupper som kjempet mot hverandre. Det var hæren mot folket. Hva kaller man det?», spør musikeren Prince Koloni, som selger mat fra en vogn langs Maroni-elva. Vel, på nederlandsk kalles krigen binnenlandse oorlog, «innenlandsk krig».
Fra jord til gull og tre
I likhet med naboene på Guayanaskjoldet, er Surinam geografisk delt mellom en tett befolket kystlinje, der hovedstaden Paramaribo ligger, og hvor flertallet av befolkningen bor, og et tynt befolket skogkledd innland. Distriktet Sipaliwini omfatter 80 prosent av landets areal, men har bare 30 000 innbyggere. De bor i urfolk- eller maron-landsbyer som man kun kan komme til via elvene, hovedfartsårene i innlandet. Til tross for den vanskelige framkommeligheten «var helseinfrastrukturen i innlandet relativt god før 1986, i likhet med skolevesenet», forteller Jerome Egger, som leder avdelingen for historie ved Universitetet i Surinam. Nederlandske bosettere og kristne misjonærer hadde etablert skoler og klinikker i innlandet. «Alt ble ødelagt under borgerkrigen», sukker Egger.
Benanoe er en forfedrelandsby for ndyuka-maroner som man må reise flere timer i pirog på Tapanahony, en sideelv til Maroni, for å komme til. Flere dusin tradisjonelle hus med trekantede fasader i tre med sammenflettede utskjæringer, står side om side med nyere hus bygd med betongblokker, sement og metallplater. Landsbyen er nå forlatt. Med krigen ble det indre av Surinam tømt for innbyggere, da mange søkte tilflukt i byen, i Paramaribo, og i Fransk Guyana. Maron-menn hadde allerede begynt å dra langt fra landsbyene for å jobbe som båtførere, tømmerhoggere eller bygge den franske rombasen i Kourou på 1960-tallet. Med krigen dro også kvinnene og barna. Det er nå flere maroner i Paramaribo enn i innlandet, ifølge den amerikanske sosialantropologen Richard Price.4Richard Price, «The Maroon population explosion: Suriname and Guyane», New West Indian Guide, Leiden, 2013.
Det eneste synlige sporet etter staten i Benanoe er et aggregat. Hvis det får diesel, gir det noen timer med strøm om kvelden til de som befinner seg der: et ektepar på gjennomreise, to eldre og landsbyhøvdingen – kapteinen – som pendler i kano mellom gullvaskeleiren hvor han jobber, og Benanoe. «Alle ndyuka-menn jobber en eller annen gang i livet med det», sier Léo Dikan. Kvinnene får også inntekter fra gullutvinningen. Gullet i kjedet han har rundt halsen, byttet moren til seg mot poser med maniok-mel hun selv hadde tørket.
Jordbruk er blitt erstattet med ressursutvinning i innlandet. Gull, men også trevirke som kinesiske selskaper har fått konsesjoner til å hente ut. I dag ser du aktiviteter knyttet til gullgraving langs hele Maroni og videre opp Tapanahony. Handelssteder på påler viser prisen på bensin i gram gull, håndskrevet på store reklameskilt for Nautilus Shell-motorolje. Jo lenger oppover elva du kommer, jo høyere blir bensinprisen. Fortsatt angitt i gram gull.
«Perfekt for narkotikahandel»
«Det finnes en sammenheng mellom gullgravingen og krigen», sier ressursøkonomen René Artist, som leder avdelingen for geologi ved Universitetet i Surinam. Det har blitt gravd etter gull i Surinam siden slutten av 1800-tallet, men på 1980- og 1990-tallet importerte garimpeiros, brasilianske gullgravere, en teknikk som gjorde det mulig å utnytte nye forekomster i større skala. På denne tiden hadde staten trukket seg ut av innlandet, som var blitt et farlig område på grunn av geriljaen. Dermed fikk gullgraverne frie tøyler. Det anslås at 20 000 brasilianere og 10 000 maroner nå jakter gull i skogene i innlandet. I tillegg finnes det to gruver drevet av de multinasjonale selskapene Iamgold og Newmont. Artist forteller at det ikke finnes noen statlig kontroll med bransjen. Ingen konsesjoner og ingen skatt. «Regjeringsmedlemmene og landets mektige har alle investert i gullbusinessen. De gjør det selvsagt ikke direkte, men via mellommenn.»
Etter krigen drev geriljaleder Brunswijk gullgruver også i nasjonalparken Brownsberg. I denne perioden endret landet seg med en stadig mindre middelklasse og flere nyrike. «Rundt århundreskiftet levde minst 60 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen, sammenlignet med 21 prosent på slutten av 1960-tallet», forteller Hoefte. «Mange toppledere i staten sluttet, mens en liten gruppe involvert i utenriks- og valutahandel ble del av en ny forretningselite. Noen av dem smuglet også narkotika og våpen. Den plutselige rikdommen til visse offiserer i hæren eller folk med bånd til dem, var nokså påfallende.»
For på 1980-tallet dukket en annen lukrativ bransje opp: kokainhandelen. Surinam ble et knutepunkt for denne handelen, som brakte med seg enda mer korrupsjon og kriminalitet. «For militæret begynte penger fra kokainhandelen og kontrollen over den voksende svartebørsen å erstatte bistanden fra Nederland», ifølge Price.5Richard Price, Rainforest Warriors: Human Rights on Trial, Univ. of Pennsylvania Press, 2012. Allerede i 1983 ble det etablert forbindelser til det kolombianske Medellín-kartellet. Under krigen skal også Brunswijk ha tydd til narkotikasmugling for å finansiere geriljakampen.6Richard Price, Rainforest Warriors, se over.
«Situasjonen var perfekt for narkotikahandel. Det var så å si ingen kontroll i innlandet, grensene var åpne, fly kom fra Venezuela og Colombia», forteller Egger. Surinam grenser til Brasil midt i Amazonas, og framsto derfor som et ideelt transittområde mellom de kokadyrkende regionene i Colombia, Peru og Bolivia, og det europeiske markedet, via Nederland, hvor det bodde mange surinamere. Surinams plassering på atlanterhavskysten gjorde også at narkotika kunne sendes til Karibia, USA og senere Vest-Afrika.7David Weinberger, «Les routes de la cocaïne des trois Guyanes: vecteurs d’instabilité géopolitique régionale ou globale?», Observatoire des criminalités internationales, Institut de relations internationales et stratégiques, Paris, september 2020.
Tilfluktssted for kriminalitet
Fredsavtalen i 1992 kunne ha ført til at landet ble delt mellom to narkobaroner: Brunswijk i øst og Bouterse i resten av landet.8Collectif Mama Bobi og Joël Roy, Peuples en marronnage. Le Suriname: contraintes économiques et démocratie 1760-1990, L’Harmattan, Paris, 2020. På slutten av 1990-tallet ble de også dømt in absentia i nederlandske domstoler for narkotikasmugling, og ble etterlyst gjennom Interpol. Men da den væpnede konflikten tok slutt, gikk de i stedet inn i politikken. Det nasjonaldemokratiske parti (NDP) – som Bouterse stiftet i 1987 da han offisielt forlot makten for å tillate valg og en ny grunnlov – hadde flertall i nasjonalforsamlingen fra 1996 til 2000. Det gjorde at den tidligere diktatoren kunne bli utnevnt til «spesialrådgiver for regjeringen» og dermed få diplomatisk immunitet allerede dagen etter at det var utstedt en internasjonal arrestordre på ham.
I 2010 ble Bouterse valgt til president, i spissen for en stor koalisjon og med støtte fra sin tidligere fiende Brunswijk. Sistnevnte hadde på 1990-tallet meldt seg inn i Det allmenne frigjørings- og utviklingsparti (ABOP), og ble valgt inn i nasjonalforsamlingen for partiet i 2000. I løpet av sine ti år som president ga Bouterse maktposisjoner til folk med kjente forbindelser til narkotikahandelen. Hans høyre hånd under diktaturet, Étienne Boerenveen, som var dømt til tolv års fengsel i USA, ble forfremmet til oberst da han hadde sonet ferdig straffen. Han ble siden utnevnt til styreleder for det statseide oljeselskapet Staatsolie. Bouterse gjorde sønnen Dino til sjef for terrorbekjempelse, etter at han var blitt utvist fra Brasil, hvor han hadde hatt en diplomatisk stilling, på grunn av sine bånd til kokainhandelen. Dino Bouterse soner for tiden en femten år lang fengselsstraff i USA for narkotikasmugling, våpenhandel og for å ha tilbudt Hizbollah en leir i Surinam for to millioner dollar.9«Le Suriname, plateforme transcontinentale de la cocaine», nettdokumentar fra Radio France internationale, https://webdoc.rfi.fr.
«Regjeringen til Desi Bouterse har blitt en vertikalt integrert kriminell struktur, som tjener på transnasjonal organisert kriminalitet og plasserer kriminelle i statsorganer», bemerket Douglas Farah og Kathryn Babineau i et notat fra 2017 for tenketanken Center for a Secure Free Society.10 Kyra Gurney, «US Treasury Department abandoned major money laundering case against Dubai gold company», International Consortium of Investigative Journalists, Washington DC, 21. september 2020. De mente at Surinam var en «kriminalisert stat […] som skjuler ulovlige transaksjoner og fungerer som et tilfluktssted for transnasjonal organisert kriminalitet».
Frykt for marginalisering
Etter valgseieren til Det progressive reformpartiet (VHP) i 2020 tok Chandrikapersad «Chan» Santokhi over som landets president. Ville denne tidligere politidirektøren og politi- og justisministeren (2005–2010), som er kjent for sin motstand mot Bouterse, klare å endre situasjonen i Surinam?
Santokhis besøk hos Kaloti Precious Metals i november i fjor tyder på at lite vil endre seg. Under Bouterse dannet dette emiratiske selskapet et fellesforetak med den surinamske staten for å bygge et gullraffineri med en kapasitet på 60 tonn i året. Denne kapasiteten var langt større enn gullutvinningen i landet, som dessuten ikke har gode forbindelser til andre gullutvinnende områder på kontinentet. Undersøkelsene til den tidligere amerikanske journalisten og sikkerhetskonsulenten Douglas Farah antyder at raffineriet aldri har eksistert, noe den surinamske staten og Kaloti benekter. Så lenge raffineriet eksisterer på papiret, kan det brukes til å sertifisere eksport av eksisterende og ikke-eksisterende gull. Dermed kan man med godkjennelse fra den surinamske staten bruke gullsektoren til hvitvasking for den organiserte kriminaliteten.
Da han kom til makten, tok Santohki raskt avstand fra arven etter Bouterse og fjernet den offentlige helligdagen 25. februar, årsdagen for kuppet i 1980. I Surinam er det i tillegg til kristne og hinduistiske religiøse høytider også helligdager knyttet til viktige hendelser for landets folkegrupper: avskaffelsen av slaveriet for kreolene, urfolksdagen, den første fredsavtalen for maronene. Det finnes i dag bare én helligdag som kunne forent alle surinamerne, uavhengighetsdagen 25. november, men selv denne markeringen er ikke alle enige om. I Surinam var det hovedsakelig kreolene, etterkommerne av frigjorte slaver, som ville frigjøre seg fra det nederlandske styret. De politiske partiene til inderne og javaneserne var imot, av frykt for at de ville bli marginalisert i et land delt mellom flere etniske grupper. De så med uro hvordan nabolandet Guyana var blitt sønderrevet av maktkampen mellom etterkommerne av indere og afrikanere etter uavhengigheten i 1966.
Grumsete fortid
Ifølge grunnloven fra 1987, vedtatt på slutten av diktaturet, kan ikke navnene på partiene vise til en etnisk gruppe. Partiene skiftet da navn, men bevarte akronymene. Verenigde Hindoestaanse Partij, Det forente hindustanske parti, ble til Vooruitstrevende Hervormingspartij, Det progressive reformpartiet (VHP). Partiet bevarte også logoen – en oransje elefant. «I Surinam har vi en tendens til å stemme på de som ligner på oss, det vil si å stemme etter etniske kriterier», sier Egger.
Valget i 2020 motbeviste ikke denne påstanden. Santokhi visste at han ville få stemmene fra landets største etniske gruppe, inderne, som han tilhører. Samtidig allierte han seg med maron-partiet ABOP, ledet av Brunswijk, som ble visepresident. Maronene har nå blitt landets nest største folkegruppe med 22 prosent av befolkningen. Men surinamske velgere gjør seg få illusjoner om godene av å ha en fra sin folkegruppe som landets leder. «Alle forsøker å fylle lommene sine», sier musikeren Prince Koloni. «Korrupsjon har drept flere folk enn borgerkrigen. For borgerkrigen varte bare i noen år, mens korrupsjonen har vært her hele tiden. På grunn av den fungerer ikke sykehusene.» Det finnes ingen offisielle tall, men det anslås at over 300 sivile mistet livet i krigen i Surinam (1986–1992). For mange surinamere er det en fortid de ikke vet om.
Det undervises i historie på skolen, «men noen lærere kvier seg for å undervise i Surinams historie etter 1980», sier Egger. «Hvordan skal de framstille Bouterse? Som diktator, president eller narkotikasmugler? Og Brunswijk? Geriljaleder eller visepresident?» Landets nære fortid er derfor fortsatt like grumsete som gropen til en gullgraver under vannslangen.
Oversatt av redaksjonen
Hélène Ferrarini er journalist.
- 1Rosemarijn Hoefte, Suriname in the Long Twentieth Century: Domination, Contestation, Globalization, Palgrave Macmillan, New York, 2014. Alle sitater fra Hoefte er hentet herfra.
- 2Sitert i William Blum, Killing Hope. US Military and CIA Interventions Since World War II, Zed Books, London, 2003.
- 3Gert Oostindie, «The Dutch Caribbean in the 1990s; Decolonization, recolonization?», Annales des pays d’Amérique latine et des Caraïbes, Aix-en-Provence, 1992.
- 4Richard Price, «The Maroon population explosion: Suriname and Guyane», New West Indian Guide, Leiden, 2013.
- 5Richard Price, Rainforest Warriors: Human Rights on Trial, Univ. of Pennsylvania Press, 2012.
- 6Richard Price, Rainforest Warriors, se over.
- 7David Weinberger, «Les routes de la cocaïne des trois Guyanes: vecteurs d’instabilité géopolitique régionale ou globale?», Observatoire des criminalités internationales, Institut de relations internationales et stratégiques, Paris, september 2020.
- 8Collectif Mama Bobi og Joël Roy, Peuples en marronnage. Le Suriname: contraintes économiques et démocratie 1760-1990, L’Harmattan, Paris, 2020.
- 9«Le Suriname, plateforme transcontinentale de la cocaine», nettdokumentar fra Radio France internationale, https://webdoc.rfi.fr.
- 10Kyra Gurney, «US Treasury Department abandoned major money laundering case against Dubai gold company», International Consortium of Investigative Journalists, Washington DC, 21. september 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
