Ambivalens og dissidens

USA har en tvetydig holdning til Havrettskonvensjonen. Landet har fortsatt ikke ratifisert avtalen, men framstiller seg som havrettens fremste forsvarer og utfører marineoperasjoner for å understreke prinsippet om navigasjonsfriheten i andre staters territorialfarvann, spesielt i Sør-Kina-havet, hvor Kina gjør krav på Parceløyene og Spratlyøyene. Konvensjonens del XI ble endret for å blidgjøre USA, og alle amerikanske presidenter etter Ronald Reagan har støttet konvensjonen, med unntak av Donald Trump. Obama-administrasjonen hadde ratifisering av avtalen som et av sine hovedmål, men fikk ikke det nødvendige to-tredjedels flertallet i Senatet.

På den andre siden virker Kina, som undertegnet avtalen i 1982, nå å fjerne seg fra denne folkerettslige bautaen. Kina har fra starten nektet uskyldig gjennomfart for krigsskip i sitt territorialfarvann. Etter Den faste voldgiftsdomstolen i juli 2016 avviste Kinas krav i Sør-Kina-havet, har folkerepublikken opponert mot konvensjonens status som «havets grunnlov», og utarbeidet egne juridiske begreper for å underbygge sine angivelige «historiske rettigheter» i dette havområdet. Kina har her støtte fra noen land som har et annet syn på havretten enn det som er nedfelt i konvensjonen. Noen stater i Latin-Amerika mener de har en suverent rett og ikke bare økonomisk råderett over 200-milssonen sin, mens andre land, spesielt Tyrkia, har et helt eget syn på hvordan kontinentalsokkelen skal defineres, og hvilke rettigheter den gir. (…)