Førti år med havdeling

I en tid hvor diplomatiet skranter og de internasjonale institusjonene stort sett viser seg å være maktesløse, skiller en bauta i folkeretten seg ut: FNs havrettskonvensjon, som nå fyller førti år. Konvensjonen ble enstemmig vedtatt 30. april 1982 og signert i jamaikanske Montego Bay 10. desember samme år. De 320 artiklene og ni vedleggene i konvensjonen var en diplomatisk bragd. «Havets grunnlov» ble den omtalt som av Tommy Koh, den singaporske lederen for FNs tredje havrettskonferanse (1973–1982), mens FNs daværende generalsekretær, Javier Perez de Cuellar, mente at den var «århundrets viktigste internasjonale juridiske redskap». Førti år senere er det ingen tvil om at konvensjonen har vært en suksess: 167 stater, samt EU-kommisjonen, har ratifisert den. Blant de få statene som ikke har ratifisert den, finner vi de kystløse statene, USA, Israel og noen land i Latin-Amerika, samt Tyrkia, Iran og Syria.

Konvensjonen gjenspeiler også tidsånden på 1970-tallet, da avkoloniseringen rystet en verdensorden delt mellom øst og vest. Mange av utviklingslandene var nylig blitt uavhengige da FNs tredje havrettskonferanse startet, og de ønsket at konferansen skulle bidra til deres krav om en ny internasjonal økonomisk orden. De fikk kontroll over sine havområder med nyvinningen eksklusiv økonomisk sone, som ga dem suverene rettigheter og jurisdiksjon over et område opptil 200 nautiske mil (370 km) ut fra kysten. (…)