Bak en liten skog midt mellom åkrene i Lot nord for Toulouse skjuler det seg en grønn kuppel. Siden 2012 har grisebøndene Joël og Cédric Laverdet hatt et biogassanlegg her. Husdyrgjødsel avgir metan, en som har en sterk drivhuseffekt hvis den havner i atmosfæren. I biogassanlegg blir gassen fanget opp og brukt til å produsere strøm og varme, eller renset og sendt til forbrukerne via gassnettet eller gassflasker. Her blir metanen produsert med en anaerob nedbrytning, hvor fast eller flytende organisk materiale fermenteres av mikroorganismer i et oksygenfritt miljø og slipper ut gasser som metan og karbondioksid. Det som er igjen etter biogassproduksjonen, blir kalt biorest, og brukes til gjødsel. I likhet med far og sønn Laverdet, har de fleste bøndene valgt et anlegg med en kontinuerlig flytende prosess, som er praktisk for organisk materiale med mindre enn 20 prosent tørrstoff, det vil si bløtgjødsel og utvannet husdyrgjødsel (gylle).
På papiret har biogassproduksjon nesten bare fordeler. Likevel møter den stadig mer motstand lokalt i Frankrike. Ikke bare reagerer mange naboer på lukta, men bruken av biorest er også langt fra harmløst for miljøet og spesielt elvene. Og bakenfor disse løsbare problemene, stanger to motstridende syn på biogassprodukjonen mot hverandre: på den ene siden et økosystem med små gårdsbaserte biogassanlegg, hvor produksjonen er tilpasset gårdenes behov; på den andre et produktivistisk system med store sentraliserte biogassanlegg. Sistnevnte henter gjødsel fra flere titalls gårder for å produsere store mengder energi for det nasjonale strømnettet eller eksport til utlandet. Denne produksjonen er ikke lenger basert på resirkulering, men krever tilførsel av organisk materiale og legger dermed beslag på dyrkbar mark.
Stadig flere anlegg
I 2010 hadde Frankrike bare 44 biogassanlegg basert på landbruksressurser, 38 av dem gårdsanlegg og 6 sentraliserte. Biogassproduksjon var fortsatt nokså ukjent, og det var for det meste bøndene selv som tok initiativ til å bygge anlegg. Disse biogassanleggene forvandlet metan til strøm og varme ved hjelp av kogenerasjonsturbiner (produserer både varme og strøm), som til sammen produserte energi tilsvarende 200 gigawattimer (GWh). Det tilsvarte den gang det årlige forbruket til rundt 80 000 franskmenn.
Det har lenge eksistert andre typer biogassanlegg, basert på slam fra kloakkanlegg samt industri- og husholdningsavfall. Disse produserer hovedsakelig varme til industri og kommuner. I Frankrike får produsentene gode priser på kraften de leverer med en subsidiert fastpris i femten år, på mellom 860 og 1220 kroner per megawattime (MWh), avhengig av kontraktstype og anlegg. Tariffene for å levere gass til det nasjonale nettet har ikke økt til tross for krigen i Ukraina, men Agnès Pannier-Runacher, Frankrikes minister for energiomstilling, annonserte i sommer at det vil komme endringer.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Etter miljøloven Grenelle 2 trådte i kraft i 2015 med blant annet subsidierte fastpriser for biometan, endret sektoren seg. Miljøloven favoriserer anlegg som leverer direkte til gassnettet. Det krever større anlegg forteller Jean-Christophe Gilbert, som sammen med tre andre bønder bygde det første anlegget av denne typen i Bretagne: «Anlegget vårt skulle opprinnelig produsere 150 kWh med kogenerasjon, men med produksjon direkte for gassnettet måtte vi oppskalere prosjektet for at det skulle bli lønnsomt. Vi produserer nå gass tilsvarende 930 kWh. Vi måtte øke gassproduksjonen, mye fordi gassnettselskapet Gaz réseau distribution France (GRDF) krevde 100 000 euro i året av oss for tilgang til nettet.»
Ved utgangen av fjoråret var over tusen landbruksbaserte biogassanlegg i drift i Frankrike. De produserte til sammen 1,4 terawattimer (TWh) strøm i året, og forsynte gassnettet med biogass tilsvarende 3,9 TWh og produserte varme tilsvarende 3,51 TWh.1«Tableau de bord: biogaz pour la production d’électricité, quatrième trimestre 2021», Services des données et études statistiques (SDES), basert på tall fra nettselskaper. «Tableau de bord: biométhane injecté dans les réseaux de gaz, quatrième trimestre 2021», SDES, basert på tall fra nettselskaper. Mellom 2015 og 2021 ble produksjonskapasiteten 22 ganger større, og denne kapasiteten vil firedobles med de 940 anleggene som er under bygging. Innen 2030 skal biogassproduksjonen være mellom 14 og 22 TWh, ifølge den franske regjeringens målsetning.2 «Stratégie française pour l’énergie et le climat. Programmation pluriannuelle de l’énergie, 2019–2023, 2024–2028», Frankrikes departement for grønn og solidarisk omstilling, 2020.
Presser ut småprodusentene
Regjeringens ambisjon har vekket gassprodusentenes appetitt. I fjor vår kjøpte TotalEnergies det største biogasselskapet, Fonroche Biogaz, Med selskapets sju anlegg fikk olje- og gassgiganten en produksjonskapasitet på 500 GWh i året, det vil si nesten 8 prosent av den nasjonale kapasiteten.3«TotalEnergies et la FNSEA s’associent pour accompagner la transition énergétique du monde agricole», felles pressemelding fra TotalEnergies og FNSEA, 4. mars 2022. «Målet er å produsere rundt 6 TWh i 2030», sier Olivier Guerrini, nestleder for TotalEnergies’ avdeling for biogass. «Det tilsvarer 100–150 biogassanlegg over hele verden, hvorav en tredjedel i Frankrike.» I Danmark, som TotalEnergies bruker som eksempel, er anleggene fire til fem ganger større enn i Frankrike og Tyskland. Det danske selskapet Nature Energy har også gjort seg bemerket i Frankrike med et gigantprosjekt i Corcoué-sur-Lorgne sør for Nantes, som skal fermentere 498 000 tonn biomasse i året.
Til tross for betydelig motstand fra innbyggere, bønder og miljøorganisasjoner, flokker investorene til de store prosjektene. «På disse anleggene koster det halvparten så mye å produsere gass som på de små gårdsbaserte biogassanleggene», sier Guerrini. «Den gamle støtteordningen til små anlegg tømte de statlige bevilgningene. Høsten 2020 måtte regjeringen og etatene brått stanse subsidieringen fordi det var for dyrt. Da klarte de ikke engang å levere én prosent ‘grønn gass’ til nettet.»
Fastprisene har gradvis blitt redusert for kogenerasjon, og det statlige tilskuddet for 2022 vil ende på 6,247 milliarder kroner. På den andre siden vil de øke for nettleveranser, med en statlig kostnad på 7,129 milliarder kroner i 2022, tre ganger mer enn i 20204«Programmation pluriannuelle de l’énergie», se over. og mye mer enn inntektene fra omsetningsavgiftene. Og de som tjener mest på denne endringen, er de store selskapene, som TotalEnergies, som ikke mangler midler til å investere.
Denne utviklingen presser ut de små produsentene viser en undersøkelse utført blant 53 bønder og 44 institusjoner.5Pascal Grouiez, «Une analyse de filière des dynamiques de revenus de la méthanisation agricole», NESE nr. 49, juli 2021. «De tekniske og strategiske forutsetningene for å levere til nettet har en tendens til å favorisere store prosjekter som krever betydelige mengder biomasse», påpeker Pascal Grouiez, førsteamanuensis i økonomi ved universitetet Paris Cité, som står bak undersøkelsen. «Disse faktorene gjør at bare kornbønder eller biogassanlegg som åpner for aksjonærer utenfor landbruket, har mulighet til å gjennomføre slike prosjekter. […] Selv når disse aksjonærene bare har en minoritetsposisjon, kan de kreve at bøndene bruker substrater som ikke kommer fra landbruk, og dermed endrer kvaliteten på bioresten.» Grouiez opplyser her at blant bøndene er det de rikeste – kornbøndene – som gjør det best. De som startet opp før 2015, klarer å hente en anstendig inntekt fra biogassproduksjonen. Det er ikke alltid tilfellet for de som har kommet til senere.
Industriens redning
«Alle i markedet har forstått at det er penger å tjene, og alle øker prisene sine», påpeker Grouiez. «Kostnaden for å bygge et anlegg øker hvert år.» I tillegg har mange bønder fått ekstrautgifter som følge av upålitelige byggefirmaer og dårlig koordinering mellom konsulentselskaper, byggherrer og prosjektledere. «Noen forsøker derfor å få større avkastning ved å ta i bruk mer metanproduserende biomasse (kornstøv, fett, myse) som de ikke produserer selv, men må kjøpe fra kooperativer eller selskaper», forteller Grouiez. Samtidig har direktesubsidiene blitt redusert, i likhet med fastprisen på strøm. Regionen Bretagne sluttet helt å gi støtte til biogassanlegg i 2017.
For tiden går det ikke så bra for de gårdsbaserte biogassanleggene. Noen taper til og med penger. Grouiez mener sektoren er i ferd med å bli avhengig av avfallsmarkedet. «Dagens utvikling med stadig mer industrialisering presser bøndene til å forlate ideen om selvforsyning som rådet i begynnelsen, og hente inn både lønnet arbeidskraft og ekstern kapital», bemerker han. «Utviklingen med levering til gassnettet forsterker i sin tur industrialiseringen, og forankrer den rådende tankegangen.»
De små anleggene er imidlertid de mest selvstendige med egen biomasse og varme- og strømproduksjon til egne formål: «60 prosent av varmen brukes til å tørke høy, ved, nøtter og frø», forteller Jules Charmoy i Charmes nordøst for Bourdeaux. «20 til 30 prosent bruker vi til å holde en viss temperatur i biogasstanken. Resten går til å varme opp to hus nær gården.»
«Biogass blir sett på som en måte å kompensere bøndenes lave inntekter på», sier Pierre Dufour fra den franske bondeforeningen i departement Lot. Fastprisen gir en garantert, stabil inntekt over tid. «Biogass gir framfor alt trygghet», bekrefter Joël Laverdet i Lot. «Vi får en fast pris i femten år, en forutsigbarhet. Hvis jeg bare hadde drevet med svineoppdrett, ville ikke sønnen min Cédric ha slått seg ned her, og gården ville blitt lagt ned innen ti år. Fastprisen har delvis sikret driften og gjort det mulig å etablere seg her. Nå har vi et anstendig liv». Sønnen Cédric legger til: «På nasjonale møter treffer jeg mange bønder fra andre deler av landet, ofte melkebønder, som forteller at biogass har reddet driften.» Et fundamentalt spørsmål presser seg imidlertid fram her: Kan et industrilandbruk på avveie reddes av enda mer industrialisering på bekostning av miljøet?
Økt gjødselbruk
Denne utviklingen går også utover klimagasskuttene. Livssyklusanalysene som landbruksforskningsinstituttet INRAE har utført for GRDF, viser at gårder med biogassanlegg slipper ut mindre klimagasser enn andre gårder. Men disse studiene, som vurderer hele produksjonskjeden, er begrenset til industrilandbruket og vurderer ikke hvordan utslippene ville vært med et landbruk med færre husdyr og hvor dyrene går på beite i stedet for at man dyrker fôr til dem med kunstgjødsel, som medfører store klimagassutslipp. De påpeker samtidig biogassproduksjons negative konsekvenser for menneskers helse, samt den intensive vannbruken og forurensningen. Det mangler dessuten undersøkelser og overvåking av metanutslipp fra anleggene, som anslås å utgjøre 0,1 til 5 prosent av produksjonen.
Over hele Frankrike mobiliserer innbyggere mot de utilsiktede skadene fra biogassproduksjonen og bruken av biorest. Er disse restene spredt på åkrene dårlig for jorda? Det finnes for tiden ikke nok vitenskapelig data til å trekke en konklusjon. «Det er veldig komplisert å si at biorest har den ene eller den andre innvirkningen på mikrobiologien i jordsmonnet», sier forskeren Sophie Sadet-Bourgeteau, som har skrevet en vitenskapelig artikkel om emnet.6Sophie Sadet-Bourgeteau, Pierre-Alain Maron og Lionel Ranjard, «Que sait-on vraiment de l’impact des digestats de méthanisation sur la qualité biologique des sols agricoles?» (PDF), Revue AE&S 10-1, Agronomie et méthanisation, juni 2020. «Det finnes en rekke produksjonsmåter. Det er aldri den samme bioresten som spres på jordene, og jordsmonnene er svært forskjellige. Det er også stor variasjon i hvor mye og hvor ofte det gjødsles med biorest. Dessuten er det ikke alltid de samme teknikkene som brukes. Det er høy temperatur i debatten, men den baserer seg i liten grad på fakta.»
Det samme sier INRAE-forskeren Yvan Capowiez: «Det finnes ikke én type biorest, men enorme mengder av varierende kvalitet. Det er derfor vanskelig å si at biorest har en bestemt innvirkning på jordsmonnet. På et teststed fant vi mellom 0,5 og 2 prosent av meitemarkpopulasjonen død på overflaten etter spredning av biorest. På et annet teststed var det ingen dødelighet. Over tid har vi ikke sett noen innvirkning på dødeligheten. For, siden det tross alt blir tilført organisk materiale, ser vi at meitemarkpopulasjonen har økt etter seks måneder eller to år.»
Kvaliteten på bioresten avhenger av biomassen som brukes i biogassproduksjonen. Avfall fra næringsmiddelindustrien er ikke det beste. Det finnes også andre overraskelser. Hos Joël Laverdet ser vi plastbiter som flyter rundt i avfallet – rester av kompostposer. «Det er det samme med slam fra renseanlegg», forteller grisebonden. «Det spres også på jordene.»
Forurensningsproblemer
De fleste biogassbøndene hevder at biorest reduserer bruken av kunstgjødsel. I 2018 publiserte Solagro, en forening som fremmer agroøkologi med særlig vekt på biogass, en rapport som bekreftet dette basert på undersøkelser på 46 gårder i tidsrommet 2015–2018.7Emeline Tignon, «Methalae. Expertise agronomique. Résultats. Novembre 2018» og «La méthanisation, levier de l’agroécologie, synthèse des résultats du programme MéthaLAE» (PDF), ADEME, Solagro, 2018. Rapporten viste samtidig at den totale gjødselbruken (organisk og kunstig) steg på mange av gårdene. Etter to år med biogassproduksjon hadde de fleste gårdene (sau, geit og fjørfe) økt stort mengden nitrogen, fosfor og kalium som ble tilført jorda. Mengden av disse stoffene i jorda holdt seg stabil på melkegårdene og avtok litt for gårder med storfe og svin og for korngårder. Men rapporten bemerker at de sistnevnte gårdene hadde et «høyt nitrogentrykk» – med andre ord at gjødslingen allerede var for stor.
I biogassproduksjonen omdannes organisk nitrogen fra gylle eller husdyrgjødsel til mineralsk nitrogen som er lettere tilgjengelig for plantene, men også lettere vaskes ut av jorda. Biorest anses derfor som god gjødsel: Den inneholder mer nitrogen enn gylle, blant annet fordi anleggene også bruker andre organiske materialer. «Man må være forsiktig med alle disse materialene som ikke kommer fra husdyrekskrementer», sier Sabine Houot, forskningsleder ved forskningsinstituttet INRAE. «Den totale nitrogenmengden vil alltid være litt høyere med tilførsel av eksternt avfall. Med mindre man kan få bedre kontroll med mineralinnholdet.»
Teoretisk sett kunne man bedre kontrollere mengden nitrogen som tilføres avlingene, siden man kan måle den i bioresten. Men i virkeligheten blir fortsatt for mye nitrogen tilført. «Sammenlignet med 1980-tallet er vi blitt langt bedre til å beregne tilførselen etter plantenes behov, men i disse beregningene tar vi fortsatt høyde for at noe vil gå tapt. Å redusere mengden nitrogen fører ofte til lavere avlinger», sier landbruksingeniøren Étienne Mathias, som er leder for landbruksavdelingen ved miljøinstituttet CITEPA. Og få bønder er interessert i å redusere avlingene, selv hvis kvaliteten blir bedre.
Selv om nitrogenet i bioresten delvis erstatter kjemisk gjødsel, løser det på ingen måte problemene med forurensning. Med over ti tusen biogassanlegg i drift, hadde Tyskland i 2019 for høye nitratnivåer i 36 prosent av grunnvannsforekomstene, og for mye fosfor i 77 prosent av overflatevannet. En av løsningene er, ifølge Christine Von Buttlar fra det tyske rådgivingsbyrået IGLU (Ingenieurgemeinschaft für Landwirtschaft und Umwelt) i Göttingen, å eksportere biorest bort fra områder som overskrider en viss nitrogenterskel.8Christine von Buttlar, «Comment utiliser des digestats sans risque de pollution des eaux par les nitrates et le phosphore: Enseignements issus de l’expérience allemande», foredrag, Colloque Apivale 2019. Etter seks heller ineffektive «nitratplaner» i Frankrike, innrømmer det franske miljødirektoratet CGEDD at «resultatene for nitratinnholdet i grunn- og overflatevann fortsatt er langt unna målsetningene og synes ikke å bli bedre».
Konkurranse om biomassen
Et annet problem med biogassproduksjonen er at den ikke øker mengden karbon som bindes i jorda. For en levende jord trenger også karbon, bakterier, sopp og planter. Karboninnholdet i jorda i mange franske regioner har sunket jevnt i flere tiår som følge av en intensiv drift og forvandling av enger til permanent dyrket mark.9«L’état des sols de France», Groupement d’intérêt scientifique sur les sols, 2011.
«For at nitrogen og karbon skal fikseres i jordas humus og gjøre den mer fruktbar, kreves det ni ganger mer karbon enn nitrogen (et C/N-forhold på 9), slik som det er i humus», forklarer Marc Dufumier, æresprofessor i agronomi ved AgroParisTech. I biorest et forholdstallet som regel lavere, vanligvis under fem. Jo mindre karbon det er i biomassen, jo dårligere blir C/N-forholdet. For eksempel hadde TotalEnergies’ biogassanlegg Bioquercy, som blant annet bruker andegylle og slakteriavfall, et C/N-forhold på 1,6 i snitt i 2020. Noen bønder planter dekkvekster mellom hovedavlingene for å forbedre jorda. Men fortsatt er det svært få som bruker slike mellom-vekster, og noen gjør det uten å la nok planter bli igjen.
I en rapport fra 2018 anslår det franske miljø- og energibyrået Ademe at Frankrike kan oppnå hundre prosent «fornybar» gassproduksjon innen 2050 med en kombinasjon av drastiske kutt i gassforbruket (med tre fjerdedeler) og endring i bruken.10 «Un mix de gaz 100 prosent renouvelable en 2050?», mulighetsstudie, Ademe, januar 2018. Ademe forutsetter også en nedgang i husdyrhold og en massiv utvikling av plantedekke mellom avlinger. Med det kan bøndene gå fra å produsere to millioner tonn (Mt) tørrstoff fra mellomvekster i 2017 til 42 Mt i 2050. Halvparten ville kunne brukes til biogass, mens resten vil bli værende i jorda.
Men virkeligheten er mer kompleks. I et kapitalistisk system, hvor bøndene sliter med å få et levebrød ut av gårdsdriften, er det allerede konkurranse om biomassen: «Utbyggerne har en interesse i å overdimensjonere biogassanleggene», forklarer Jimmy Guérin, leder for bondeungdomslaget i departementet Ille-et-Vilaine i Bretagne. «Og når anlegget settes i drift, må det kjøres for fullt hele tiden. Dermed må bøndene noen ganger kjøpe ekstra biomasse. Disse bøndene har for eksempel kjøpt fôrmais i tørkeår til en høyere pris enn det ville vært å ha dyr.»
Økonomisk tilgjengelighet
Og det blir neppe bedre. For å unngå økende priser på avfall og hard konkurranse fra de store selskapene som kan sikre seg gode priser, vurderer noen bønder eller grupperinger å satse på dekkvekster, mens andre allerede har nådd taket på 15 prosent av matavlingene – en grense den franske staten har satt for å unngå en utvikling som i Tyskland, der bønder har begynt å dyrke vekster kun for biogassanleggene, i stedet for mat og fôr. Mens agroøkologi-foreningen Solagro ønsket at det skal bli forbudt å bruke matvekster i biogassanlegg, vil andre gjerne øke dagens grense på 15 prosent eller fjerne den helt. En rapport om biogass bestilt av det franske senatet, konkluderte i oktober 2021 med at man burde klargjøre hvilke typer vekster som kan brukes.11 Pierre Cuypers og Daniel Salmon, «Méthanisations: au-delà des controverses, quelles perspectives?», rapport til det franske senatet, oktober 2021.
Tretti franske organisasjoner oppfordrer på sin side til en agroøkologisk revolusjon.12 «30 organisations environnementales, citoyennes et paysannes dénoncent l’instrumentalisation de la guerre en Ukraine par les tenants d’une agriculture productiviste», 10. mars 2022. De vil gjøre slutt på dagens system og ha gårder i en mer menneskelig størrelse med varierte avlinger for å sikre mer autonomi og mindre miljøbelastning. For det franske landbruket blir stadig mer konsentrert. Antall bønder synker jevnt og trutt, mens gårdenes areal blir stadig større – fra i snitt 300 mål i 2000 til 690 mål i 2020.13 «Recensement agricole 2020», Service de la statistique et de la prospective (SSP), Agreste Primeur nr. 2021-5, desember 2021. Den franske bondeforeningen mener det vil kreve én million flere bønder enn i dag for å gjøre Frankrike selvforsynt med mat. For å nå målet om å redusere klimagassutslippene med tre fjerdedeler innen 2050, virker det avgjørende å legge om landbruket. «I vårt scenario for 2050 må storfebesetningen halveres. Bøndene må satse alt på en ‘mindre og bedre’-strategi», sier Solagro-leder Christian Couturier. En slik omlegging kan være en anledning til å utvikle gårder som er mindre, men har en mer variert produksjon. Men det virker ikke forenlig med store korn- eller dyregårder som holdes i live med biogassproduksjon.
Man kunne bruke offentlige subsidier til å støtte biogassproduksjon som gjør gårdene mer selvforsynte, og til å støtte produksjon for de lokale samfunnene. Det er dette en gruppe bønder foreslår med mikrobiogassproduksjon. I Ariège har Joël Dupuy og andre kvegbønder, sammen med Foreningen for landbruksutvikling i Occitanie (ARDEAR), utviklet diskontinuerlige biogassanlegg med tørr biomasse som kan stanses i flere måneder. «Våre tre anlegg på 90 m3 hver vil være i drift i fire måneder i året», forklarer Dupuy. «Det gjør at vi kan bruke våre 600 tonn gjødsel om vinteren, men uten å måtte forsyne anlegget med noe annet når dyrene er ute på beite resten av året.»
Drømmen om en annen modell
Et annet viktig poeng for disse bøndene er at vanlige bønder må kunne bygge slike anlegg. «Et av problemene med de store biogassanleggene i dag er at de koster minst ti millioner kroner og ofte mye mer. Økonomisk er det så vidt lønnsomt, men miljøpåvirkningen er enorm. Vi forsøker å ha en mer overkommelig prislapp, på mellom to og fem millioner kroner. Våre planer og tekniske data er også fritt tilgjengelige, slik at alle kan klare å bygge et mindre biogassanlegg nesten på egenhånd.»
I Hautes-Pyrénées ønsker Pierlo Scherrer og kona Sandrine at gården deres skal bli selvforsynt med energi. De har matet et lite biogassanlegg i tre år med sitt årlige tonn avfall fra frukten og grønnsakene de dyrker og foredler. Ingen transport av biomasse eller avfall. «Vår idé var framfor alt å utnytte alt vi har på gården», forklarer Scherrer. «Bioresten vår går tilbake til avlingene. Og dette gir 75 prosent av de 12 gassflaskene vi bruker til komfyren hvor vi foredler råvarene våre. Vi er fortsatt på forsøksstadiet, men målet vårt er bli fullstendig selvforsynt med gass.»
Disse bøndene drømmer om et annet landbruk, om gårder med en menneskelig størrelse, så selvforsynte som mulig, gårder som dekker lokale matbehov, gir bøndene en anstendig inntekt og utnytter ressursene de har til å produsere energien de og folk i området trenger. For tiden gir biogassproduksjon basert på store anlegg bare et lite pusterom for et industrilandbruk som synes å ha havnet i et blindspor. Biogass er samtidig bare et verktøy, som kan brukes på godt og vondt. «Vi krever ikke at biogassproduksjon skal endre landbrukssystemet på egen hånd», sier Christian Couturier. «For det forutsetter først og fremst en vilje til endring.»
Oversatt av redaksjonen
Claire Lecœuvre er journalist.
- 1«Tableau de bord: biogaz pour la production d’électricité, quatrième trimestre 2021», Services des données et études statistiques (SDES), basert på tall fra nettselskaper. «Tableau de bord: biométhane injecté dans les réseaux de gaz, quatrième trimestre 2021», SDES, basert på tall fra nettselskaper.
- 2«Stratégie française pour l’énergie et le climat. Programmation pluriannuelle de l’énergie, 2019–2023, 2024–2028», Frankrikes departement for grønn og solidarisk omstilling, 2020.
- 3«TotalEnergies et la FNSEA s’associent pour accompagner la transition énergétique du monde agricole», felles pressemelding fra TotalEnergies og FNSEA, 4. mars 2022.
- 4«Programmation pluriannuelle de l’énergie», se over.
- 5Pascal Grouiez, «Une analyse de filière des dynamiques de revenus de la méthanisation agricole», NESE nr. 49, juli 2021.
- 6Sophie Sadet-Bourgeteau, Pierre-Alain Maron og Lionel Ranjard, «Que sait-on vraiment de l’impact des digestats de méthanisation sur la qualité biologique des sols agricoles?» (PDF), Revue AE&S 10-1, Agronomie et méthanisation, juni 2020.
- 7Emeline Tignon, «Methalae. Expertise agronomique. Résultats. Novembre 2018» og «La méthanisation, levier de l’agroécologie, synthèse des résultats du programme MéthaLAE» (PDF), ADEME, Solagro, 2018.
- 8Christine von Buttlar, «Comment utiliser des digestats sans risque de pollution des eaux par les nitrates et le phosphore: Enseignements issus de l’expérience allemande», foredrag, Colloque Apivale 2019.
- 9«L’état des sols de France», Groupement d’intérêt scientifique sur les sols, 2011.
- 10«Un mix de gaz 100 prosent renouvelable en 2050?», mulighetsstudie, Ademe, januar 2018.
- 11Pierre Cuypers og Daniel Salmon, «Méthanisations: au-delà des controverses, quelles perspectives?», rapport til det franske senatet, oktober 2021.
- 12
- 13«Recensement agricole 2020», Service de la statistique et de la prospective (SSP), Agreste Primeur nr. 2021-5, desember 2021.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
