Når et gruveselskap ser lyst på framtiden, er det ofte en velsignelse for aksjonærene og en ulykke for det store flertallet. Hvis selskapet er i besittelse av noen usedvanlig rike årer, har det garantert et like rikt kontaktnett. Og har det gode kontakter i den politiske og økonomiske eliten i verdens mektigste land, har det en nærmest ubegrenset handlefrihet – friheten til å gjøre alt for å tjene stadig mer, men samtidig unndra seg alt ansvar. Blant den håndfullen av gruvegiganter som raserer landskaper over hele planeten, skiller amerikanske Freeport–McMoRan seg ut med de enorme katastrofene selskapet har forårsaket og hvor lite oppmerksomhet disse har fått. Hvorfor er dette gruveselskapet, som har vært involvert i utallige miljøkatastrofer og politiske, økonomiske, geopolitiske og menneskelige tragedier, så lite kjent for allmennheten?
Selskapet med hovedsete i Phoenix i Arizona har spesialisert seg på utvinning og produksjon av kobber og gull, men utvinner også kobolt og molybden (hovedsakelig brukt til å gjøre at stål tåler høyere temperaturer). Det har for tiden vind i seilene. Etter å ha falt under koronapandemien, er kobberprisen på vei opp igjen. Mye av grunnen er Joe Bidens løfter om å kjempe mot global oppvarming.1«Freeport eyes U.S. expansions as Biden’s EV plan boosts copper demand», Reuters, 25. januar 2021. Som ledd i denne kampen skal USAs fremste industri, bilbransjen, forvandles. De 97 prosentene av landets 285 millioner kjøretøy som fortsatt har forbrenningsmotor, skal skiftes ut med elektriske kjøretøy. Disse har lavere karbonavtrykk, men er langt fra miljøvennlige hvis vi ser på miljøpåvirkningen knyttet til utvinning av metallene som kreves for å lage dem.
Omstridt oppkjøp
En elbil krever to til fire ganger mer kobber enn en tilsvarende bil med forbrenningsmotor. For tiden produseres det en ny elbil annethvert minutt i verden, dermed vil etterspørselen etter kobber garantert stige – med mindre vi reduserer forbruket vårt, og det er det lite som tyder på. I fjor ble Tesla den første elbilen som kom inn på topp 20-listen over mestselgende biler i USA. Direktør Richard Adkerson (75) kan gni seg i hendene: Siden 1988 har gruveselskapet vært verdens største børsnoterte kobberprodusent. Freeport-McMoRan har dermed bare gode nyheter til aksjonærene sine – så lenge produksjonen holder tritt med etterspørselen og forbrukerne ikke bryr seg om de miljøskadelige prosessene elmotorproduksjonen krever.
Freeport har midler nok til å redusere karbonavtrykket til gruvevirksomhetene sine, hvis de ønsket det. I 2006 bladde selskapet opp 25,9 milliarder dollar for å skaffe seg amerikanske Phelps Dodge.2«Copper giant Freeport-McMoRan buying rival», NBC News, 20. november 2006. Slik sikret Freeport seg 60 prosent av kobberproduksjonen i USA, inkludert det enorme gruveområdet Morenci i Arizona (37 prosent av den amerikanske produksjonen). Freeport fikk med oppkjøpet også den chilenske gruven El Abra, peruanske Cerro Verde og gruven Tenke Fungurume (kobber og kobolt) i Den demokratiske republikken Kongo, som ble solgt videre til China Molybdenum i 2016 for å bøte på noen andre hasardiøse investeringer.3«RD Congo: l’américain Freeport-McMoRan cède une mine de cuivre pour 2,6 milliards de dollars à un groupe chinois», Jeune Afrique, Paris, 9. mai 2016. Oppkjøpet av Phelps Dodge ble mottatt med skepsis i gruvebransjen. Freeport overtok ikke bare et tradisjonsrikt selskap (grunnlagt i 1834) som var betydelig større, men kjøpte det med midler som hovedsakelig kom fra et gruvekompleks 13 000 km fra USA i Vest-Papau, det vil si den vestlige delen av øya Ny-Guinea, som Indonesia tok med makt i 1963.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det enorme kobber- og gullrike gruve-komplekset Ertsberg-Grasberg ligger mer enn 4000 meter over havet i en av verdens mest utilgjengelige fjellkjeder (Ertsberg, «malmfjellet» på nederlandsk). Hvordan klarte Freeport – opprinnelig Freeport Sulphur Company fra Texas – å oppdage og så drive disse gruvene?
Amerikansk ekspansjon
For å forstå hvordan selskapet fikk denne gruvekonsesjonen så tidlig som i 1967, må vi se nærmere på den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, som begge søkte å tvinge sin ideologi på de nylig avkoloniserte landene. Et av disse var Indonesia, som hadde frigjort seg fra Nederland etter andre verdenskrig og nå ble styrt av den karismatiske generalen Sukarno. Den tidligere frigjøringslederen var en glødende nasjonalist, fortaler for alliansefrihet og ivrig forsvarer av økonomisk suverenitet. Indonesia var på den tiden et av de største og rikeste landene i Sørøst-Asia, og det mest befolkede med hundre millioner innbyggere.
Mange av disse sluttet seg etter hvert til Indonesias kommunistparti (PKI) – det største kommunistpartiet utenfor den kinesisk-sovjetiske blokken. USA likte ikke denne utviklingen, og Sukarno gjorde det ikke bedre da han truet amerikanerne med at Indonesia ville slutte seg til sovjetblokken hvis de ikke tvang nederlenderne til å gi fra den siste koloniale besittelsen i området, Nederlandske Ny-Guinea. Nederlenderne ønsket derimot å overføre den til de legitime eierne, papuanerne, i tråd med prinsippet om at alle folk har rett til å bestemme over seg selv – men ikke nødvendigvis over sine naturressurser. For innbyggerne kjente godt til de enorme gull- og kobberforekomstene Nederlandske Ny-Guineas oljeselskap (NNGPM) oppdaget i 1936. Det gjorde også Standard Oil Company, moderselskapet i den amerikanske milliardæren John D. Rockefellers oljeimperium, som hadde overtatt aksjemajoriteten i NNGPM noen måneder tidligere takket være en juridisk finte fra en av selskapets eminente advokater, Allen Dulles. Sistnevnte hadde nettopp begynt i et av de mest innflytelsesrike internasjonale advokatfirmaene, Sullivan & Cromwell, hvor hans eldre bror, John Foster Dulles, satt i ledelsen.4Greg Poulgrain, JFK vs. Allen Dulles, Skyhorse Publishing, New York, 2020.
Firmaet koblet mektige økonomiske aktører med politiske ledere. På 1930-tallet åpnet John Foster Dulles sitt kontaktnett i industrien, gruvebransjen og finansverdenen for Nazi-Tysklands næringsminister Hjalmar Schacht, for å hjelpe nazistpartiet med å finansiere og utruste hæren sin.5Stephen Kinzer, The Brothers, Saint Martin’s Griffin, New York, 2013. Samarbeidet hindret på ingen måte hans senere politiske karriere. Han skulle bli USAs utenriksminister (1953–1959), mens broren Allen ble den første sivile direktøren for CIA (1953–1961). Dulles-brødrene hadde tross alt ingen andre intensjoner enn å kvele kommunistideologien og forsvare – mot et passende honorar – USAs interesser. Den amerikanske regjeringen var opptatt av at landets olje- og gruveselskaper skulle ekspandere i resten av verden, i vissheten om at naturressurser, økonomiske midler og militærmakt var uløselig sammenfiltret.
Ambisiøse planer
Sukarnos besluttsomhet og nederlendernes stahet bekymret den amerikanske regjeringen og var et hinder for gruveselskapene som klødde etter å hente opp rikdommen under bakken på Ny-Guinea. Freeport Sulphur var blant selskapene som var mest utålmodige. Selskapet hadde mistet alle sine gruver på Cuba da den nye lederen Fidel Castro nasjonaliserte dem etter å ha fjernet den amerikansk-støttede diktatoren Batista.6«Memorandum by the deputy assistant secretary of State for inter-american affairs (Mann) to the assistant secretary of State for inter-american affairs (Cabot)», i «Foreign Relations of the United States, 1952–1954, the American Republics», bind 4, 23. mars 1953. Dette tapet, anslått til nesten hundre millioner dollar, gikk også utover alle de som hadde jobbet – aksjonærer, forretningsmenn, banker og advokatfirmaer, deriblant Sullivan & Cromwell – for at selskapet skulle få optimale kontraktsbetingelser.
Blant selskapets innflytelsesrike investorer og beskyttere finner vi John Hay Whitney (1904–1982), som var den fremste av aksjonærene da Freeport Sulphur ble startet. Whitney var utgiver av New York Herald Tribune. Han ga en betydelig valgkampfinansering til president Dwight D. Eisenhower (1953–1961), som gjengjeldte tjenesten ved å utnevne ham til USAs ambassadør i Storbritannia (1957–1961). Etter at Eisenhower var valgt, bidro Whitney med dekkoperasjoner for CIA under Dulles-brødrenes ledelse.
Noen navn skiller seg ut på selskapets slektstre, som Godfrey S. Rockefeller (nevø av milliardæren), Robert Lovett som var forsvarsminister fra 1951 til 1953 under Harry Truman og kjent som en av den kalde krigens arkitekter, samt admiral Arleigh Burke, som sammen med Allen Dulles sto bak det katastrofale forsøket på å invadere den kubanske Grisebukta for å ta livet av Fidel Castro. Og ikke minst finner vi Henry Kissinger, som var utenriksminister under Richard Nixon og Gerald Ford (1974–1977), før han fikk en plass i styret til Freeport. Disse skikkelsene hadde det som krevdes for å gjennomføre en ambisiøs plan, nemlig å drive ut nederlendere, eliminere PKI og erstatte den svært populære Sukarno, som ikke lot seg påvirke av utenlandske interesser, med en mer opportunistisk leder som kunne gi USA frie tøyler til å utvinne landets naturressurser. De fant den perfekte mannen i general Suharto. I 1961 hadde han fått i oppgave å lede den nystartede Hærens strategiske reservekommando (Kostrad), som sendte inn fallskjermsoldater for å ta tilbake Vest-Papua fra nederlenderne.
Svimlende mengder gruveavfall
Med New York-avtalen i august 1962 ble Nederland til slutt tvunget til å overføre Vest-Ny-Guinea til Indonesia 1. mai 1963, samtidig som papuanerne fikk garantier om en folkeavstemning om selvbestemmelse. En rigget folkeavstemning ble avholdt i 1969, etter seks år med okkupasjon og drap på flere titusen papuanere, og endte med at Indonesia beholdt kontrollen over området. Innen den tid var Sukarno blitt avsatt etter et statskupp i september 1965, utpønsket av Suharto og CIA, som forsynte kuppmakerne med både våpen og lister over (faktiske og antatte) PKI-medlemmer som skulle drepes. Alt under ledelse av det amerikanske utenriksdepartementet, og godkjent av Foreign Intelligence Advisory Board, hvor Augustus Long var medlem. Den tidligere koordinatoren for oljeforsyninger til de allierte styrkene under andre verdenskrig, var nå direktør for det mektige oljeselskapet Texaco og styremedlem i Freeport.
Mens statskuppet badet øygruppa i blod og tok livet av mellom en og to millioner antatte kommunister og minoriteter, med metoder så effektive at de ble kopiert i Latin-Amerika under navnet «The Jakarta Method»,7Se Vincent Bevins, The Jakarta Method, Public Affairs, New York, 2020 og Geoffrey B. Robinson, The Killing Season, A History of the Indonesian Massacres, 1965–66, Princeton Univ. Press, Oxford, 2019. begynte Freeport å gjøre seg klar for å starte utvinningen i Ertsberg. I april 1967 opprettet Freeport det indonesiske datterselskapet PT Freeport Indonesia, og ble så det første selskapet til å signere en kontrakt med det nye regimet til Suharto. Kontrakten ga Freeport eksklusive gruverettigheter i tretti år i et område på 250 000 hektar uten grunnrenteskatt, royalties eller skatt på de tre første årene med overskudd. Det var det amerikanske utenriksdepartementet som krevde disse betingelsene på vegne av Freeport. Denne skjeve kontrakten ga Suharto mulighet til å få innpass i USAs mektigste politisk-økonomiske kretser. Indonesia åpnet opp for amerikanske investeringer under Washingtons beskyttende hånd. USA garanterte også for de første gigantiske lånene som var nødvendige for å starte opp gruveprosjektet.8Bradley R. Simpson, Economists with Guns, Authoritarian Development and US-Indonesian Relations, 1960–1968, Stanford Univ. Press, 2008. Suharto-diktaturet var kommet for å bli.
Budskapet var klart, spesielt for den papuanske befolkningen som hadde mistet både land og rettigheter, uten å bli kompensert for de ødeleggende virkningene av gruvedriften, til tross for de enorme midlene Freeport hadde til rådighet. Selskapet fikk også en hjelpende hånd fra infrastrukturgiganten Bechtel, ledet av Nixons tidligere finansminister Georges P. Schultz (1974–1982), som senere skulle bli Ronald Reagans utenriksminister.
På 4270 meter over havet er disse dagbruddene uinntagelige uten avanserte teknologiske løsninger for å utføre de mange og komplekse mekaniske og kjemiske operasjonene som kreves for å utvinne edelmetaller. Med ett gram gull i snitt per tonn bearbeidet malm produserer gruvene her svimlende mengder avfall – opptil 700 000 tonn gråberg hver dag og 240 000 tonn malm i snitt. De gigantiske haugene med svovelholdig gruveslam er fulle av tungmetaller (arsen, kadmium, selen). Haugene er ustabile på grunn av en kjemisk gjæring og blir ofte ført bort av de tropiske regnstormene. Med tiårene har flere milliarder tonn gruveavfall med flere millioner liter kjemikalier havnet i naturen, og forgiftet vassdragene helt til munningen av Arafurahavet.9 «PT Freeport Indonesia and its tail of violations in Papua: human, labour and environmental rights», International Coalition for Papua (ICP), Wuppertal, 2020.
Skyhøy fortjeneste
Hvem bekymrer seg for konsekvensene for samfunn, helse og miljø? Fram til den store streiken i 2011 jobbet de fleste gruvearbeiderne for 1,5 dollar i timen. Freeport hadde på sin side 19 milliarder dollar i nettoinntekter, til tross for at selskapet ga svimlende summer (nesten 80 millioner dollar fra 1998 til 2008) til det indonesiske politiet, hæren, spesialstyrkene og de mobile brigadene som hadde i oppgave å sikre gruvekomplekset,10 Se Denise Leith, The Politics of Power, Univ. of Hawai’i Press, Honolulu, 2003. det vil si å knuse opprør fra de innfødte, knuse protestbevegelser eller framprovosere dem for å gjøre seg fortjent til pengene. Hvor mange lokale ledere har blitt drept for å ha opponert mot Freeports rovdrift?
Siden regionen er stengt for alle observatører utenfra, har det lille av informasjon som har sluppet ut umiddelbart blitt angrepet av selskapet gjennom rettsforfølgelser, pengegaver til veldedige formål eller politisk press. I 1995 la for eksempel Kissinger, for et årlig honorar på 600 000 dollar, press på Overseas Private Investment Corporation (OPIC) for at forsikringsselskapet skulle fortsette å dekke gruvevirksomheten til Freeport.
Mens den første eksporten av kobberkonsentrat fra Ertsberg ga den indonesiske regjeringen nesten 450 millioner dollar i inntekter (skatter, ulike avgifter, royalties) mellom 1975 og 1985, hadde Freeport en estimert nettofortjeneste på rundt 3,4 milliarder dollar mellom 1975 og 1989. Fortjenesten skjøt i været da nabogruven Grasberg ble satt i drift i 1988–1989. Det ble raskt inngått en ny trettiårskontrakt i 1991 for denne forekomsten, som allerede da hadde reserver estimert til rundt 40 milliarder dollar. Tanken virker å ha vært at begge parter skulle hente ut mest mulig før et demokratisk opprør fjernet regimet til den aldrende Suharto.
Harde forhandlinger
For å øke gruvekompleksets produksjonskapasitet solgte Freeport, etter noteringen på New York-børsen i 1988 under navnet Freeport-McMoRan Copper, 40 prosent av aksjene i datterselskapet PT Freeport Indonesia til gruvegiganten Rio Tinto, kjent for å ha drevet gruven Panguna på øya Bougainville i nabolandet Papua Ny-Guinea fra 1972 til 1989. Forholdene i denne gruven var så skadelige for mennesker og miljø at det endte i en borgerkrig som krevde tjue tusen menneskeliv.
Resultatene sto i forhold til de kolossale investeringene. I 1999 produserte Grasberg på ett år dobbelt så mye malm som Ertsberg hadde produsert på femten år. Fra 1990 til 2019 ble 15 millioner tonn kobber og 1500 tonn gull utvunnet fra Grasberg-komplekset (dagbrudd og underjordiske gruver).11 «Highlights on Indonesia’s copper industry» (PDF), Deloitte Indonesia Perspectives (2. utgave), februar 2021. Med det fikk papuanerne sin framtid pantsatt, mens korrupsjonssakene og de skadelige konsekvensene av disse vokste.12 Se Bambang Slamet Riyadi og Muhammad Mustofa, «Corruption culture on managing natural resources: the case political crime ‘Papa asking stock of PT. Freeport Indonesia’», International journal of criminology and sociology, 2020. I 2004 fastslo Transparency International at Suharto var den «mest korrupte verdenslederen de siste tjue årene». Organisasjonen mente han hadde stukket 30 milliarder dollar i egen lomme. Det var nesten tre ganger så mye som PT Freeport Indonesia hadde gitt landet i inntekter som Indonesias største skatteyter (10,2 milliarder dollar mellom 1991 og 2021).
Etter at Suharto-regimet falt i 1998, ble økonomisk suverenitet et nøkkelord for de påfølgende presidentene. I siktet deres var PT Freeport Indonesia. En dragkamp begynte mellom det amerikanske gruveselskapet og dagens president Joko Widodo, som lammet driften og gjorde at en fjerdedel av selskapets 32 000 arbeidere mistet jobben, med dødelige konsekvenser for over hundre av dem. Dragkampen endte i 2018 med at Freeport solgte 51 prosent av aksjene i datterselskapet, deriblant de 40 prosentene som Rio Tinto eide, til det statlige selskapet PT Inalum. Men det amerikanske selskapet, som også ble tvunget til å bygge et smelteverk, fikk lov til å åpne nye underjordiske gruveganger for å lete videre i Grasberg. Gruvekonsesjonen her ble også utvidet til 2041.
De harde forhandlingene ble ført mellom Freeport-direktør Adkerson og Widodo, som jaktet gjenvalg. Samtidig med sin kamp for nasjonal råderett måtte Widodo passe på å ikke skremme bort utenlandske investorer eller true interessene til de gjenværende aksjonærene i Freeport. Blant disse var milliardæren Carl Icahn, spesialrådgiver for Donald Trump da han var president, og den mektige fondsforvalteren BlackRock. Papuanerne fikk ikke være med i forhandlingene. I stedet har de fått miljøskader som kan koste dem mer enn 13 milliarder dollar.13 Basten Gokkon, «With its $3.85b mine takeover, Indonesia inherits a $13b pollution problem», Mongabay, 14. januar 2019. Gitt at det i det hele tatt er mulig å sette en økonomisk verdi på de fatale konsekvensene miljøkatastrofen vil ha for framtidige generasjoner.
Gudegave for politikerne
Med den delvise indonesiske overtakelsen av PT Freeport Indonesia, har moderselskapet i praksis blitt fritatt for alt straffansvar for sine aktiviteter i Papua. Dermed kan selskapet konsentrere seg om sine aktiviteter i Nord- og Sør-Amerika, hvor strengere lover ofte fører til høyere driftskostnader. I delstaten Arizona, hvor Freeport eier noen svært lukrative kobbergruver, møter selskapet stadig mer kritikk. Klimaendringene gjør at vannet gruveindustrien trenger i store mengder, blir stadig knappere i disse tørre områdene. Å øke utvinningen i en gruve krever mer vann og enda større områder til å oppbevare gruveslammet.
Freeport har nylig kjøpt et landområde som er større enn Manhattan fra delstaten Arizona for 13,5 milliarder dollar, som skal brukes til å oppbevare avfall fra gruven Bagdad. Salget ble umiddelbart bestridt av elleve urfolksamfunn (blant annet Hopi, Navajo og Zuni) siden området inneholder mange historiske steder de anser som hellige. Freeport har gitt et depositum på 500 000 dollar til delstaten som garanti for at selskapet vil følge loven om arkeologiske steder. Det er bare lommerusk sammenlignet med de mange millionbøtene selskapet har blitt idømt,14 Se «Freeport McMoRan slapped with $6.8 million fine», Mining.com, 26. april 2012. eller med veldedigheten det liker å drive med. For pengegavene til lokale foreninger, studiestipender og utdanningsprogrammer kan også være sterke argumenter. For ikke å glemme det tyngste argumentet av dem alle: arbeidsplasser og økonomiske ringvirkninger. Gruvene Morenci og Bagdad har nesten 3500 ansatte (tre ganger flere hvis indirekte jobber tas med) og genererte 1,213 milliarder dollar i inntekter for delstaten Arizona i 2020.15 Freeport-McMoRans nettside: fcx.com. En gudegave for politikerne.
Direktør Adkerson er likevel ikke helt fornøyd: «Å øke kobberproduksjonen for å møte den økende etterspørselen i overgangen til ren energi blir stadig vanskeligere. Lokale bedrifter og kommuner ønsker ikke nye gruver, mens politikerne vil ha en større andel av overskuddet.» Han langer ut mot strengere regler for å beskytte miljø og lokalsamfunn, og mot «skatte- og avgiftsøkningene» til myndighetene i Chile og Peru, de to største kobberproduserende landene, hvor Freeport ønsker å ekspandere videre.16 James Attwood, «Politics are turning against copper miners, Freeport-McMoRan», Bloomberg, New York, 26. januar 2022. Konsernet hadde inntekter fra gruvevirksomhetene på 22,8 milliarder dollar i 2021, med et nettoresultat på 4,3 milliarder dollar. En økning på 619 prosent sammenlignet med 2020.
Oversatt av redaksjonen
Philippe Pataud Célérier er journalist
I den trykte utgaven av denne artikkelen er produksjonen i Grasberg-komplekset fra 1990 til 2019 ved en feil oppgitt til 15 milliarder tonn kobber og 1,5 millioner tonn gull. Riktig tall er 15 millioner tonn kobber og 1500 tonn gull.
- 1«Freeport eyes U.S. expansions as Biden’s EV plan boosts copper demand», Reuters, 25. januar 2021.
- 2«Copper giant Freeport-McMoRan buying rival», NBC News, 20. november 2006.
- 3«RD Congo: l’américain Freeport-McMoRan cède une mine de cuivre pour 2,6 milliards de dollars à un groupe chinois», Jeune Afrique, Paris, 9. mai 2016.
- 4Greg Poulgrain, JFK vs. Allen Dulles, Skyhorse Publishing, New York, 2020.
- 5Stephen Kinzer, The Brothers, Saint Martin’s Griffin, New York, 2013.
- 6«Memorandum by the deputy assistant secretary of State for inter-american affairs (Mann) to the assistant secretary of State for inter-american affairs (Cabot)», i «Foreign Relations of the United States, 1952–1954, the American Republics», bind 4, 23. mars 1953.
- 7Se Vincent Bevins, The Jakarta Method, Public Affairs, New York, 2020 og Geoffrey B. Robinson, The Killing Season, A History of the Indonesian Massacres, 1965–66, Princeton Univ. Press, Oxford, 2019.
- 8Bradley R. Simpson, Economists with Guns, Authoritarian Development and US-Indonesian Relations, 1960–1968, Stanford Univ. Press, 2008.
- 9«PT Freeport Indonesia and its tail of violations in Papua: human, labour and environmental rights», International Coalition for Papua (ICP), Wuppertal, 2020.
- 10Se Denise Leith, The Politics of Power, Univ. of Hawai’i Press, Honolulu, 2003.
- 11«Highlights on Indonesia’s copper industry» (PDF), Deloitte Indonesia Perspectives (2. utgave), februar 2021.
- 12Se Bambang Slamet Riyadi og Muhammad Mustofa, «Corruption culture on managing natural resources: the case political crime ‘Papa asking stock of PT. Freeport Indonesia’», International journal of criminology and sociology, 2020.
- 13Basten Gokkon, «With its $3.85b mine takeover, Indonesia inherits a $13b pollution problem», Mongabay, 14. januar 2019.
- 14Se «Freeport McMoRan slapped with $6.8 million fine», Mining.com, 26. april 2012.
- 15Freeport-McMoRans nettside: fcx.com.
- 16James Attwood, «Politics are turning against copper miners, Freeport-McMoRan», Bloomberg, New York, 26. januar 2022.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
