Krimkrigen (1853–1856) var en av de største europeiske konfliktene på 1800-tallet. Den har etterlatt seg mange spor. I både Frankrike og Storbritannia bærer mange gater og monumenter navn som Malakov, Alma, Krim, Sevastopol, Inkerman og Balaklava. I disse landene har minnet om krigen blitt bevart i filmkunsten og litteraturen (som Lord Tennysons dikt om det heroiske og katastrofale angrepet til The Light Brigade). Sporene etter krigen er også bevart gjennom personene den gjorde berømte, som Florence Nightingale. Allikevel gikk krigen gradvis i glemmeboka i de seirende vestlige landene. Krigens taper, Russland, bevarte derimot et levende minne om den i litterære skrifter som Lev Tolstojs Sevastopolfortellingene, og i de mange gravmonumentene for helter fra krigen som skulle bli et traume for Det russiske riket.
Krigen var ekstremt dødelig med nesten 800 000 døde, men bare et mindretall av soldatene mistet livet i kamp (240 000). Det store flertallet bukket under for tyfus, kolera, dysenteri og skjørbuk. Krigen var heller ikke begrenset til halvøya den i ettertid fikk navn etter. Det var kamper i både Kaukasus og Asia, og selv på de bortgjemte Solovkiøyene i Kvitsjøen. Krimkrigen regnes ofte som en av de første «moderne» konfliktene. Det var den første krigen i europeisk historie som ble dokumentert av profesjonelle fotografer og dekket av krigsreportere. Det var også den første hvor man brukte telegrafen, dampbåter og ny våpenteknologi. Og det var den første hvor man hadde feltsykehus med et stort antall kvinnelige sykepleiere (både nonner og sekulære), og hvor eter ble brukt til anestesi, introdusert av kirurgen Nikolaj Pirogov.
Samtidig var det en tradisjonell krig med bajonettkamper (som under erobringen av fortet Malakov), lange beleiringer (Balaklava, Kars, Sevastopol), gjørmete skyttergraver og epidemier. Det var også en konflikt med en geopolitisk og religiøs dimensjon, ikke mellom kristne og muslimske land, men hvor en koalisjon av tre kristne stater kom det muslimske osmanske riket til unnsetning mot det ortodokse russiske riket.
Krimkrigen engasjerte den offentlige opinionen slik ingen krig tidligere hadde gjort, som følge av de store avisopplagene muliggjort av ny trykketeknologi. Den store mediedekningen ga opphav til innsamlingskampanjer for soldatene, voldsomme fremmedfiendtlige skrifter, og en anti-europeisk stemning i Russland. Krigen skapte også et pasifistisk engasjement fra blant andre Victor Hugo, som fra sitt eksil på Jersey skrev en av de første antimilitaristiske pamflettene i europeisk historie. Krigen endte til slutt på klassisk vis i mars 1856 med signeringen av en internasjonal traktat i Paris.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Russisk ignoranse
Bakteppet for Krimkrigen var både en geopolitisk rivalisering rundt spørsmålet om framtiden til Det osmanske riket og privilegiene Det russiske riket krevde fra osmanerne, og en religiøs rivalisering mellom de kristne stormaktene om makten over kristendommens hellige steder.
Med Küçük Kaynarca-traktaten, som gjorde slutt på den russisk-tyrkiske krigen i 1774, ga Russland tilbake Valakia og Moldavia til osmanerne, men fikk retten til å beskytte de ortodokse kristne i Det osmanske riket. Russland utnyttet denne retten til å blande seg inn i rikets indre anliggender. Siden slutten av 1700-tallet hadde Russland også krevd særrettigheter i Svartehavet, Dardanellene og Bosporosstredet. Det russiske riket var dessuten på frammarsj på Balkan. Etter at Nikolaj 1 ble tsar i 1825, vokste disse ambisjonene, og kontroll over stredene («husnøklene», som tsaren kalte det) ble et hovedmål for Russlands utenrikspolitikk.
Det osmanske riket var i krise og ble kalt «Europas syke mann», og det vekket nabomaktenes territoriale appetitt. For Russland var det avgjørende å forhindre at det osmanske territoriet ble delt opp på en måte som svekket russiske interesser. Tsaren valgte derfor å opptre som Det osmanske rikets fremste beskytter. Det gikk ikke lang tid før denne offensive politikken førte til en rekke bilaterale avtaler som gikk i Russlands favør, blant annet Adrianopel-traktaten i september 1829 og ikke minst Unkiar Skelessi-traktaten i juli 1833, som påla Det osmanske riket å stenge Dardanellene for utenlandske skip i tilfelle krig mot Russland.
De europeiske stormaktene reagerte krast på dette avtalepunktet, som i praksis gjorde Svartehavet til en «russisk innsjø», ifølge den franske utenriksministeren François Guizot. Med avtalen London Straits Convention, som datidens europeiske stormakter inngikk 1841, mistet russerne fordelene de hadde fått, da den forbød alle krigsskip, unntatt tyrkiske og tyrkisk-allierte skip, å seile inn i Bosporosstredet og Dardanellene. Nikolaj 1 ble dermed tvunget til å gi etter for de andre stormaktene, men han så det bare som et midlertidig tilbakeslag.
Det osmanske spørsmålet
I tillegg til denne geopolitiske knivingen hadde Krimkrigen som nevnt et religiøst bakteppe. Mens Frankrike så seg selv som den katolske kirkens beskytter, framstilte Det russiske riket seg som arvtakeren til Det bysantinske riket og den ortodokse kirkens forsvarer. Da Napoleon 3 i 1852 fikk Det osmanske riket, vokter av kristendommens hellige steder i Palestina, til å levere nøklene til Fødselskirken i Betlehem tilbake til den katolske kirken, oppfattet Nikolaj 1 det som en trussel mot Russlands rolle, og som en provokasjon fra Frankrike.
For å svekke forholdet mellom Frankrike og Det osmanske riket, foreslo tsaren derfor for den britiske dronning Victoria i januar–februar 1853 at de skulle dele Det osmanske riket seg imellom. Storbritannia skulle få Egypt og Kreta, mens Russland skulle få Serbia, Bulgaria og fyrstedømmene Moldavia og Valakia, samt kontroll over stredene. Denne strengt bilaterale planen stred mot den internasjonaliserte tilnærmingen til spørsmålet om Det osmanske rikets framtid med blant annet London Straits Convention, og ikke minst holdt den Frankrike utenfor forhandlingene.
Tsaren og hans utenriksminister Karl Robert von Nesselrode trodde at det kunne oppstå et interessefellesskap mellom Storbritannia og Russland i «Orienten». De tok feil. For britene var imot å stykke opp Det osmanske riket og likte heller ikke russernes frammarsj i stredene. De fryktet at Russland ville fortsette til det østlige Middelhavet og true sjøveien til India. Napoleon 3 forsøkte på sin side å slå to fluer i ett smekk. Han ønsket å igjen hevde Frankrikes gamle interesser i Midtøsten og ta tilbake den ledende rollen landet mistet i 1815, samtidig som han håpet å få den katolske opinionen på hjemmebane til å slutte opp om regimet hans. Bak knivingen om de hellige stedene lå det dermed en rekke sammenfiltrede politiske ambisjoner.
Elendig hær
I begynnelsen av 1853 hadde det russiske diplomatiet ikke helt fått med seg hvor mye de andre stormaktene mislikte Russlands politikk på Balkan. Overbevist om at soldatene hans var uovervinnelige, valgte Nikolaj 1 å trappe opp konflikten. I februar sendte han fyrst Mensjikov til sultan Abdülmecid 1. Mensjikov krevde arrogant at det skulle opprettes et russisk protektorat for de ortodokse i Det osmanske riket. Da sultanen avviste forslaget som et uakseptabelt angrep på rikets suverenitet, invaderte Russland i juli de rumenske fyrstedømmene Moldavia og Valakia, som var underlagt Det osmanske riket. Russland hevdet at de ortodokse kristne der ble mishandlet, og forsøkte å framstille invasjonen som et religiøst korstog.
Det osmanske riket svarte med å erklære krig mot Russland 4. oktober. Admiral Nakhimov vant det første sjøslaget utenfor Pitsunda i dagens Abkhasia 9. november. Tre uker senere senket han store deler av den osmanske flåten som lå til kai i svartehavshavna Sinop i Tyrkia. Da ble situasjonen kritisk for Det osmanske riket, som 12. mars 1854 inngikk en allianse med Frankrike og Storbritannia, hvor riket lovet reformer mot militær hjelp. 27. mars erklærte Frankrike og Storbritannia krig mot Russland, mens kongedømmet Sardinia sluttet seg til alliansen et år senere.
Etter at krigen ble europeisk, utspilte den seg flere steder: i Østersjøen (på Åland), på Balkan, i Kaukasus, i Donau-deltaet, i Kvitsjøen og i Asia (hvor russerne inntok den tyrkiske festningen Kars 26. november 1855 etter en fire måneder lang beleiring). Sommeren 1854 bestemte Nikolaj 1 seg for å trekke styrkene sine ut av Moldavia og Valakia, som et tegn på godvilje. Men de allierte trodde ikke helt på denne helomvendingen. 14. september bestemte de seg derfor for å fortsette offensiven ved å gå i land på Krimhalvøya. Her ble kampene hardest. Britene og franskmennene vant slagene om Alma (20. september) og Inkerman (5. november), mens de osmanske styrkene inntok Jevpatorija 17. februar 1855.
Krigen avdekket etter hvert store mangler i den russiske hæren. Russland hadde mange soldater, men de var dårlig utstyrt og dårlig ledet. Det russiske militæret var også teknologisk underlegent sammenlignet med den franske og den engelske marinen. Logistikken sviktet, da Russland ikke hadde noen jernbane sør for Moskva og slet med å transportere nok menn og materiell til Krim via landveiene.
Til tross for innbyggernes heroiske forsvar, falt Sevastopol 11. september 1855 etter å ha vært beleiret i nesten et år. Tre dager tidligere hadde den franske generalen Patrice de Mac Mahons styrker erobret Fort Malakov. Fram til da hadde overgivelse vært uaktuelt for tsar Aleksander 2, som tok over for faren i mars 1855. Men etter press fra de allierte Østerrike og Preussen, som hadde holdt seg nøytrale under konflikten, gikk han med på å forhandle. Forhandlingene startet i januar 1856, med den østerrikske regjeringen som megler.
Fredsavtalens konsekvenser
Parisfreden som ble signert i det franske utenriksdepartementet 30. mars 1856, utvisket ydmykelsene Frankrike var blitt påført med Wienkongressen etter napoleonskrigene. Fredsavtalen satte punktum for den europeiske orden som ble etablert i 1815. Russland trakk seg tilbake fra storpolitikken, mens Frankrike var tilbake igjen på den internasjonale scenen.
Med fredsavtalen ble Svartehavet «nøytralisert». Det ble forbudt å ha våpenlagre der, og de osmanske og russiske fortene langs kysten måtte destrueres. Russerne måtte dermed holde seg unna stredene, noe som beroliget britene med tanke på sikkerheten til sjøveien til India. Avtalepartene garanterte også at Det osmanske riket ikke ville bli stykket opp, og Russland mistet retten til å være de ortodokse kristnes beskytter i Det osmanske riket. Tsarriket måtte også gi slipp på Moldavia og Valakia og anerkjenne dem som selvstyrte. Russland måtte i tillegg gi fra seg den sørlige delen av Bessarabia til den vestlige munningen av Donau til disse fyrstedømmene, som ikke lenge etter skulle bli til staten Romania. I tillegg ble Russland tvunget til å gi fra seg fortet Kars, og akseptere at Donau ble underlagt internasjonal regulering. Samtidig viste Frankrike og Østerrike en viss moderasjon: De støttet ikke den britiske statsministeren lord Palmerstons krav om at Det osmanske riket skulle få tilbake Krimhalvøya (erobret i 1771) og en del av Kaukasus.
Parisfreden var en seier for Napoleon 3. Med demilitariseringen av Svartehavet og bevaringen av Det osmanske rikets grenser avsluttet den også førti år med russisk dominans på Balkan. Men fredsavtalen hadde andre viktige konsekvenser. For det første lot den k ongedømmet Sardinia for første gang drøfte ideen om å samle Italia, som Napoleon 3 senere skulle støtte. For det andre, med den europeiske avvisningen og den anti-europeiske stemningen i Det russiske riket, vendte Russland blikket mot Asia, hvor russerne snart skulle innlede en militær og kolonial erobring i Sentral-Asia og Det fjerne Østen.
Venner og fiender
«Russland surmuler ikke, Russland reflekterer», erklærte den nye russiske utenriksministeren, fyrst Aleksandr Gortsjakov, etter at Parisfreden var undertegnet. Årene etter Krimkrigen skjedde det store endringer internt i Russland. Krigen hadde avslørt hvor langt bak de europeiske stormaktene Det russiske riket lå, både økonomisk og når det gjaldt transport og kommunikasjon. Den avdekket også store strukturelle svakheter i den russiske hæren og hvor dårlig fysisk tilstand soldatene var i. Aleksander 2 gjennomførte derfor en rekke reformer. Blant de fremste var avskaffelsen av livegenskapet i mars 1861. Også Det osmanske riket igangsatte en rekke sosiale og politiske reformer, i tråd med allianseavtalen som var inngått med Frankrike og Storbritannia i 1854.
Russlands isolasjon skulle ikke vare lenge. Etter skuffelsen over at partnerne i den hellige alliansen, Østerrike og Preussen, ikke ga noen støtte under Krimkrigen, begynte Det russiske riket å søke nye diplomatisk-militære allianser. Det samme gjorde Frankrike etter å ha tapt krigen mot Preussen i 1870–1871 og mistet provinsene Alsace og Lorraine. Gradvis gjorde omstendighetene at Frankrike og Russland igjen begynte å snakke sammen. Det førte til at de i 1891–1892 inngikk en politisk og militær allianse. I 1904 ble denne alliansen forsterket med Entente cordiale-avtalene mellom Frankrike og Storbritannia. Femti år etter Krimkrigen var tidligere fiender blitt allierte.
Oversatt av redaksjonen
Marie-Pierre Rey er professor i samtidshistorie ved universitetet Paris 1 Panthéon-Sorbonne.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
